Hva gjør at kristendommens budskap om forsoning og tilgivelse kan være krevende for mennesker å ta innover seg i dag?
Et av de mest minneverdige øyeblikkene fra situasjonskomedien Side om Side fra NRK er episoden der Frodes (Tore Sagen) sønn begynner å vanke i et kristent ungdomsmiljø. Ungdomspresten er nemlig en gammel bekjent fra Frodes ungdomstid, som Frode ga det ubehagelige kallenavnet ”Hjelmen”. Lisbeth (Pernille Sørensen), Frodes samboer, ser behov for å rydde opp. Hun inviterer rett og slett ”Hjelmen” på middag slik at Frode kan si unnskyld for gammel erting. Selvsagt oppstår en pinlig situasjon når ungdomspresten ankommer og forkynner Frode de gode nyhetene: ”Både Gud og jeg har tilgitt deg”. Frode, som forøvrig er låst inne på do mens samtalen pågår, mener oppriktig at fortidens erting bare var uskyldig moro. ”Jeg har ikke bedt om tilgivelse”, svarer han.
Det hele ender katastrofalt når Frode kommer ut fra toalettet med en hjelm på hodet – en hjelm han ved et uhell satte fast tidligere i episoden. ”Kan du slutte å tilgi meg hele tiden?”, sier Frode, før ungdomspresten fornærmet forsvinner ut døra.
I tillegg til å være et godt stykke humor, illustrerer situasjonen fra Side om Side et spenningsfelt mellom kristen tro og tiden vi lever i. I kristendommen møter mennesker det samme som Frode: Et tilbud om tilgivelse. Men hva om man oppriktig ikke kan forstå hvorfor tilgivelse er nødvendig?
Kjærlighetsbudskap med hodebry
«Hvis kristendommen er sann, hvorfor minker antallet troende i mange vestlige, opplyste land?» Jeg hørte en tankevekkende respons på dette spørsmålet: «Å bli en kristen innebærer å erkjenne at man trenger frelse. Hvorfor skulle mennesker i opplyste velstandssamfunn være mer mottakelige for budskapet om at alle trenger tilgivelse for å ha syndet mot Gud?»
I tidligere tider delte man i større grad en felles forståelse for hva som er verdifullt, meningsfullt, rett og riktig. I dag er tyngdepunktet flyttet til individet. Moderne individualisme innebærer blant annet at alle har rett til å forme sitt eget liv uten at andre skal diktere hva innholdet burde være. Samfunnet har i stor grad lagt bak seg den kristne målestokken for moral – heldigvis, vil mange si. Hva var den godt for, annet enn å påføre mennesker skam?
Fra et kristent ståsted kan man se mange gode sider med økt fokus på toleranse og respekt for enkeltmennesker. Men det er ikke så rart at det kristne kjærlighetsbudskapet skaper hodebry for menneskene. I Bibelens fortelling er menneskets synd et så stort problem at Gud selv måtte dø. Hvis man ikke klarer å gjenkjenne at man gjort noe galt mot Gud, vil Jesu tilbud om tilgivelse bli en absurd fornærmelse. Burde ikke en kjærlig Gud heller vise toleranse?
I møte med kristendommen må mange si som Frode i Side om Side: ”Jeg har ikke bedt om tilgivelse. Kan du slutte å tilgi meg hele tiden?”
Finnes det en bedre løsning?
Verden har ikke forandret seg. Mennesker sårer, svikter og skader hverandre. Hvilke forklaringer har det sekulære samfunnet på dette i dag? Har man klart å erstatte det kristne budskapet om synd og nåde med noe bedre?
En scene fra serien Breaking Bad gjør inntrykk. Her møter vi den småkriminelle Jessie Pinkman, som hjelper familiefaren Walter White å bygge et narkoimperium. Jessie dreper en person som verken fortjener eller forventer å få en kule gjennom hodet. Ingen mistenker ham for drapet, og Jessie slipper unna lovens lange arm. I en lokal kirke deltar Jessie på gruppeterapi for tidligere rusavhengige. Gruppelederens budskap handler om å akseptere seg selv. «Man kan ikke forandre fortiden. Å dømme seg selv er ikke svaret,» sier han. Jessie, som plages av skyld, spør tilbake: «Hvorfor ikke? Hvis man bare gjør ting, og ingenting skjer, hva er da poenget?» «Å knuse seg selv er ikke godt for noe,» svarer gruppelederen. Jessie hever stemmen: «Så uansett hva jeg gjør – hurra for meg, jeg er en fin fyr? Jeg burde bare akseptere meg selv uansett?»
Scenen avsluttes med et utbrudd der Jessie sier hvorfor han kom på samlingen: «Jeg er her for å selge dere dop. For meg er dere bare kunder. Aksepterer dere det?» Det blir stille, før gruppelederen svarer «nei». «På tide», sier Jessie, og forlater lokalet.
De færreste utfører så brutale handlinger som Jessie Pinkman. Men situasjonen illustrerer en utfordring alle kan gjenkjenne: Hvordan kan man ærlig erkjenne å ha gjort noe galt, uten å bli knust av selvforakt? Hvordan kan man håndtere å blir såret, sviktet eller skadet av andre?
Korsets klassiske løsning
Sett utenfra kan den kristne tilbedelsen av Jesus virke absurd. ”Han fortjener all ære i all evighet”, synges det. For den som ser seg selv i lys av korset er det annerledes. Her går det an å se ærlig på sitt eget liv og erkjenne at man ikke har levd perfekt, uten å bli knust av selvforakt eller skyld. For skylden er betalt av en som ikke forakter, men som elsker – uten å skyve noe under teppet.
Kanskje det er nettopp i dette spennet mellom synd og nåde at ekte tilbedelse oppstår? Som Jesus lærte fariseeren: «Den som er tilgitt lite elsker lite».
Artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Fast Grunn.
