– Om utenfra-bilder av kristne, kirken og kristen tro
ARTIKKEL: I mars i år er det nøyaktig 50 år siden John Lennon i et kjent intervju med The London Evening Standard hevdet at The Beatles var blitt mer populære enn Jesus.
Han uttalte videre: «Jesus var vel OK, men hans disipler var dumme og hverdagslige.» Lennons uttalelser er illustrerende for hvordan den kristne kirke og kristen tro kan bli oppfattet med et utenfra-blikk, enten vi nå tolker utsagnene hans som uttrykk for overmot, kirkekritikk eller humor.
Fraværende
Ja, hva slags inntrykk får vi vanligvis av den kristne kirke og av kristen tro i nyhetsmedier og populærkultur? Bildene og budskapene er mangfoldige på dette området, men vi kan allikevel identifisere noen tydelige trender. En første, sentral trend er faktisk det talende fraværet av kristen tro, kirke og kristne rollefigurer i en rekke aktuelle fiksjonsunivers. Mange av oss møtte nylig et slikt eksempel i den kjente TV-serien Downton Abbey som avsluttet sjette og siste sesong på NRK1 i desember 2015. Her er kristen tro og tradisjon bevisst blitt skrevet ut av serien, for ikke å støte dagens sekulære seere. Vel verdt å reflektere over for den som måtte ønske et gjensyn med denne kvalitetsserien på Netflix.
Overtroiske
En annen vanlig trend er bildet av kristne som naive, overtroiske og vitenskapsfiendtlige, – et bilde som ofte formidles ved bruk av stereotypier og humor. Et tydelig eksempel finner vi i The Big Bang Theory som er USAs mest sette situasjonskomedie og TVNorges best likte serie. Med oppstart av niende sesong i februar 2016, er serien dagsaktuell. Et gjennomgående tema i hele denne serien er at de sentrale rollefigurenes forhold til naturvitenskapen nærmest får en religiøs funksjon, mens religion fremstår som blind tro og kristne som naive og dumme.
Kranglefanter
En tredje trend er bildet av kristne som noen kranglefanter som synes å være konstant uenige om det meste, som tegnes på bakgrunn av motstridende bibelfortolkninger og de mange kirkesamfunnene. Slik tolkning av uenighet blant kristne finner vi ikke minst i nettavisenes innlegg og kommentarfelt. Dette kan illustreres med følgende utdrag fra et tilfeldig valgt innlegg på VG Debatt: «De kristne er ikke så snille overfor hverandre, fremfor respekt så kriger kristne både i fysisk forstand og ikke minst psykologisk, det er om å gjøre å ha rett, nærmest for enhver pris. Mennesket blir borte i all teologien.»
Religiøse forbrukere
En fjerde trend er bildet av kristen tro som noe som formes av den enkelte, i pakt med forbrukerkulturens logikk. Troen betraktes her som religiøse forbrukere, der en selv velger og vraker blant kirkelige ritualer, trossetninger og etiske normer. Den populære TV-serien På tro og Are har i et par sesonger satt fokus på hva som er felles mellom ulike religiøse grupperinger på dagens livssynstorg. Her står respekten for den enkeltes livssynsvalg sentralt, sammen med behovet for å forstå at dette valget gir den enkelte en opplevelse av mening i livet. Men tidstypisk nok ble ikke spørsmålet om sannhet for alvor løftet frem i serien, på tross av personlige og nære møter mellom den skeptiske programlederen og de medvirkende fra ulike religiøse sammenhenger.
Hvem er vi egentlig?
Som bekjennende kristne må vi oppmuntre hverandre til å forholde oss på en aktiv og konstruktiv måte til disse vanlige utenfra-bildene av kristen tro, kirken og kristne i nyhetsmedier og populærkultur. Når det gjelder å møte den misforståtte tolkningen av ulike kirkesamfunn, får vi god hjelp av C.S. Lewis i forordet til sin apologetiske klassiker Se det i øynene. På engelsk er tittelen Mere Christianity, altså «kristen tro, rett og slett». Lewis sammenligner her kristen tro med et stort hus med en entré og mange rom. Det er «mere Christianity» vi møter i entreen, mens de ulike rommene representerer ulike trossamfunn og kirkelige retninger. Entreen fungerer som venterom, der man kan prøve dørene inn til de forskjellige rommene:
«Fremfor alt må spørsmålet være hvilken dør som er den riktige og sanne, ikke hvilken som falles best i smak på grunn av maling og panel. Sagt mer direkte: Spørsmålet må aldri være: ‘Liker jeg denne formen for gudstjeneste?’ men ‘Er denne læren sann? Er det hellige her? Fører min samvittighet meg i denne retningen? Når jeg nøler med å banke på denne døren, skyldes det da stolthet, smak eller antipati mot denne spesielle dørvokteren?’»
Troverdige
I møte med den misforståtte forståelsen av hvorfor det finnes ulike kirkesamfunn, hjelper C.S. Lewis oss til å se at den ‘mere Christianity’ som møter oss i entreen er den felleskristne troen på den Treenige Gud slik den er formulert i den apostoliske trosbekjennelsen. Men før vi kommer inn i entreen, for å være i illustrasjonen, er vi kalt til å invitere både kritikere, tvilere og søkere til å undersøke troverdigheten og relevansen i vår felleskristne tro på «én Gud og én Herre» (1 Kor 8,6). Slik kan vi presentere et ekte og attraktivt bilde av ‘kristen tro, rett og slett’.
Tidligere publisert i Fast Grunn 1/2016