Disney Pixars nyeste animasjonsfilm Rød (org. Turning Red) har skapt debatt i USA. I historien møter vi 13 år gamle Mei, som vokser opp i en kinesisk immigrantfamilie i Toronto, Canada, og som møter alle plagene som følger med inngangen til puberteten. Men for Meilin, kjent som Mei, blir det fort verre enn rødming og kviser: hver gang hun kjenner på sterke følelser, forvandles hun til en gigantisk, fluffy og illeluktende rød panda.
Det viser seg at alle familiens kvinner har stått i det samme, og løsningen er å kontrollere pandaen helt til den kan bindes i en religiøs seremoni. Ikke nok med å håndtere dette, samtidig står Mei midt i spennet mellom den tradisjonelle, kinesiske kulturen og den moderne vestlige, mellom tempelet og boybandkonsert. Pandaen hun blir til, er både et symbol for hvor klein hun føler seg og et bilde på den kinesiske arven.
Her til lands har Rød tilsynelatende gått litt under radaren. Det kan være fordi den ikke kjennes like spesiell og sterk som mange av de beste Pixarfilmene, men en del av forklaringen er nok også kulturell. Filmens tema er ikke fullt så kontroversielle her på berget som i deler av USA. Der har kritikken gått på flere områder: For det første oppleves Mei som opprørsk mot sine foreldre, som tilsynelatende ikke forstår hennes lengsel etter «fangirling», dans og fritid. For det andre har flere kommentatorer påpekt at de ikke kan relatere til hovedpersonen, en pubertal, flerkulturell tenåring.
Noen har reagert på at menstruasjon er et tema, kanskje for første gang har sanitærbind en sentral rolle som rekvisitter. Et sitat fra Mei, der hun slår fast at «Min panda, mitt valg» har vekket oppsikt. Sist, men ikke minst, enkelte peker på referansene til gammel, kinesisk folklore med spor av buddhisme.
Det er slett ikke dumt å være oppmerksom på hvilke verdier en film formidler, ikke minst i møte med filmer som barn og unge blir glade i og knytter seg til. Ikke bare det, noen ganger skal en si nei eller vent til enkelte historier. Rød har i noen amerikanske sammenhenger blitt en slik film. Men handler det akkurat her mest om hvilke briller en ser filmen med?
Det er i alle fall ikke slik at Mei er den første tenåringen i Disneys univers som gjør opprør mot sine foreldre, eller rettere sagt, mot deres forventninger til henne. Tvert imot, det er langt mellom filmene der nettopp det å være tro mot sine egne følelser til tross for konsekvensene ikke er en sentral del av fortellingen. Faktisk sier Mei alt i første scene at det er viktig i hennes kultur å respektere sine foreldre og sine forfedre. Utfordringen oppstår når hun oppdager at hun både står i spagat mellom barndom og ungdom og mellom de ulike kulturene hun lever i.
Meis historie er ikke kun en variant av å finne seg selv gjennom å lete innover i seg selv og å bryte med andres forventninger. Hun ønsker virkelig å hedre sin mor, men trekkes mot det som frister mer. Denne spagaten kan hvem som helst kjenne seg igjen i, også barn av kristne foreldre. Det kan boble godt på innsiden selv hos den som ikke blir til et gigantisk pelsdyr.
Kritikken om at hovedpersonen ikke er relaterbar er mest komisk, all den tid Pixarfilmer om biler som styrer seg selv, rotter som lager fenomenal mat og snakkende leketøy har fått strålende kritikker – også fra voksne menn. Det er fristende å tenke at filmen oppleves for nærgående om pubertet og menstruasjon, men da er i så fall tålegrensen ganske lav. Enkelte har påpekt at dette er tema som ikke egner seg for yngre seere, men for mange er det en gavepakke til å samtale om hvordan hormonene endrer både kropp og følelser til det ugjenkjennelige. Meis sitat «min panda, mitt valg» leses inn i en sammenheng med stort samfunnsfokus på abort og kvinners valg. For en norsk 13-åring vil det nok ikke klinge på samme måte, høyst sannsynlig høres det ut som et klassisk ønske om å få bestemme mer i eget liv.
Når det er sagt: Fra et norsk perspektiv kan det kanskje oppleves noe fjernt når kommentatorer fra kristne publikasjoner i USA mener at filmen fremmer et politisk budskap og sågar hevder at det kan tas til inntekt for transbevegelsen. Samtidig er det et viktig poeng at Mei til slutt velger å ikke binde pandaen, tvert i mot slipper hun den fri. Mei omfavner den siden ved seg selv som er rotete, følelsesstyrt, egoistisk, hennes «indre beist». På en side er det viktig å ikke legge lokk på alt det vi strever med, alt vi bommer på, vi har alle et «indre beist» som ofte preges av synd. Noen ganger har vi også godt av å tenke gjennom hva som er kulturelle bånd og hva som faktisk er synd. Men det er ikke det samme som å slippe alt løs – det er sunt for oss å arbeide med disse sidene av oss selv. I kristen tanke kan vi løfte frem helliggjørelsen, et nytt liv som påvirker tanker, ord og gjerninger.
Den siste innvendingen er den som er mest interessant uavhengig av landegrenser. Mei vokser opp i en kultur som tar den kinesiske tradisjonen på alvor, familien driver også sitt eget tempel der forfedrene tilbes. Regissør Domee Shi har diktet opp fortellingen om gaven som ble gitt til familiens kvinner av guder i fortiden, men den er klart forankret i østlig religiøsitet.
Vi ser tydelige spor av buddhisme, blant annet gjennom å oppnå balanse ved å undertrykke de sterke følelsene, men også glimt av den vestlige «vær den du er». Denne sammensmeltingen av østlig og vestlig kultur er neppe tilfeldig, regissør Shi er som svært mange andre animasjonsregissører inspirert av Hayao Miyazaki, skaperen av berømte Ghibli studios. Hans filmer har spor av både panteisme og buddhisme, men han tar også sterk avstand fra organisert religion. Miyazaki løfter svært ofte frem tilgivelse og gjenopprettelse i sine vakre filmer, og det finner vi også i Rød. Slik ser vi at det her, som i alle filmhistorier, er elementer som bør og må utfordres fra et kristent ståsted, men også elementer som kan bekreftes.
For vi kjenner igjen den indre kampen Mei kjemper. Er det ikke et ekko av det Paulus beskriver i Romerbrevet 7? «For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg» utbryter Paulus. Løsningen Rød presenterer for å leve med denne kampen er ikke i tråd med Paulus´ svar, men dermed har vi også fått en mulighet til å reflektere over hvilken retning kristen tro peker på – slik historier så ofte gir oss.
Artikkelen er også publisert i en kortere versjon i avisen Dagen.