Steve Buscemi spiller Gud i serien Miracle Workers. Gud har gått lei, og overlatt ansvaret for alle bønner til to engler på lavere nivå, den ene spilt av Daniel Radcliffe. (Foto: HBO)




Dersom du spør en gjennomsnittlig ungdom om å beskrive en engel, er det rimelig sannsynlig at bildet ikke ligner på en av skikkelsene vi finner i Bibelen. 

Beskrivelsen av en engel ville kanskje minnet om en søt baby med harpe slik vi møter den i kunsten, eller kanskje forkledd som en vanlig person. Men det kan også fort være i form av en sarkastisk og arrogant skikkelse med vinger og spesielle krefter, gjerne med et alkoholproblem. Det kan være en tanke om at det er særlig snille mennesker som kommer tilbake for å våke over oss, eller bitre skapninger som har blitt kastet ut av himmelen og som ønsker å avsløre for menneskene at Gud egentlig er ond. 

For i en tid og en kultur der stadig flere markerer at de tror på et lukket univers, der det ikke finnes en Gud som griper inn, har engler og demoner likevel fått en stor renessanse på skjermen, og beskrivelsene overfor er hentet fra populærkulturen. Engler og demoner har vært en del av religiøse fortellinger og folkeeventyr i årtusener.

På 1900-tallet stilnet den åpne samtalen om engler i takt med et økende fokus på rasjonalitet og vitenskap. Mortimer J. Adler, kjent filosof og redaktør av «The Great Books of the Western World», påpekte at stillheten ikke var et resultat av manglende interesse, men at mennesker var redde for å snakke om himmelske vesener i frykt for å fremstå som irrasjonell og uvitenskapelig. 



På 1980- og 90-tallet skjedde en endring. Oprah Winfrey viet hele program til engler, og englene begynte å innta butikkene som pynteartikler og smykkeanheng. Parallelt inntok englene underholdningsindustrien. Aller mest kjent ble kanskje seriene Highway to Heaven og Touched by an Angel (En engel iblant oss) og filmene Michael, City of AngelsDogma og The Preacher´s Wife. 

Plutselig ble det en større åpning for å snakke om at det kanskje finnes mer mellom himmel og jord enn det som kan måles og dokumenteres. Men det var ikke først og fremst kirken som drev frem denne samtalen, og det var heller ikke alltid Bibelen som preget avbildningene av englene. Det store skillet var først og fremst at englene ikke lenger var store, mektige, seks-vingede skapninger som vekket frykt hos dem som så dem, og som var i tjeneste for en høyere skapning. Englene var nå i tjeneste for menneskene, og lignet på oss. Mens vi i Bibelen leser at Gud skapte englene som egne skapninger (Kol 1,16), viste skjermen ofte englene som døde mennesker som returnerte for å hjelpe andre. 

Etter disse første seriene ble det klart at det var et behov for å forsøke å feste dette mystiske til skjermen. En ting er fortellergrepet der en relasjon mellom engler og mennesker, det overnaturlige og det dagligdagse, gir en spenning i historien. Men det var også en lengsel etter å få reflektere rundt at det onde finnes, og at vi står i en daglig kamp for å overvinne det. Kjemper vi virkelig alene? Er det noen et eller annet sted som ser etter oss, selv om vi ikke merker det? 

Når englene først hadde fått mer menneskelige trekk, ble det raskt et behov for å gjøre dem mer spennende. For hva er vel tiltrekkende med det milde, fredselskende og konfliktløsende i en filmfortelling? John Travoltas erkeengel Michael i filmen ved samme navn (1996) røyker en sigarettpakke til dagen, han er glad i sprit og har et meget fargerikt språk. Filmplakaten omtaler ham slik: «He´s an angel…Not a saint». Michael skapte et inntrykk av at englene ikke bryr seg så mye om smålige menneskers definisjon av synd. 

Siden har filmer og TV-serier med karakterer som enten er engler, demoner, en blanding  -eller en hybrid med mennesker – blitt svært populære. TV-serien Supernatural har gått helt siden 2005 og er dermed den lengste fantasyserien som har blitt laget i USA. Den illustrerer både at det er rom for slike karakterer, men også et viktig, nytt fellestrekk i skildringene: de «onde» blir skildret langt mer mandige og tiltrekkende enn de «gode». I serien Lucifer ser vi den mest kjente bibelske antihelten noensinne fremstilt som sympatisk. 

Kunst har en mulighet til å utforske det grensesprengende. Samtidig har den en anker i det menneskelige. Når populærkulturen bruker bilder av engler og demoner i alle varianter, kan det handle om at vi alle må reflektere over hvilken verden vi lever i. Er den helt lukket, eller kan det finnes noe mer? Hva skjer etter døden? Kan det hende at mange som avviser det overnaturlige, likevel håper at vi ikke er alene? Kan det hende at vi fyller vår fantasi med onde figurer fordi vi er så motvillige til å møte dem i virkeligheten?

Uansett er det rom for å fortelle om Bibelens beskrivelser av hele Guds skaperverk, inkludert dem vi ikke kan se med det blotte øyet. Det er på tide å sette ord på det skjermen utforsker også i kristne sammenhenger.  


(Visited 87 times, 1 visits today)