Det spør det unge stjerneskuddet Billie Eilish (17) i tittelen på sin første plate. Kanskje forteller sangene på platen noe om hva hun selv tror, som at All The Good Girls Go To Hell.
Billie Eilish er en amerikansk pop-sanger som nylig ble den yngste kvinnelige artisten noensinne til å gå til topps på den britiske albumlisten. Også her i Norge troner hun øverst, og det samme gjelder en rekke land i Europa og resten av verden.
Eilish sier til magasinet Paper at hun ønsker å si det som andre ikke tør. Er det mon tro det hun forsøker å gjøre i sangen All The Good Girls Go To Hell? Der beskriver hun en himmel som kun kan nås av dem som oppfører seg bra – og at himmelen dermed kommer til å være tom. Sangen er full av metaforer som kan tyde på at Eilish tenker at kristen tro er preget av moralske regler som er fullstendig hensiktsløse. De er uoppnåelige. Å prøve å gjøre noe uselvisk er bortkastet, for en gang vil man uansett feile og gjøre onde ting. Dermed kan man likeså godt la være å følge disse reglene, og få det mye morsommere. Den underliggende holdningen er da at gode jenter lever kjipe liv, og at hemningsløs egoisme gir et lykkelig liv.
Men det er ikke bare de moralske rammene som oppleves meningsløse for Eilish. Den Gud som står bak, mener hun at er hverken god eller troverdig. Alternativet er da å forkaste alle regler som oppleves som å stå i veien for et godt liv. Ikke bare det, teksten beskriver at når det er umulig å være bare god, vil man etter hvert gi opp. Det gjelder til og med Gud, som hun sier i setningen «And once the water starts to rise And Heaven´s out of sight She´ll want the Devil on her team».
En ting er at sangteksten gir uttrykk for et forvrengt bilde av den kristne troens kjerne: skapelse, fall, oppreisning og nytt liv. Himmelen kommer selvsagt til å være tom dersom inngangsbilletten er å holde et visst moralsk nivå. En annen sak er hva som fremstilles som en løsning.
Det finnes nemlig noen elementer i sangen som gjør at vi undres: er det egentlig menneskenes for enkle svar som avsløres? Ser hun faktisk selv at et liv uten rammer heller ikke er smertefritt? I andre vers i All The Good Girls Go To Hell har nemlig synsvinkelen skiftet til Guds, der han peker på menneskene og sier at de bare får som fortjent. De tragiske skogbrannene i California brukes som et eksempel på at når menneskene ikke bryr seg om Gud, vil han heller ikke bry seg om dem – «don´t say I didn´t warn ya». Hvorfor skal han hjelpe dem som selv er ansvarlige for ødeleggelsene? Spørsmålet er om hun peker på at det faktisk er rettferdig at vi vi høster det vi så? Eller kommer det her til uttrykk en bitterhet mot en Gud som ikke synes å bry seg når vi virkelig behøver ham?
Sangen har en tekstlinje som går igjen som vitner om en dyp sårhet, og som gjør at vi forstår at det finnes enda flere lag i det som uttrykkes om det gode og onde. «My Lucifer feels lonely», gjentar hun. Innebærer det en tanke om at det ikke gjør noe om en ikke kommer til himmelen, for ingen kommer heller til å møte Satan? Det kan hende. Men det synes like gjerne å være uttrykk for en smerte over det onde en kan kjenne i seg selv. Å styre etter egne lyster blir ensomt og nådeløst.
Det kan nesten synes som om Eilish i teksten bemerker at «friheten fra moral» egentlig oppleves tung å bære. «There is nothing left to save now», avslutter hun sangen med. Tenk, for en følelse av nederlag.
Eilish har mye rett i det hun formidler i denne sangen. Vi klarer virkelig ikke å nå opp til Guds moralske standard, ingen av oss. Vår egoisme kan ikke rettferdiggjøres. Vi kjenner alle at vi kan bli motløse og slitne av oss selv. Det frister å bare gi opp forsøket på å være god, for vi er innerst inne uansett bare selvsentrerte egoister. Denne jakten på godhet blir som å kjempe i motvind. Men Eilish har ikke rett i sin skildring av Gud og meningen med hans himmel. Tvert i mot: hun har gått glipp av hovedpoenget.
Det er årsaken til at man skriver en lang tekst om en sang. Fordi den unge artisten ikke er likegyldig til hvordan verden fungerer. Fordi hennes tekster finner gjenklang i en enorm lytterskare som kjenner seg igjen i hennes undringer. Fordi akkurat denne teksten løfter frem noe av det mest grunnleggende i oss: vi rives mellom godt og ondt og lurer på hvorfor vi stadig feiler. Men vi må være tydelige i vårt svar. Guds respons er ikke at det er unødvendig å redde menneskene, eller at det ikke er noe igjen å redde. Logikken er snudd på hodet. Det er nettopp når vi gir opp at Gud kan slippe til. Det er fordi vi ikke selv kan løse denne floken at Gud sendte sin sønn for å gjøre det. Det er nettopp denne kjærligheten som gjør at vi gang etter gang løftes opp fra utilstrekkelighet, ensomhet og angst. Ja, langt mer enn det, vi løftes opp til evig, ufortjent liv.
Artikkelen er også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen.