Av Morten Dahle Stærk
teolog og redaksjonsleder Luther forlag
Tenk om du kunne oppleve en fornøyelsespark hvor alle dine dypeste begjær blir tilfredsstilt uten omkostninger. Et sted hvor alle sporene etter grådighet, misunnelse, begjær og fråtseri blir utslettet når du setter deg på toget hjem. Slik settes scenen i høstens store serie Westworld fra TV-kanalen HBO. Hva kan den lære oss om hva det er å være menneske?
Så snart du kommer innenfor gjerdene i temaparken Westworld, blir du møtt av cowboyer, bønder, bartendere, kjøpmenn og prostituerte som er til fri disposisjon for de besøkende. Moderne, rike mennesker blir tatt med tilbake til en tid hvor transporten foregår med hest og vogn midt i ville Vesten. Parken er så virkelighetsnær at alle som besøker den, blir revet med i en oppslukende historiefortelling som fjerner alle hemninger.
Bak kulissene i Westworld skjuler det seg en virkelighet som de besøkende vet at er der, men som de ikke får se. Det får imidlertid millioner av TV-seere som har sittet oppslukt foran skjermen de siste høstukene. Vertene, alle karakterene du møter i parken, er nemlig ikke mennesker – selv om de har en menneskelig kropp. Vertene er i realiteten utrolig avanserte roboter, skapt i en tenkt fremtid hvor vi kan produsere helt naturtro, kunstige utgaver av oss selv.
Alle gjestene i Westworld vet at vertene er robot-mennesker, såkalte kyborger, som vandrer rundt sammen med dem. Disse kan på de mest brutale måter drepes, utsettes for umenneskelig vold eller fungere som rene objekter for de besøkendes begjær. Robot-menneskene i Westworld vet ikke selv at de er roboter; de vet ikke at de er statister i en fornøyelsespark eller at de når som helst kan «tas ut» av parken og bli stående på lager. De er programmert med en livshistorie, et følelsesregister, et intellekt og et handlingsmønster som de tilsynelatende ikke kan endre.
Da de grusomme overgrepene mot europeiske jøder kom frem i lyset etter Holocaust, stilte mange seg spørsmålet om hvordan en slik bestialitet kunne skje. Et av svarene som ble gitt var den systematiske de-humaniseringen av jødene som årevis med antisemittisme hadde gitt grobunn for. Den øverste lederen for nazipartiets øverste domstol, Walter Buch, skrev i 1938 at «jøden er intet menneske. Han er legemliggjøringen av forråtnelse». Denne grusomme propagandaen hadde som sitt formål å degradere den jødiske befolkningen fra mennesker til dyr. Og ettersom dyrene ikke har krav på den samme beskyttelse, ble jødene regnet som fritt vilt.
I Westworld kan vi følge denne tankegangen begge veier. For at robot-menneskene i parken skal ha troverdighet, må de først på-humaniseres, det vil si at de må gis et menneskelig ytre som virker så ekte at de oppleves som mennesker. Samtidig ligger det i kortene at denne menneskeligheten straks må «kles av dem», så de igjen fungerer som objekter for de besøkendes begjær. De som arbeider i kulissene i parken – ingeniører, storytellere og programmere må hele tiden minne seg selv om at de ikke jobber med mennesker, men kunstig intelligente, menneskelige «skapninger».
Resultatet er et univers hvor grensene mellom menneskelighet og dyriskhet, moral og umoral, hva som er ekte og hva som er kunstig, viskes ut. Kan et menneske ta livet av titalls robot-mennesker som til forveksling ligner mennesker, uten å ta skade på sin sjel? Kan et menneske stå rakrygget foran et individ som er overbevist om at det er et menneske og fortelle at «vi kan skru deg av når som helst»? Og hva gjør man når instinktet tilsier at vi må gi robot-mennesket de samme menneskelige rettigheter som oss selv?
Westworld ryster, men det minner oss også om hva det er å være menneske, skapt i Guds bilde. Vi er skapt som frie individer som til og med kan velge bort relasjonen til vår skaper. Vår verdi bestemmes ikke av egenskaper som skjønnhet, styrke, intellekt eller andre ressurser. Vår verdi bekreftes av en skaper som har de beste hensikter, som ønsker et reelt vennskap med oss og som ikke ønsker å utnytte oss for andre formål.
Vi står aldri i fare for å bli de-humanisert av vår skaper. Snarere tvert imot tar han på seg en menneskelig skikkelse, gir avkall på sitt eget og bekrefter menneskets absolutte verdi.
Artikkelen har vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen.
