Forbehold: Vi ønsker ikke å oppfordre noen til å se serien, det er ikke nødvendig for å kunne reflektere sammen rundt seriens innhold og hvordan den kan sies å speile og forme samtidskulturen.
Av Miriam Kirkholm
Squid Game plasserer desperate mennesker i en desperat situasjon: spill og vinn, eller dø. TV-serien har tatt verden med storm på kort tid. Hvorfor fascineres så mange av mennesker som kjemper om å vinne et spill – med livet som innsats?
Bakgrunn
Den sør-koreanske produksjonen Squid Game er den store suksessen på Netflix denne høsten. Serien er på vei til å bli den mest strømmende i verden, og har fått høy score fra anmeldere og publikum.
Bare på få uker var klipp fra serien overalt å se på sosiale medier, særlig på TikTok. Ungdommer og barn plukket opp trenden veldig fort. «Alle» har enten hørt om Squid Game eller sett den selv. Men seriens popularitet i sosiale medier underslår bakgrunnen for serien, hva den egentlig handler om, og ikke minst: menneskets verdi som forsvinner bak den svært brutale konkurranseformen.
Squid Game er en voldelig serie med eksplisitte scener som viser blod, død og partering av mennesker. Det finnes også noe seksuelt innhold og nakenhet. Netflix har satt aldergrensen til 16+, og viser varsel om vold og selvmord. I Sør-Korea er aldergrensen satt til 19 år. Derfor er det viktig å si at denne artikkelen skal være til hjelp for å forstå bakgrunnen for fenomenet Squid Game og hva serien går ut på. Serien er et eksempel på hvordan sosiale medier kan forsterke popularitet og kan skape så stor oppmerksomhet veldig raskt.
Om serien
Squid Game handler om at 456 personer som av ulike årsaker befinner seg i trange kår får muligheten til å delta i et spill for å vinne en enorm pengepremie. Slik kan de komme seg ut av knipen. Deltakerne skal konkurrere i tradisjonelle koreanske barneleker i ulike format, noen spilles individuelt, noen i par og noen i grupper. Det er ikke mulig å trekke seg underveis bortsett fra dersom flertallet ønsker å avslutte spillet, og alle må være med i hver lek. Men når spillet er i gang, viser det seg at deltakerne ikke kjenner spillets viktigste premiss: Dersom de taper blir de eliminert, altså rett og slett drept. Bare en vinner kan stå igjen og kreve inn pengepremien.
Dermed er det duket for et psykologisk spill som avslører både det beste og det verste i mennesket, der ingen kjenner det beste trekket og neste spill kan innebære å måtte gå mot den eneste en stoler på.
Konseptet er ikke helt nytt, blant andre er TV-serien Alice in Borderland og film- og boktrilogien The Hunger Games bygget over samme lest.
Livet som en konkurranse
Skaperen av serien, Hwang Dong-hyuk, forteller i et intervju med Variety at han ville skrive en historie som kunne være en allegori til eller fabel om det moderne kapitalistiske samfunnet, og noe som skildrer en ekstrem konkurranse, omtrent som livet er en ekstrem konkurranse. Deltakerne i Squid Game er fremstilt som hverdagsmennesker vi alle møter på, og spillene er barneleker fordi det ikke skal være for komplisert å følge med. Dette er fordi publikum skal fokusere mest på karakterene i serien, og ikke så mye på reglene i hvert spill.
Poenget med allegorien er å vise at mennesker har blitt til maskiner, produsenter som kun eksisterer for å skaffe (andre) mer penger og komme seg på toppen. Selvsagt er det mange seere som tiltrekkes av samfunnskritikk og spark til eliten – mange kjenner seg igjen i den meningsløse følelsen av å slite seg ut for at andre skal bli enda rikere.
Det er interessant å se at det dukker opp en form for fri vilje i TV-serien. Alle deltakerne må skrive under en kontrakt før spillet setter i gang. En regel sier at spillet vil stanses hvis flertallet er enig. I tillegg har (nesten) alle deltakerne selv valgt å delta i spillet. Når deltakerne ved en anledning får komme ut i verden igjen og ser at livet fremdeles er utfordrende, blir de dratt inn i tankegangen om at penger faktisk er livets mål og mening. De har dermed ikke noe å tape på å delta i spillet, og velger en gang til å spille. Denne gang vet de hva de går til.
Spørsmålet er likevel om det i realiteten er snakk om fri vilje. Alternativet for flere av deltakerne er uansett pine og mulig død. De har ikke norske banker i ryggen, de føler seg tvunget til å gjøre hva som helst for penger. Også dette blir et lite spark til vår kapitalistiske kultur. Vi kan gjerne drømme om å komme oss ut av hamsterhjulet hverdagen kan oppleves som, men i realiteten er det ikke enkelt å velge det bort. I hvor stor grad har vi egentlig mulighet til å velge hvordan vi vil leve våre liv?
Menneskets verdi
Men hva med menneskets verdi midt oppi alt dette, når vinneren står på et berg av offere?
Spillene foregår på arenaer som byttes ut for hvert spill. Et spill foregår for eksempel på en lekeplass. Hver gang en deltaker blir eliminert i spillet fylles det på penger i premiepotten. Alle pengene samles i en stor sparegris som henger i taket. Når de gjenlevende deltakerne etter hver lek kommer ut av arenaen, ser de at sparegrisen blir fylt opp av penger. Slik blir det en tett symbolsk sammenheng når en scene viser en død person og like etter skifter til pengene som faller oppi sparegrisen. Personen blir faktisk omgjort til penger. Scenen skaper et sterkt bilde på menneskets verdi.
De døde deltakerne blir båret ut fra arenaen i kister som kan minne om gaveesker, enda et bilde som forsterker dette menneskesynet. Hver deltaker blir som en gave for de gjenlevende ved at de representerer en pengesum som går til premiepotten. Hver deltaker er verdt 100 millioner won (Sørkoreansk valuta), tilsvarende nesten 115 000 dollar.
Hvordan hadde jeg reagert?
Spørsmålet er om noe av tiltrekningskraften i Squid Game også ligger i gjenkjennelsen. Hva hadde jeg gjort om jeg kom i en slik situasjon? Hadde jeg vurdert mennesker utelukkende ut fra hvem som kom til å være en hjelp for meg? Er det dem som fremstår sterke og kloke som nødvendigvis er best å satse på? Hvordan hadde jeg behandlet andre som oppfattes som «svakere» enn meg? Det er kanskje lett å sitte foran skjermen og tenke at man vet løsningen på vanskelige valg, men hva når livet virkelig står på spill? Hvilke verdier vil prege valgene mine da? Og ikke minst, berører disse spørsmålene meg nå, i hvordan jeg møter mennesker i mitt liv?
Plottet spinner også på noe av det vi frykter mest: Faren for å miste kontrollen. Det er viktig for mange å ha herredømme i eget liv, å føle at en mestrer og planlegger og har oversikt. I Squid Game er dette viktig virkemiddel, å frata spillerne muligheten til å planlegge, å gjøre dem usikre. Hvor vender jeg meg når jeg mister kontrollen og uventede ting skjer i livet?
Det kan også nevnes at vi møter flere karakterer i serien som skal ha en kristen tro. De blir ikke nådig behandlet av serieskaperne. Under ligger muligens et spark til koblingen mellom veksten i koreansk evangelikal kristendom, amerikansk kulturimperialisme og herlighetsteologi, samt en historie med koreanske kristenledere som har blitt rike gjennom sin posisjon – og gjennom underslag. Å være en pastor som er så fattig at han blir tvunget til å spille spillet, slik en av karakterene blir, er derfor skamfullt på så mange vis. Kanskje det forklarer hvorfor han oppfører seg så fordømmende, egoistisk og full av klisjeer.
Det store offeret
Squid Game reiser dype spørsmål om livet og menneskets verdi. Serien viser hvor langt mennesker strekker seg i vanskelige situasjoner, spesielt angående penger. Er man villig til å ofre sitt liv? Hva med å ofre sitt liv for andre? Har også vi blitt fanget i et meningsløst spill for å oppnå egoistiske mål?
Det er nærliggende å tenke på Bibelens budskap om menneskets verdi: det kan ikke måles i penger eller i arbeidskraft. I Romerne 5, 6-8 konstaterer Paulus at knapt noen vil gi sitt liv for en god person, men Jesus gav sitt liv for oss uten at vi hadde fortjent det. Det var prisen for vårt liv.
I samtale om en slik serie kan det være nyttig å løfte frem noen enkle spørsmål, som kan være til hjelp for å vurdere om og hvorfor en velger å se eller ikke se.
- Hvem heier jeg på? Hvorfor?
- Hva vil jeg svare dersom noen spør hvorfor jeg velger å se serien?
- Tar jeg et aktivt valg om å se mer, eller ledes jeg bare umerkelig videre?