KOMMENTAR: Hvordan tenker vi om verdien på våre liv? Hvordan møtes mennesker som lengter etter å bli ferdige med smerte, sorg og avhengighet?
Det siste halve året har samtalen om assistert selvmord blitt løftet frem gjennom både populærkultur og massemedier. Filmen «Et helt halvt år» ble langt mer omdiskutert enn boken den bygget på.
Historien om Betsy Davis som med langt fremskreden ALS valgte å avslutte livet med en vennefest før hun fikk medisiner for å sovne inn i vakre omgivelser og historien om 14 år gamle Jerika Bolen som har SMA (Spinal Muskelatrofi) som ønsker å avslutte livet sitt har blitt dekket på tv og i aviser og har vakt stor oppstandelse. Felles for disse tre historiene er hvordan de blir fremstilt. Davis´død har blitt omtalt som rørende og vakker og Bolens ønske som heltemodig og nobelt. Det har mange reagert på, blant annet andre som lider av samme sykdommer.
– Flesteparten av avissakene om Jerika har kokt ned til dette budskapet: SMA er en forferdelig sykdom, og dem som lider av den kan like så godt dø, sier Kevin Shaeffer, som selv har SMA. Han forteller til technicianonline.com at han selv og mange av hans venner med sykdommen opplever at det vanskeligste ikke nødvendigvis er å være syk, men at andre mener at livet ditt ikke har verdi.
Mange av de samme innvendingene møtte «Et helt halvt år», filmen om Will Traynor som er lam fra nakken og er avhengig av hjelp til alt. Wills nye assistent, Louisa, inspirerer til å leve et liv til nytte for andre. Hun er ikke full av ambisjoner på egne vegne, men hun strekker seg virkelig langt for å bidra til et godt liv for Will. Louisa er omsorgsfull, forståelsesfull, ivrig og positiv. Men når hun ber Will om å ikke være egoistisk og leve videre, fremstilles hun som egoistisk selv som ikke lar ham få slippe. Ironisk nok blir «Et helt halvt år» en romantisk film som feirer selvbestemmelse fremfor kjærlighet og fortvilelse fremfor håp. Louisa blir en representant for dem som ikke kan forstå virkelig kjærlighet – helt til hun aksepterer at hun ikke kan snu Wills ønske. I boken filmen bygger på får man litt innsikt i hvordan Will og alle som er glade i ham tenker, men i filmen får vi bare servert en romantisk avskjedsscene i mykt lys og med vakker musikk. Innvendingene her er få og svake, og inntrykket blir at Will gjorde både seg selv og andre en tjeneste ved å gjøre slutt på det hele. Wills ekte kjærlighet var hans tidligere liv.
Kan disse historiene røre oss slik at vi tenker over verdien av våre egne liv? Eller kan disse historiene være med på å bekrefte bildet vi ofte blir vist, at det beste livet er å være ung, uavhengig og sorgløs? Slike historier, fortalt med varme bilder, musikk og glade mennesker, dekket av verdenspressen og omtalt som heltemodig, hva sier de til den deprimerte tenåringen eller den aldrende bestefaren? Det slående er at Will, som hadde mye av det vi ofte forbinder med det gode liv – en vakker kjæreste, en familie som elsket ham og penger i bøtter og spann som gav ham muligheter – likevel ikke hadde livslyst. Hvis utgangspunktet vårt dypest sett er naturalistisk, at mennesket bare er atomer og celler, da er det lett å være enig med Will. Fungerer det ikke, kast det.
Alle historier er laget for å berøre eller forandre. Hvordan de berører avhenger mye av den som ser eller lytter til historien. Vårt bidrag som leser og seer er å være bevisst på hvordan og hvorfor historiene når inn til oss. Som kristne har vi en annen fortelling om våre liv som stadig må løftes frem i møte med historier som Wills, Betsys og Jerikas. Vi er mer enn celler og atomer. Lar vi denne fortellingen prege vårt møte med disse historiene slik at vi ikke tankeløse glemmer sannheten om vår verdi?
Tillegg: Jerika Bolen døde 22. september 2016.
Denne artikkelen har stått på trykk i Familie & Mediers medlemsblad «På bølgelengde».
