Det var merkelappen en mor fra Maryland fikk av magasinet Life i 1964. Året før tok Madalyn Murray O´Hair kampen for å få slutt på obligatorisk kristen bønn i den offentlige skolen til rettssalen. Det skulle definere resten av hennes liv.
For få dager siden slapp Netflix filmen om livet til O´Hair (Melissa Leo). Den begynner med slutten av hennes liv, der hun er fanget på et lite rom sammen med sønn og barnebarn, kidnappet av en tidligere ansatt. Filmen har fått kritikk for dårlig fortellerteknikk, men den løfter frem en helt spesiell historie som belyser forholdet mellom ateister og kristne i USA – en historie også vi kan lære av.
I sin innledningstale under rettssaken brukte O´Hair tid på definere sin form for ateisme: ”En ateist elsker sin neste i stedet for gud. En ateist tror at himmelen er noe vi skal arbeide for nå – her på jorden for alle mennesker. {…} En ateist tror at et sykehus bør bygges i stedet for en kirke. En ateist tror at en god gjerning må gjøres i stedet for en bønn sagt.” Rettssaken førte frem, det ble slutt på bønn og bibel i skolen, og O´Hair startet organisasjonen American Atheists.
O´Hair var en komplisert kvinne, som terget på seg både konservative religiøse så vel som ateister i hennes egen innerste sirkel. Hun brukte sønnen Bill i rettsaken som gjorde henne berømt, men hun var så polariserende at selv han valgte henne vekk. Senere ble Bill en konservativ kristen pastor og politisk aktivist som fremdeles kjemper for å gjeninnføre bønn og bibel i den offentlige skolen.
Madalyn Murray O´Hair sa også nei til Vietnamkrigen og nei til raseskille, hun var en tydelig feminist, hun ønsket trosfrihet for alle og kjempet mot kirkens innflytelse i samfunnet. Men hennes liv tok en brå vending i 1995, da David Waters, en tidligere ansatt kidnappet henne, hennes andre sønn Garth og hennes barnebarn (Bills datter). Etter at Waters fikk utbetalt en klekkelig sum i løsepenger, tok han likevel livet av alle tre og lemlestet dem. Det tok månedsvis før noen oppdaget at familien var savnet, og over et år før det ble satt i gang etterforskning.
Familiemoren ble kalt ”loud and proud” og brydde seg lite om stormene hun skapte. De handlet ikke bare om meningsbrytninger, hennes indre sirkel ble også stadig mindre på grunn av hennes handlinger. Manusforfatter og produsent Tommy O´Haver legger vekt på ironien i at O´Hair foraktet organisert religion, men likevel organiserte rene sekten rundt seg selv. Hun kritiserte kirker og tv-evangelister for å være pengegriske sjarlataner, men samlet inn og underslo store summer selv. Hun brukte sterke ord mot alle som forsøkte motargumenter, men var enda frekkere mot egen familie. Sønnen Bill beskriver henne som ond.
Selv om O´Hair var destruktiv og ubehøvlet og ikke står frem som et godt eksempel, gir historien om Amerikas mest forhatte kvinne likevel perspektiver til samtalen mellom ateisten og den kristne. Begge parter bærer på historiens bagasje. Begge ønsker seg trosfrihet, og også her til lands har begge følt seg truet og kanskje overkjørt. O´Hair opplevde at kristne misbrukte sine maktposisjoner. Samtidig var hun selv slett ikke så tolerant som hun ønsket at kristne skulle være.
O´Hairs tale om ateismen er mye sitert. Den kan oppleves urettferdig, som om ikke kristne også bygger sykehus i tillegg til kirker, som om ikke kristne også arbeider i tillegg til å be. Det må være lov å påpeke når mennesker er sinte på kristendommen på feil grunnlag. Men kan det hende at vi også i vårt samfunn har hatt en tendens til å forholde oss til en samtale med meningsmotstandere kun som en konfrontasjon i stedet for et felles ønske om å utforske sannheten?
Det er lenge siden 1964 og O´Hairs meninger fremstår ikke som så kontroversielle i dag. Men O´Hair er over 50 år senere fremdeles mest kjent som Amerikas mest hatede kvinne – først og fremst på grunn av sin kamp mot kirkens innflytelse i samfunnet. Arbeidet for å gjøre Jesus kjent møter fremdeles motstand, men vi må være nøyere med våre ord og handlinger.
«Elsk dine fiender», sa Jesus.
Artikkelen ble først publisert i spalten Kulturnotat i avisen Dagen.