Vi flytter over materiell fra nå nedlagte Kulturvinduet, og løfter frem artikler som er tidløse eller fremdeles relevante.
En elendig norsk tittel som kun er laget for å lokke gutter inn på en ekte prinsessefilm til tross; Disney er i nærheten av sitt aller beste i sin variant av Brødrene Grimms eventyr.
For det første er vrien på historien om den langhårede prinsessen i fangenskap og kjærligheten som åpner en ny verden medrivende og tåredryppende. For den andre er animasjonen regelrett fantastisk, og gir liv til en mengde gode karakterer. Listen fortsetter med gode dialoger og humorscener, enkeltindivider som løfter historien, musikk som bare en Disneyfilm kan bære uten å bli total klisjé, og gode, norske stemmer.
En dronning er gravid, men blir fryktelig dårlig. Det eneste som kan redde henne og barnet er en blomst som kom til som et resultat av at en dråpe av solen landet på jorden. Kongens garde finner blomsten og redder de to, og barnet blir født med svært spesielle evner. Men andre kjenner blomstens kraft og hva barnet, lille Rapunzel, kan gjøre for menneskeheten – og heksa Gothel røver henne og gjemmer barnet bort i et avstengt tårn. Her vokser Rapunzel opp, i troen på at Gothel er hennes mor, og at hun vil kun hennes beste. Vi møter Rapunzel igjen like før hennes 18-årsdag, en nysgjerrig, livsglad og uforlignelig vakker jente med over 20 meter langt hår. Det er nemlig i håret mye av hennes evner ligger, og blir det klippet, forsvinner gavene.
Dronningen og kongen sørger over tapet sitt, og hvert år markerer de datterens bursdag ved å sende opp en mengde lyslykter i håp om at Rapunzel ser dem fra der hun måtte befinne seg. Det gjør hun, og lyslyktene blir symbolet på alt hun håper på i livet. En dag tar verden en vending Rapunzel aldri hadde sett for seg, hun møter skurken Flynn Rider. Til tross for at Gothel har forsøkt å innprente henne at verden kun består av onde mennesker og ondskapen alltid vil overvinne det gode, velger hun å gi all sin tillit til denne sjarmøren av en tyv for å få hjelp til å komme seg ut av tårnet for aller første gang.
– Jeg har min mors kjærlighet, jeg burde ikke ønske mer. Jeg har så mye jeg burde være takknemlig for, jeg har alt – utenom en dør, synger Rapunzel. Hennes mors kjærlighet er riktignok ingenting å skryte av, den er rett igjennom egoistisk, men det er bare den hun kjenner. Akkurat her begynner Rapunzels indre reise – hvor lojal skal hun være, og hvor mye skal hun ofre av egne drømmer? Hun tegnes som en ekte eventyrprinsesse, ydmyk, snill, dyktig, en som vinner alles hjerter hvor hun går. Dermed sporer hun også sin skurkehelt inn på helt nye tankebaner kun gjennom å være seg selv.
Det er verd å ha i bakhodet at som en ekte eventyrfilm, er også denne preget av stereotypier. Rapunzel slår Barbiedokkene ned i støvlene med tanke på utseende, men hennes smale midje og store øyne er på samme tid 
ikke vektlagt slik at troverdigheten blir forstyrret. Verre er det at Flynn Rider vokser i karakter og styrke, til en ekte prins, uten å ta et reelt oppgjør med fortiden. Men det finnes noen ganger sidekarakterer i filmer som setter større spor enn hovedpersonen, som Scrat fra Istid. I To på rømmen møter vi hesten Maximus, som i denne filmen gjør en fantastisk figur. Uten å si et ord fremstiller han en kompleks og utrolig underholdende personlighet som gir det ekstra drivet til filmen. Koblet med små pustehull, den såre stillheten hos kongeparet, ettertenksomheten hos Rapunzel, rives vi med. Det er sorg, stillferdig glede og mildhet som gjør det hele troverdig, og en bøtte humor som løfter To på rømmen fra flosklene.
Filmen er spekket av motivasjon for handlingene som gir rom for ettertanke. Vi møter uselviskhet og offer, verdien av å bruke sine gaver til det beste for andre, ondskapens grådighet som bare kan beseires gjennom modige handlinger, drømmen om et evig liv. Legg gjerne merke til solen som gjennomgående brukes som et symbol på helbredelse og liv, men som aldri alene kan oppfylle menneskenes innerste lengsler. ”Tåken har løftet seg”, synger Rapunzel når hun gjennomskuer løgnene hun er vokst opp med. Det er kanskje filmens sterkeste side, hvordan den illustrerer at sannheten kan sette mennesker fri.
Artikkelen har også stått på trykk i avisen DagenMagazinet 03.02.2011