ARTIKKEL: Det er som om mangelen på tyngdekraft i verdensrommet gjør at hele filmfortellingen i «Gravity» faller fra hverandre. Eivind Algrøy mener at hvis vi forstår den underliggende logikken som driver de fleste filmer, kan det hjelpe oss å finne både spørsmålene filmen stiller og svarene den gir.
«Det er som om mangelen på tyngdekraft i verdensrommet gjør at hele filmfortellingen i Gravity faller fra hverandre»
Det nærmer seg høysesong for filmstoff i pressen. Oscar-utdelingen innbyr tilspekulasjoner om kandidater, bakgrunnsartikler om trender i filmåret som ligger bak og krafsing i filmkjendisenes liv. En av de sannsynlige kandidatene til beste film er det fascinerende dramaet Gravity. Filmen, som i all hovedsak foregår i ytterkanten av jordens stratosfære, tar 3D-teknologien nye høyder i denne filmen når den leker med perspektiv og kameravinkler som tar pusten fra seeren.
Mange vil si at det som kan velte det hele for Gravity er mangel på driv og troverdighet i fortellingen. Det er som om mangelen på tyngdekraft i verdensrommet gjør at hele filmfortellingen i Gravity faller fra hverandre. Når vi omsider får vite litt mer om Sandra Bullocks bakgrunn – som egentlig er sentralt for hvem hun er – er det for seint til å dra oss inn i selve fortellingen. I stedet blir vi sittende og måpe over de ekstraordinære spesialeffektene.
«dypest sett handler de aller fleste filmer om at noe er galt, og at det må ordnes opp i»
De fleste filmfortellinger i vestlig kultur følger noen forutsigbare linjer. Hovedpersonen presenteres, sammen med det som skal bli filmens problemstilling eller hovedtema. Så kommer en periode der vi ser at problemstillingen blir vanskeligere og mer komplisert enn forutsett. Her lærer hovedpersonen en lekse eller to, før katastrofen kommer og tilsynelatende utslukker et hvert håp om redning. Redningen eller løsningen kommer likevel, og helten har gjennomgått en eller annen form for endring før filmen er ferdig. Denne endringen ser vi hos Sandra Bullock, men siden starten ikke er godt etablert blir ikke slutten så sterk.
Vi er kanskje så vant med det at vi ikke ser det lenger. Men dypest sett handler de aller fleste filmer om at noe er galt, og at det må ordnes opp i. En kan kalle det forsoning, redning, løsning – eller til og med frelse – uten å bevege seg utenfor filmens eget vokabular. På den ene siden står filmens helt – filmens protagonist – og på den andre står filmens skurk – eller antagonist. Mens førstnevnte som oftest er én person (Jason Bourne-filmene) eller en gruppe mennesker (The Day After Tomorrow), kan filmens antagonist være naturkreftene (Den perfekte stormen) så vel som én spesiell skurk (La oss si… James Bond). Antagonisten bidrar til heltens utvikling, enten gjennom motstand eller på mer komplekse måter. I Gravity er antagonisten nettopp mangelen på tyngdekraft som hele tiden truer med å slenge hovedpersonene inn i det store mørket.
«hele filmens forløp avhenger av hvilken problemstilling som introduseres i starten av filmen»
Det er rett og slett veldig spennende å reflektere over at hele filmens forløp avhenger av hvilken problemstilling som introduseres i starten av filmen. Hvis ikke filmskaperne lykkes i å manøvrere vår helt gjennom på en slik måte at han eller hun – og dermed også vi som ser på – ser at problemet finner en løsning, så er filmen med all sannsynlighet mislykket. Det vil si at filmen tidlig må svare på spørsmålet: «Hva er problemet?».
I et livssynsperspektiv er det interessant å se at dette spørsmålet er så uløselig knyttet til våre fortellinger om verden. Mennesket har til alle tider hatt en anelse om at «Ting ikke er slik de er ment å være», som Simon (Danny Glover) utbryter i filmen Grand Canyon (1991). Simon arbeider som tauebilsjåfør og opplever en stigende følelse av urettferdighet over volden og truslene som preger hverdagen i Los Angeles. Men svaret på spørsmålet avhenger fortsatt av hvilken problemstilling som ble introdusert i utgangspunktet. Det må også være mulig å finne et tilfredsstillende svar på spørsmålet om hva som er løsningen. I Grand Canyon ligger svaret i å se seg selv i en større sammenheng, og muligens i å innse at de eksistensielle krisene vi mennesker opplever, blir små i den store sammenhengen.
Hvis vi forstår den underliggende logikken som driver de fleste filmer kan det hjelpe oss å finne både spørsmålene filmen stiller og svarene den gir, bevisst eller ubevisst. Hvilket svar gir den aktuelle filmen på de store livssynsspørsmålene: Hvor kommer vi fra, hva er problemet og hva er løsningen? Svarene en finner kan ofte være overraskende interessante. De kan også gi grunnlag for refleksjon rundt hva som gjør at filmfortellingene nesten alltid handler om det samme: Menneskets behov for utfrielse – eller frelse.
Av Eivind Algrøy, journalist i Dagen og skribent for Damaris Norge. Artikkelen ble først publisert i Dagen 06.02.14.