Da elevene mine på 7. trinn forrige høst fikk beskjed om at leirskoleoppholdet skulle foregå uten mobiler og nettbrett, gikk det flere gisp gjennom rekkene. Elevene lurte helt seriøst på hvordan de skulle klare seg fem dager uten tilgang til sine dyrebare dingser. Det skulle vise seg at bekymringene var ubegrunnede. Oppholdet ble en herlig mobilfri erfaring for de unge, og en aldri så liten øyeåpner også for læreren.
Vi lever i en tid hvor skjermmedier som smarttelefon og nettbrett nærmest har blitt en integrert del av oss, både unge og eldre. Hvordan vi selv navigerer og bruker denne teknologien, og ikke minst lærer de unge å bruke den, bør i aller høyeste grad oppta oss. Problematikken aktualiseres blant annet gjennom den senere tids medieoppslag om en stadig mer seksualisert delingskultur blant unge på sosiale medier.
Også teknologibransjen er klar over utfordringene produktene deres medfører. Allerede i 2010, da Ipaden ble lansert, bemerket New York Times-journalisten som intervjuet nå avdøde Apple-sjef Steve Jobs: ”Barna dine må vel elske Ipaden?” Jobs sitt svar var oppsiktsvekkende: ”Barna har ikke fått bruke den ennå. Vi begrenser bruken av teknologi i vårt hjem”. Som salgsstrategi var det uhørt, men svaret understreker problematikken: Vær nøye med hvordan du bruker teknologien.
Det er liten tvil om at skjermmediene står i en særstilling i barn og unges liv. Bare siden 2005 har tiden unge i Norge bruker på skjerm og sosiale medier blitt mer enn tredoblet, til over fire timer hver dag. Trekker vi fra tiden som går med til søvn, skole og andre nødvendigheter, betyr det at unge i dag kan bruke opp mot 90% av fritiden sin på skjermer. En amerikansk undersøkelse viser at unge opplever noe av dette som positivt og meningsfylt, blant annet tid brukt på helse og avkobling. En stor del av tiden vil likevel gå med til ting de unge tilkjennegir at like ofte kan oppleves som utfordrende og krevende, eksempelvis dating-apper, surfing og sosiale medier. Ikke minst de sosiale mediene kan medføre stress og negative følelser. Det er et stadig jag etter ”likes” i en delingskultur som blir råere og mer seksualisert, i tillegg til eksponeringen for glansbilder og retusjerte øyeblikk som gir inntrykk av at ”alle andre” har et mer innholdsrikt liv enn det de selv har.
Er dype vennskap i ferd med å vike for mer overfladiske relasjoner og følgere på sosiale medier?
Ungdomsforskere har pekt på hvordan sosiale medier bidrar til å gi den oppvoksende generasjonen en følelse av ikke å strekke til. Med et enkelt sveip kan de se noen som tilsynelatende mestrer livet bedre, har flere venner, flere opplevelser. I en allerede stressende ungdomstid der ”likes” fra jevnaldrende begynner å bli viktigere enn bekreftelse fra foreldre, sliter mange unge med å takle utfordringene de sosiale mediene skaper.
Flere av dagens unge gir uttrykk for at dype, meningsfulle relasjoner og vennskap i økende grad er i ferd med å vike for mer overfladiske vennskap og følgere på Facebook, Instagram og Snapchat. Det er noe flyktig og sårbart ved dette. Det må postes og publiseres for at kontakten skal opprettholdes, hvis ikke sveiper man videre til neste ”venn”. Som barn av en tid der øyeblikkelig tilfredsstillelse kan synes å være normen og der alt bare er et tastetrykk unna, er det ikke rart om det kan virke naturstridig for de unge at de mest verdifulle sidene ved livet ikke kommer over natten. Det er nå en gang slik at noe av det fineste som finnes, som vennskap og kjærlighet, krever tålmodighet, tid og innsats, og ikke kan ”følges” eller abonneres på. Det fordrer tilstedeværelse i eget og i hverandres liv.
Jobs svar til journalisten er til ettertanke. Vi er nødt til å ta ansvar for oss selv og for den oppvoksende generasjon, og innarbeide gode retningslinjer og vaner for skjermbruk. For elevene som i fjor reiste på leirskole, ble mobilen glemt i det de satte seg på bussen. Det er fristende å konkludere med at gode naturopplevelser, lek og et fellesskap der ingen ble distrahert av en ny notifikasjon eller en blinkende skjerm, førte til senkede skuldre og økt trivsel blant barna. Selvfølgelig har kontakt med venner og familie på sosiale medier en verdi. Vi kan blant annet vise at vi tenker på hverandre og dele øyeblikk med dem som selv ikke har mulighet til å være sammen med oss. Men det viktigste er uansett at vi virkelig er tilstede der vi er. Om mobilen alltid ligger på bordet, eller om vi ved første anledning sjekker skjermen, bør det ringe en alarmklokke et sted. Sosiale medier kan aldri erstatte ekte relasjoner med mennesker.
Eivind Bø er lektor og frivillig medarbeider i Damaris Norge
Artikkelen ble først publisert som Kulturnotat i avisen Dagen