Kjærlighetens natur er under Woody Allens lupe i hans siste film, Whatever Works.
Varig kjærlighet fremstilles her som en illusjon, så derfor er det bare å nyte kjærligheten mens vi har den.


Av Eivind Algrøy

I Whatever Works møter vi Boris Jelnikoff (Larry David), en menneskehatende, forknytt og sarkastisk fysiker som får dagene til å gå ved å være sjakklærer og småprate med sine to kamerater. En dag får Boris besøk av den naive og pågående jenten Melodie (Rachel Wood) som har rømt fra sin trygge, kristne sørstatsfamilie i Mississippi for å starte et nytt liv i New York. Hun trenger et sted å bo, og Boris går motvillig med på å la henne flytte inn. Men tross en aldersforskjell på rundt 50 år finner de to tonen, og det ender opp med at de gifter seg.

Ett år senere tropper Melodies nyskilte mor opp i deres leilighet, for å hente hjem datteren. Melodie har imidlertid forlatt sitt kristne ståsted til fordel for et ateistisk livssyn løst bygget på Boris mange kyniske utsagn om kvantefysikk, meningsløshet og menneskenes ubetydelighet. Hun viser sin mor rundt i New York, og forklarer henne sitt nyvunne tro. Før en vet ordet av det har moren forlatt sin kristne tro, innledet et polygamt forhold, og etablert seg som fotograf og kunstner med sterk hang til det erotiske. Melodies far, som også kommer til New York, finner til sin forferdelse at både hans tidligere kone og datteren har forlatt troen. Etter hvert kommer det for en dag at faren egentlig giftet seg i frykt for sin egen homofile legning.


Flyktig kjærlighet


Allen er kjent for å ha et grunnleggende pessimistisk syn på livet, samtidig som han ofte har et fokus på kjærlighet som noe flyktig. Begge deler kommer tydelig til uttrykk i Whatever Works. Selve plottet framstiller kjernefamilien som en så skjør konstellasjon at noen få dager i metropolen er alt som skal til for at den går fullstendig i oppløsning.

“Kjærligheten er så flyktig” er en setning som går igjen i Allens to siste filmer (uttalt av Juan Antonio i Vicky Christina Barcelona og av Boris i Whatever Works). I denne siste filmen synes hovedspørsmålet å være nettopp hva som er den rette holdningen til kjærlighet når den tilsynelatende er så flyktig og vanskelig å holde fast på?



Det hjertet vil ha

Woody Allen innrømmer selv at han ofte skriver sin egen personlighet inn i en eller flere av karakterene. Det gjør det naturlig å dra paralleller til hans egne erfaringer med kjærlighet og trofasthet. Han giftet seg for første gang som 19-åring (med Harlone Rosen, en 16-åring), og ekteskapet varte i fem “irriterende og urolige år”. Etter dette hadde han en rekke forhold, før han i en alder av 56 laget skandale ved å gifte seg med sin adopterte datter på 22 år, Soon-Yi Previn. Det var i forbindelse med dette forholdet at Allen uttalte de berømte ordene: “Hjertet vil ha det hjertet vil ha.”

Denne betraktningen, som antyder et hedonistisk syn på kjærlighet – der nytelsen står i sentrum – blir også en del av løsningen som skisseres i Whatever Works. I en av sine filosofiske betraktninger henvendt til publikum sier Boris at kjærlighet handler om å gjøre det som fungerer – derav tittelen “Whatever Works” (“det som fungerer”). Da handler det ikke bare om å finne en person du kan fungere sammen med i en kortere eller lengre periode. Du må også finne den samlivsformen som oppleves rett for deg her og nå.

Illustrerende ender filmen opp med en nyttårsfeiring der et polygamt forhold, et homofilt forhold, et forhold med stor aldersforskjell og et samboerforhold er representert. Som Boris sier i slutten av filmen: “Hvis du kan finne en liten bit av lykke, hold fast på den!”

Whatever Works illustrerer det store gapet mellom en hedonistisk tilnærming til kjærlighet og lykke og Bibelens budskap. Der hedonismen er opptatt av hva som kan gi sanselig nytelse her og nå, sier Bibelen at lykken dypest sett finnes ved å søke Gud. Bare ved å leve i fellesskapet med ham og lytte til hans vilje for våre liv vil vi kunne være sanne mennesker, og erfare dyp lykke.




Trofasthet

Budskapet Whatever Works presenterer om kjærlighet er utfordrende. Ikke minst fordi Allen er en fantastisk begavet filmskaper, og gode historier griper oss og har stor makt. Det er sant at kjærlighet gjør oss sårbare. Når vi våger å elske et annet menneske stiller vi oss åpne for hugg, og jo sterkere kjærligheten er jo mer smertefullt blir et eventuelt brudd. Filmens konklusjon tyder imidlertid på at kjærlighet først og fremst handler om den følbare lykken her og nå, og at når følelsene svinger, forsvinner kjærligheten. Dette utfordres av den forståelsen kristen tro har av kjærligheten, slik den for eksempel er mesterlig skildret i Frans av Assisis bønn:


Å Mester!
La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
Amen.



©Eivind Algrøy/Damaris Norge 2010

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert under spalten Kulturblikket i DagenMagazinet

(Visited 25 times, 1 visits today)