Hvordan er det mulig å forstå at intelligente mennesker kunne tilbe Osho som en gud? Fordi ved å tilbe ham, tjente de seg selv.
Av José de Segovia, Evangelical Focus. Oversatt og bearbeidet av Anne Solfrid Brennhovd
Alle som har vært i kontakt med østlige meditasjonspraksiser har hørt om Osho. Kulten som ble startet i India av denne guruen – på denne tiden kjent som Bhagwan Rajneesh – terroriserte Amerika på 1980-tallet. Historien er nå popularisert gjennom dokumentarserien Wild, Wild Country, som viser frem de mørkeste sidene ved New Age-spiritualitet. Serien blir omtalt med superlativer over alt.
Fenomenet kulter har vært fremme i mediene i flere tiår. 1980-tallet var nyhetene preget av paranoia. På 1990-tallet var temaet oppe hver eneste uke i artikler eller TV-program, men paranoiaen var borte.
Ved årtusenskiftet forsvant bekymringene rundt kulter, og hele perspektivet endret seg betraktelig. Serier som Wild Wild Country er mye smartere enn avsløringene vi er vant til fra tidligere. Her blir vi kjent med den menneskelige faktoren som vi kristne så ofte glemmer.
Religionens makt
Bak letingen etter en religion med mulighet til å endre verden finnes ofte bare en tørst etter makten religion kan gi. Å si at kulter ikke er mer enn en måte å tjene penger på andres bekostning er derfor for simpelt. Penger for hva? Bak tilbedelsen av den guden alle gjenkjenner – penger -, ligger idolene som virkelig beveger hjertene våre: makt, tilfredsstillelse og berømmelse. Sheela, den sanne hovedkarakteren i Wild Wild Country, er ikke interessert i penger, men i makten hennes posisjon som Bhagwans sekretær og talsmann gir henne.
I kultverdenen er lite slik det ser ut til ved første øyekast. Både sekulær sensasjonisme og kristen demonisering feiler i å øke forståelsen for kultmedlemmer. Sosiologiske, psykologiske og kriminelle tilnærminger tar for seg interessante aspekter, men disse er ikke essensielle for å forstå kultfenomener. Spørsmålet er ikke begrenset til hvorfor noen blir medlem i en kult, men hvorfor de er lykkelige med å være medlem.
Myten om guruen i vest
Wild Wild Country åpner med noe informasjon om Bhagwan i India, og vi får se problemene han møtte på der og hans tid i Pune i India. Men det virkelig interessante i serien er eksperimentet i Oregon.
Bhagwan ble født i en liten, indisk by i 1931 i en familie som tilhører Jainismen[1], men gjorde opprør mot sine foreldres religion og begynte å studere filosofi ved universitetet. Her underviste han til 1966. Etter en «opplysningsepisode» ble han en guru. På grunn av problemer med skattemyndighetene flyttet han til USA, men dette blir bare nevnt så vidt av en journalist senere i serien. Det som virkelig er interessant her er hvordan Sheela tar plass som hans sekretær (Sheela var den eneste som kommuniserte med Bhagwan, han hadde inngått et stillhetsløfte, overs anm.).
Sheela blir født i India, men flytter til USA som attenåring. Hun studerer ved Montclair State University og gifter seg med en amerikaner. Da de flyttet tilbake til India, ble de begge Bhagwans disipler og medlemmer av samfunnet, kalt «sannyasin». Der levde de i et Ashram, et slags kloster der man lærer å meditere i samsvar med guruens lære og bor under samme tak som denne.
Helt fra Bhagwan åpnet sitt Ashramsenter i Pune i 1974, tiltrakk han seg mange mennesker fra Vesten. Det er her i India pressen begynte å kalle ham «sexguruen». Mange av hans støttespillere holdt fast på en hippiefremtoning langt inn i 1980-årene.
Som Peter Washington viser i sin klassiske bok om guruer i Vesten, Madame Blavatsky´s Baboon: A History […], er det etter «Verdensreligionenes parlament» i Chicago i 1893 at de første guruene etablerer seg i USA. Det gir mulighet for Bhagwan til å starte opp på en ranch i Oregon.
En kult som denne ville aldri hatt en slik frihet i Europa. Som det blir sagt i serien: dersom det ikke hadde endt med at Bhagwan saksøkte Sheela, ville FBI aldri hatt mulighet til å gå inn på ranchen. Slik fungerer religionsfriheten i USA.
Overraskende serier
Mye av seriens suksess handler om hvor lite kjent disse hendelsene i Oregon er, selv for personer som levde i USA på 80-tallet. Dette var en kult så paranoid som scientologi, så kontrollert som Mansons og så kriminell som Jim Jones´. For å unngå spoilere skal jeg ikke gjengi hendelsene, Waybrødrene gjør det så brilliant.
Ikke bare intervjuet regissørene alle karakterene som var med på hendelsene som fremdeles var i live, de oppnådde også en intimitet som man sjelden ser i typiske dokumentarintervjuer. Da de fant Sheela i den sveitsiske byen Maisprach, reiste de dit to ganger for å bli kjent med henne og tilbringe tid med henne. Selv om hun ikke er fullt så grov i språket som i sin ungdom, har hun beholdt noe av freidigheten som har gjort henne til en slags feministisk anti-heltinne, langt fra naiviteten som dominerte i østlige meditasjonssirkler der folk bare snakket om fred og kjærlighet.
Produksjonen er god, og har masse materiale å ta av takket være muligheten for billig video-opptak som kom på 80-tallet. På 70-tallet var 16mm film sjelden på grunn av kostnaden. Det som finnes stammer fra lokale kanalers nyhetssendinger, men også fra Super 8-opptakene kulten tok for proselyttformål. Alt dette er akkompagnert av musikere som Bill Fay og Damien Jurado, samt Bill Callahans fantastiske basstemme. Serien har fått navn etter en av hans sanger.
En av de andre fordelene ved Wild Wild Country er at den unngår å dramatisere, en form som etter min mening forårsaker mye ødeleggelse i historiske dokumentarer. Dårlige forestillinger underminerer historiens troverdighet og gjør det til et billig show. I dette tilfellet er illustrasjonene presentert smakfullt.
Det mest overraskende ved serien er den objektive tonen som blir brukt til å gjengi begivenhetene, hendelser som er fulle av følelsesmessige spenninger og opplagte fordommer. Det nye i denne serien, og i nylige serier om Wacohendelsene i 1993, er at det også er tatt med et kritisk perspektiv på paranoiaen hos naboer og autoriteter. Disse tydde til tvilsomme metoder for å trakassere kulten, som å nekte dem å stemme.
Hjernevask?
Da amerikanske soldater som ble tatt til fange under Koreakrigen kom hjem på 50-tallet, fortalte de om metodene fangevokterne benyttet for å få dem til å skifte side. Slik ble hjernevaskingsteorien født. Det er også sannsynligvis den mest populære forklaringen på hvorfor tidligere kultmedlemmer snakker positivt om det de var med på. Er det en form for Stockholmsyndrom (den psykologiske reaksjonen som fikk sitt navn etter å ha observert hvordan gisler snakket positivt om sine angripere i et bankran i Sverige på 70-tallet)?
Naiviteten mange fra vesten viser når de deltar på terapi eller øvelser basert på østlig meditasjon eller yoga, uten å tenke på de mulige psykologiske effektene ut over avslapning, forklarer hvorfor mange av dem opplever at de er blitt slaver og følelsesmessig avhengige av deres guru eller leder uten å selv være klar over det.
Det er sant at Oshos terapi var uvanlig. Etterfølgerne danset hemningsløst til rytmene og hadde store emosjonelle eksplosjoner med roping, latter og gråt. Ikke bare var de nakne store deler av tiden, de praktiserte også fri sex som i et hippiesamfunn. Se for deg kontrasten til de få, eldre naboene som bodde i byen Antelope, der det bare fantes en episkopal metodistkirke.
Samfunnet de skapte på denne forlatte ranchen, i et landlig ørkenområde midt i Oregon, var ikke bare dedikert til en søken etter «opplysning» gjennom meditasjon, dans og «free love». De arbeidet også med jordbruk, tok inn hjemløse og hjalp tidligere innsatte i deres rehabilitering.
Ikke alt er sort hvitt. Som Sheela selv sier, «Rajneeshpuram – navnet de gav byen – er en stor, levende opera. Operaer ender alltid i tragedie. Men det var mange aspekter, mange dimensjoner ved denne operaen.»
Den mørke siden
«Det er mørke i oss alle», sier Bhagwans tidligere advokat Philip Toelkes. Etter å ha snakket med Sheela i fire år, forteller regissørene at de aldri hørte henne si noe som avslørte anger for grusomhetene hun har begått. Hun rettferdiggjør alt. «Dette er en person uten empati», sier de. Det er religion uten medfølelse. Fanatisme vekker hat, fordi det ikke kan sette seg selv i andre menneskers sko.
Bak jakten på selvrealisering, finner vi rett og slett den egoistiske drømmen til dem som søker sin egen tilfredsstillelse. Dette er grunnen til at barn levde adskilt, og at alle ble sterilisert – noe serien ikke nevner -, ikke bare for å lettere være i stand til å praktisere fri sex, men fordi det ikke var plass til familier i kulten. Kulten var familien. Beskyldningene om mishandling av barn, som dokumentaren også utelater, er i enkeltes øyne like alvorlig som forgiftningen av naboene.
Når regissørene blir spurt hvordan de kan forklare at så mange tidligere tilhengere har gode minner om kulten, om det kan være fordi de er hjernevasket, er svaret kategorisk nei. Deres inntrykk er at «de var voksne som ble med i bevegelsen av fri vilje for å forbedre sine liv.» Det som skjer er «at absolutt hengivenhet kan bli manipulert og brukt mot etterfølgerne». Det var i følge dem det som skjedde med australske Jane Stork (Shanti Bhadra), som «slutter seg til dem med de beste intensjoner, for å bygge et samfunn basert på kjærlighet, harmoni og fred, men som ender med å gjøre forferdelige ting.»
En av Rajneesh´ disipler på 70-tallet var daværende kongressmann Leo Ryans datter. Ryan ble drept i 1978 i Guyana av følgere av Peoples Temple, da han var på vei for å etterforske Jim Jones´ kult. I etterkant reiste Shannon Ryan til India for å tilby Bhagwan penger fra hennes fars livsforsikring. Etter at han hadde flyttet til Oregon, sa hun en gang: «Det er umulig at Bhagwan noen gang vil be mennesker om å drepe. Men dersom han ber meg om å gjøre det, vet jeg ikke. Jeg elsker og stoler på ham. For meg er han Gud. Han ser klarere enn jeg gjør. Men dersom jeg ønsker å si nei til Bhagwan, sier jeg nei». Så naive er vi mennesker!
Den gamle New Age-bedraget
Osho lærer at «ingen er syndere», fordi «selv når du er i det mørkeste hullet i livet ditt, er du fremdeles guddommelig. Du kan ikke miste din guddommelighet, det er ikke mulig. Det er selve ditt vesen.»
Dette er den gamle slangens løgn, å si at vi kan være som Gud (1 Mos 3). For Bhagwan «finnes ikke behov for frelse», for «den finnes inni deg».
«Jeg må leve med meg selv», sier Sheela på slutten av dokumentarserien. «Og når jeg lever med meg selv, må jeg se inni meg selv. Hvem er jeg? Hva er jeg? Det finnes ikke noe godt og ondt, rett og galt, sort og hvitt. Jeg vet selvsagt ikke om jeg går til himmelen eller helvetet når jeg dør. Men det betyr ingenting. Uansett hvor jeg går, vil jeg skape mitt eget paradis.»
Hun tror, som Osho, at «ulydighet ikke er en synd, men en del av å vokse». Du er alle tings målestokk. Det finnes ingen rettferdighet vi til slutt må svare for. Når vi forsøker å skjelne mellom godt og ondt på egenhånd, blir vi som Gud. En av de store paradoksene ved avgudsdyrkelse er, som Romerne 1 sier, at i det øyeblikket vi slutter å kjenne igjen Skaperen, begynner vi å tjene det skapte.
Hvordan er det mulig å forstå at intelligente mennesker kunne tilbe Osho som en gud? Fordi, som Sheela, ved å tilbe dem, tilba de seg selv. Guddommeliggjørelsen av det skapte er ikke noe annet enn en måte å gjøre seg selv til gud. Siden Gud er alt, i følge Osho, og menneskene ikke er noe annet enn illusoriske former av det guddommelige, finnes ingen kriminalitet, ingen synd.
Men det onde er en realitet (Rom 3,23; 6,23). Vi kan ikke flykte fra det. Det er ikke ubevissthet, som Osho hevder. For ham var moral et spill som endret seg fra et samfunn til et annet. Det avhang ikke av en ultimat realitet. Dette er Satans gamle forførelse. Bare ved å tro på Jesus kan vi bli fri fra dets uunngåelige konsekvenser (Joh 3,18).
Om José de Segovias: «Jeg har vært interessert i kulter i hele mitt liv. Jeg vokste opp med å høre min far forklare forskjellen mellom ulike kulter på samme måte som andre snakker om fotball eller politikk. For meg er det like naturlig å snakke om kulter som å snakke om musikk, kino eller bøker. Jeg behøver ikke å sjekke nettsteder for å snakke om Bhagwan. Jeg har fremdeles mange bøker om denne guruen i mine bokhyller, utgitt på 1980- og -90-tallet.
På 1990-tallet ble jeg president i en forening som kalte seg Libertad (Frihet). Dette var en av de første organisasjonene som på 1980-tallet leverte en rapport om kulter til spanske myndigheter.»
[1] Jainismen er en religion med omtrent 4,2 millioner følgere, som kalles jaina eller jainer. De aller fleste bor i India. De tror ikke på en skapergud, universet har alltid bestått og vil alltid bestå. Frelsen ligger helt og holdent i egne hender. Likevel tilbes mange guder. Å bli en asket anses som den beste livsform. Det praktiseres ikke-vold, og derfor er de fleste vegetarianere.