ARTIKKEL: Kan man tro på Jesus som eneste sannhet i en mangfoldig verden?
Svimmel tro
På toppen av Empire State Building svimlet det for meg. Ikke på grunn av høydeskrekken (som ellers gjør seg gjeldende allerede på 3-meteren på Tøyenbadet), men fordi det plutselig gikk opp for meg hvor mange menneskeliv som utspilte seg under meg. Jeg hadde en aldri så liten ut-av-kroppen-opplevelse. Som en Karlsson på taket fløy jeg bort til alle vinduene og kikket inn på folk: den indiske limo-taxi-sjåføren Babu Lal som akkurat hadde vunnet lotteriet, den arbeidsløse Wall Street-megleren Cliff, den kreftsyke georgiske firebarnsfaren og restauranteieren Nikoloz.
Og jeg måtte spørre meg: Er Jesus den dypeste sannheten som alle disse menneskene kan finne? Den Jesus som jeg tror på, er han det de alle trenger? Kan alle disse livene sammenfattes i Jesus? For hvordan kan det gjelde meg hvis det ikke gjelder alle?
Enhver kristen, eller ethvert menneske, som får leve en stund vil oppleve at den forestillingen de hadde av verden, vil splintres. Men den største utfordringen for mange i Norge i dag er sjelden ett eller annet konkret, definert sannhetsforslag (som Muhammeds åpenbaringer eller skepsis mot mirakler). Problemet er summen av alle mulige påstander, det enorme koret av ulike stemmer som gir meg en vag mistillit mot ethvert sannhetsmonopol. Jeg sitter igjen med en følelse av: ”Det ikke kan være sånn at alle som tror annerledes enn meg tar helt feil, mens jeg har helt rett.”
Hva er problemet?
Dette innlegget er ikke noe metodisk forsvar for kristendommen i møte med alle mulige religiøse og ikke-religiøse trosretninger. Det er en personlig betraktning om hvordan det er mulig å leve midt i en pluralistisk verden, men samtidig tro på Jesus som Sannheten.
Først kan det være greit å rydde litt opp i hva som egentlig er problemet. For det første, pluralismen er utfordrende fordi den synes å være siste stadium i en utvikling. ”Før levde vi salig i hver vår tro, men med globaliseringen blir vi tvunget til å innse at min forståelse ikke er den eneste.” Men for kristne er situasjonen på ingen måte ny. Evangeliet ble født inn i en voldsomt pluralistisk kontekst i den gresk-romerske verdenen.
For det andre, pluralismen kan hente mye kraft fra å fremstå som en samlet bølge. Men det er et mylder av ulike og gjensidig motsigende stemmer som ikke er så enhetlige og mektige som en ensom troende umiddelbart kan få følelsen av. Det kan være nyttig å skjelne hva de ulike påstandene egentlig er, og forholde seg til dem enkeltvis.
For det tredje, det er viktig å sortere mellom pluralisme som et samfunnsmessig faktum og som et eksistensielt forsøk på å beskrive den dypeste sannheten. Som kristen må jeg forholde meg til og leve som et politisk medlem i en verden og et Norge som er mangfoldig. Å lengte tilbake til et kristent enhetssamfunn er en nostalgisk illusjon. Men pluralisme kan også være en filosofisk tolkning av dette mangfoldet som påstår at det er umulig å tro på Jesus som eneste sannhet, eller å tro på noe som helst som eneste sannhet. Det er en grunnleggende utfordring som kristne må forholde seg til.
Jeg må også forholde meg til teologiske forslag om at alle religioner er gyldige tilsvar til den samme Gud. Hvordan kan jeg få svar på spørsmålene jeg har til og om Gud? Dersom jeg tror på Jesus som den unike Sannheten, er jeg med på å opprettholde konflikter, vold og avstand mellom mennesker i verden? Jeg tror dette er reelle problemstillinger som vi aldri vil løse helt. Men jeg tror nøkkelen er å ta Jesus mer på alvor, ikke mindre.
«Navnet er Gud. Jesu Kristi Gud…»
– Om pluralisme, Guds tomme tittel og Guds identitet
Det er mange som strever med å forholde seg til en verden full av så mange forskjellige religioner. Enkelte foreslår at troende mennesker av alle slag må sette Gud i sentrum – ikke Jesus, Muhammed eller Buddha, eller Bibelen, Koranen eller Bhagavad Gita. De ønsker å skrelle vekk det som skiller sånn at religiøse kan tale frimodig med én stemme til en gudløs verden. Slik kan de være et vitnesbyrd for ikke-troende ved å kunne leve sammen i fred uten å krangle om splittende og uviktige ”dogmer”.
Det er mye forståelig og godt i en slik lengsel, men personlig kan jeg ikke se at det er en mulig løsning. Selv om min indre sosialdemokrat fryder seg over tanken om at vi alle egentlig er like, så er det problematisk å påstå at alle religioner deler en felles kjerne – bare at de ikke er klar over det selv. Det er fryktelig vanskelig å definere hva den kjernen er, og samtidig ta religioners egenart på alvor. Selve troen på ”Gud”, for eksempel, vil ikke stemme med mange buddhisters selvforståelse.
En annen mulighet er at alle religioner er et ”svar” fra oss til den samme Gud eller ”Hellighet” som åpenbarer seg for alle mennesker. Menneskelige språk er forskjellige fra hverandre og er formet av menneskene selv, men samtidig kan de referere til det samme. På samme måte er også religioner innbyrdes ulike, men peker likevel på den samme Gud. Man kan kalle det en kulturell og religiøs relativisme som samtidig søker å ivareta en grunnleggende enhet.
Det er mange som har pekt på problemer med en sånn tolkning av pluralisme. For det første, hvis vi alle er så bundet til hvert vårt ”svar” til Gud, hvem er det som kan ha det uendelige overblikket og påstå å vite at alle brikkene egentlig passer sammen?
For meg er at annet problem minst like stort. Et av ateismens sterkeste kort er at religiøse mennesker er uenige. Dersom vi alle kunne satt ”Gud i sentrum” slik enkelte foreslår, så kunne man sikkert reddet gudstroen for mange. Men som kristen trenger jeg ikke bare svar på om Gud finnes? Jeg trenger å vite hvem Gud er.
En del pluralister er begeistret for en formulering fra den hinduistiske teksten Yoga Vasistha. Der tiltales Gud (eller den ytterste virkelighet) slik: ”Du er formløs; din eneste form er vår kjennskap til deg.” På den ene siden åpner denne setningen opp for en enorm frihet. Ved første øyekast erfarer jeg den som en lettelse, den gjør det mulig for meg å ikke ta det så alvorlig hvis andre tenker annerledes om Gud enn meg. Det muliggjør fellesskap på tvers av religioner.
Men på den andre siden innebærer formuleringen at jeg er fullstendig utlevert til meg selv. Jeg kan egentlig ikke vite noe om hvem Gud er, jeg kan bare vite hva jeg selv tror om Gud. Jeg kan heller ikke erfare Gud sammen med andre, for vi er alle innestengt i hver vår fortolkning. Hjernen er alene.
Mange mennesker innser at vi er begrensede og mener det er mest ryddig å være agnostiker. Det mest ærlige er å si at vi ikke vet om Gud finnes og i så fall hvem og hvordan Gud er. Dette er ikke en fremmed tanke for kristne. Et gjennomgangstema i Bibelen er at ingen mennesker kan se Gud. Den kristne Kirken har gjennom århundrene formulert en ”negativ teologi”: På samme måte som ingen kan se rett på sola, kan ingen mennesker se Guds ansikt. Jo mer vi prøver, jo mer svartner det for øynene våre. Alt vi kan ane, er et omriss rundt mørket.
Jeg mener altså at pluralisme lett leder til en grunnleggende usikkerhet om hvem Gud er. Men er det mulig å slå seg til ro med en slik Gud, og å leve livet sitt ut fra det? For meg er det fundamentale spørsmålet: kan vi ha tillit til Gud? Eller er Gud egentlig en djevel som liker å plage oss? Vi tenker kanskje umiddelbart at Gud må jo være god. Men slik verden ser ut i dag, er ikke det selvsagt i det hele tatt. ”Gud” som en generell størrelse, en ukjent sjef, en jobbtittel uten personlighet, er det ikke sikkert jeg vil være noen tilhenger av. Jeg må kanskje bøye meg for ham i frykt, men jeg trenger å leve med tillit til Gud for å ha noe håp. For meg ender troen på en ukjent Gud i fortvilelse og ensomhet.
Det kristne evangeliet ble født inn i en svært religiøs verden, men også en pluralistisk verden. Situasjonen som kristne opplever i dag er på ingen måte ny, det er heller en normalsituasjon. Midt i denne religiøse blomstringen finner disiplene ut at de fortsatt lengter etter Gud. Det er ikke nok for dem bare å tro at han/hun/det finnes, disippelen Filip bønnfaller Jesus: ”Herre, vis oss Far.” Da svarer Jesus med pussige og fantasiske ord: ”Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far” (Johannes 14,8-9).
Bibelen er tydelig på at menneskers forståelse er begrenset og at Gud sprenger vår forstand. Samtidig er kristendommens gode, men forbløffende nyheter at vi kan kjenne og ha fellesskap med Gud. Men for at Filip eller jeg skal kunne forholde oss til Gud på noen som helst meningsfull måte, kan ikke Gud være formløs. Gud må ”vinne skikkelse”, som Bibelen kaller det. Gud må ha et ansikt, et navn, en historie.
Derfor peker Jesus på seg selv når han snakker med Filip (og ellers), derfor pøser den tidligste kirka på med alt de har av metaforer: ”Han er den usynlige Guds bilde… For i ham ville Gud la hele sin fylde ta bolig” (Kolosserne 1,15 og 1,19). Den eneste måten vi kan kjenne og stole på Gud er fordi Gud fikk et ansikt, et navn, en historie. Fordi Gud ble menneske.
Det er derfor vesentlig ikke bare at Gud tilgir, men hvordan han gjør det; ikke bare at Gud gir håp i møte med døden, men hvordan. For meg er korset til Jesus sjokkerende, kvalmende, men dypt umistelig.
Biologen og den profilerte ateisten Richard Dawkins spør: ”Hvis Gud ville tilgi syndene våre, hvorfor ikke bare tilgi dem? Hvem er det Gud prøver å imponere? Antakelig seg selv, siden han både er dommer, jury og dødsdømt.” Men en Gud som knipser i fingrene og gir tilgivelse som en tryllekunst, tar ikke ondskapen på alvor.
For det første, å tilgi kan ikke være å overse og glemme det vonde som har skjedd. Når noen blir krenket er faktisk den kjærlige og rettferdige reaksjonen vrede. Det kreves et oppgjør. Nåden er at Gud vender den vreden mot seg selv.
For det andre, dersom Gud på Dommens dag suverent kan gripe inn og fikse alt, så er han ikke verdt å ha tillit til. For hvorfor har han ikke gjort det allerede, hvorfor har han ikke befridd oss fra ondskap og lidelse for lengst? Men i motsetning til Opplysningstidens deisme så gir ikke Bibelen oss en allmektig Gud med fjernkontroll. Vi får en Gud som frivillig underlegger seg de samme spillereglene som han har satt for sin skapelse. ”De andre guder var sterke; men du var svak/De red, du snublet deg til tronen;/Men til våre sår kan bare Guds sår tale,/Og ingen annen Gud har sår enn du” (Edward Shilito).
Det gir oss ikke det endelige svaret, men for meg er korset den eneste muligheten til å kunne ha tillit til Gud mens vi venter på det. Men det betyr også at dersom vi tror at Gud ofret seg selv på korset, så er det det unike stedet hvor Gud handler med oss. Det kan ikke være slik at Jesus bare er min ”vei” til Gud, mens andre kan finne andre måter. Da tar vi ikke på alvor hvor fundamentalt kostbart korset var for Gud. Kunne han tilgitt på noen annen måte, hadde han gjort det.
Nysgjerrighetens pris
– Om utspørring og personlig oppmøte
Jeg sier ikke at dette ”beviser” at Gud finnes eller at Jesus er Gud. Men for å utforske et kristent svar på pluralismen så må vi starte her, med Jesus.
Jeg opplever Jesus som den eneste kilden til et sant håp. Men det betyr ikke at min opplevelse er sann. Hvordan kan jeg vite at min tro på Jesus holder? Er det mulig for ett menneske å favne hele virkeligheten i én tolkning? Dersom jeg hevder at Jesus er Sannheten med stor S, ender jeg opp med å avskrive alt som ikke har ”Jesus” skrevet utenpå seg med store bokstaver? Dømmer jeg hele menneskers liv, hele religiøse tradisjoner, ja, alt liv før år 0 som verdiløst? I et mylder av mennesker og meninger, hvordan kan jeg i det hele tatt vite noe som helst?
Kort sagt, vi kan ikke vite noe helt sikkert. Postmoderne tenkere hevder at alle våre overbevisninger står på et vaklende fundament. Kristne kan godt kjenne seg igjen i det. Bibelen anerkjenner at vi som mennesker ikke forstår alt, at vi ser ”stykkevis og delt” (Job 38 og 1 Korinterbrev 13,8-13).
For kristne er ikke sannhet et objekt som vi kan holde i hendene, klart og kontrollerbart. Det er noe som må prøves ut. Det er en risiko der som vi ikke slipper unna. Forfatteren Philip Yancey skriver: ”Iblant tenker jeg at det ville vært enklere hvis Gud hadde gitt oss et knippe ideer å grunne på og bale med og så finne ut om vi ville akseptere eller avvise dem. Men det gjorde han ikke. Han gav oss seg selv i form av en person.”
Jesus kalte mennesker til mer enn en intellektuell tilslutning til en sannhet. Han kalte til etterfølgelse, til et liv sammen med seg. Når et postmoderne og pluralistisk klima skaper en vegring mot kontekstløse og objektive sannheter, så er Jesus på en måte forut for sin tid. Han hevder at det vi holder for sant, er det vi lever ut.
Evangeliene forteller om en rekke mennesker som vil ”stille Jesus på prøve”. De søker kunnskap, enten det er om folk gifter seg i himmelen eller hvordan man blir frelst. Men Jesus nekter å godta spørsmål stilt på trygg avstand. Han godtar ikke begjær etter innsikt som ikke krever involvering fra den som spør.
Slik vender han også mine spørsmål. Når jeg lurer på om Jesus er Veien, Sannheten og Livet, utfordrer han meg på hvorfor jeg spør. Vil jeg bare bekrefte meg selv, forsikre meg om at jeg står på trygg grunn – i motsetning til alle som tror på noe annet enn meg? Et svar på det spørsmålet vil ikke bare føre meg inn i en selvrettferdig isolasjon fra andre mennesker, den fører meg inn i en selvrettferdig isolasjon fra Jesus selv.
Når Jesus påstår han er Sannheten, tilbyr han derfor ikke uunngåelige bevis, men løfter. En personlig relasjon kan ikke baseres på bevis, bare på tillit. Jeg blir gitt en mengde vitnesbyrd om hvem Jesus er: fra ham selv, fra de første som så og hørte ham, fra troende gjennom hele historien helt fram til mennesker jeg møter i dag, fra Den Hellige Ånd. Men jeg må likevel finne ut om han er verdt å stole på, å satse livet mitt på. Jesus utfordrer min sannhetssøken og kunnskapstørst til å bli en tro som sitter i hele kroppen og som ikke vil la meg forbli distansert eller uforandret.
«Killing in the name of…?»
– Om sannhet, makt og sårbarhet
Å tro på Jesus som Sannheten, eller enhver partikulær tro i en mangfoldig verden, er det egentlig et uttrykk for vilje til makt og potensielt sett den dypeste kimen til vold og konflikt?
Filosofen Michel Foucault hevdet at det er en forbindelse mellom ethvert sannhetskrav og makt. Biologen Richard Dawkins ser religion som den farligste formen for slike sannhetskrav fordi troende blir oppslukt i sin egen glød og selvrettferdighet, og skrur av selvkritiske mekanismer. De ønsker å forstå alt innenfor rammen av sin gudstro, og alt som faller utenfor denne forståelsen er truende. Den ytterste – og religiøst sett logiske – konsekvensen, er vold. Også teologer kan få kalde føtter. Krister Stendahl spør: Kan jeg lovsynge Jesus som eneste frelser uten å tråkke på andre?
Jeg skulle ønske jeg enkelt kunne avfeie slike anklager, men det er umulig. Enhver kristen, for eksempel, må ydmykt anerkjenne en lang kirkehistorie tilsølt med feighet, blod og begjær, en real godtepose for ateister på krigsstien.
Det dreier seg heller ikke bare om fjerne, fremmede enkelthendelser som Inkvisisjonen eller hyklerske TV-evangelister. Kritikerne beskriver tendenser som går rett til hjertet av Kirka og rett til hjertet mitt. Jeg kan ikke late som anklagene ikke har noe med meg å gjøre.
Jeg synes det er skummelt å være menneske. Det kan skake meg å møte folk som opplever virkeligheten fundamentalt annerledes enn meg selv. De som anklager religiøse for å forsvare seg mot det fremmede gjennom lukkede grupper, ekskluderende dogmer og til og med vold, har helt rett. Jeg kan kjenne et dypt behov for å gjøre hva som helst for å gjenvinne kontrollen over tilværelsen, for å få alt til å passe med mitt verdensbilde.
Men jeg tror heller ikke at jeg er alene om den reaksjonen. Tvert imot, jeg tror mennesker har en grunnleggende trang til å forstå virkeligheten, til å finne et mønster som alt annet passer inn i. Og når noe ikke passer inn i det og truer med å sprenge helheten, kan mange av oss gjøre nesten hva som helst for å forsvare oss.
Religionskritikere viser til at ingen ateister har prøvd å sprenge Peterskirken (skjønt Stalin rev ned Russlands tilsvarende kirke, Frelseren Kristus-katedralen). Men som sosiologen Peter Berger har påpekt, også sekulære og/eller pluralistiske samfunn konstruerer et underliggende ”helhetsforslag” om tilværelsen. Også et slikt samfunn kan derfor oppleve ”ekstreme” elementer som ikke passer inn, som slår sprekker i det etablerte verdensbildet. Fundamentalisme, psykisk sykdom, radikal selvoppofrelse eller radikale svik (for eksempel foreldre som svikter barn), store katastrofer eller stille, unyttige gleder kan fremstå som uforståelige og uhåndterlige. Selv et sekulært samfunn kan reagere på slike brudd med å usynliggjøre det upassende, omdefinere det eller til og med fordrive det med makt.
Å skulle tro at alt blir bedre uten religion er etter min oppfatning naivt. Det tar heller ikke på alvor ondskapens kraft. Det pluralistiske samfunnets forsett om fred og toleranse er gode, men sårbare. Det djevelske med ondskapen (eller synden som kristne ofte kaller det) er at den ødelegger ikke bare utenfra, men innenfra. Den svelger oss for å inkorporere oss i den, for å gjøre oss delaktige i seg, forvandle oss til sitt eget bilde.
Slavenka Drakulovic skriver i en roman fra krigen i Bosnia om en jentegjeng som blir vitne til at noen soldater setter fyr på et lasteplan med lik. ”I det øyeblikket ønsker hver eneste jente i rommet å hate noen. Bare hat kan lette byrden av å vite det de vet. […] S. oppdager plutselig at de selv ville vært i stand til å gjøre det samme mot soldatene i bakgården. Å drepe dem, sette fyr på dem, fryde seg over flammene. […] En mekanisme trenger seg inn på henne som forvandler mennesker til ikke-mennesker, og hun er i ferd med å operere akkurat som hun er forventet å gjøre.”
Å tolerere eller til og med elske en som er fremmed eller annerledes er ikke noe som vokser frem automatisk bare fryktbaserte hindringer, som religion, forsvinner. For å motstå vold trenger vi en enorm kraft, et resolutt brudd i det ondes logikk. Det tror jeg ikke en tolerant, men vag pluralisme makter.
Jesus viser en annen vei. Bibelens Gud har pekt på farene ved religion lenge før Richard Dawkins. Profetene i Det gamle testamentet dekonstruerte religiøse institusjoner og deres ”sannheter” minst like skarpsindig som Foucault (for eksempel Amos 5). I møte med evangeliene blir mye av det vi tror vi gjør i Guds navn, avslørt som et fromt selvbedrag (for eksempel de mange konfrontasjonene Jesus har med fariseerne).
Men Jesus resignerer ikke dermed fra ethvert sannhetskrav. Tvert imot, han kliner ekstra til og titulerer seg selv som Sannheten. Men hans påstander leder ikke til makt, men til korset. Jesus proklamerer at han er født for å vitne om sannheten, og at hver den som er av sannheten, hører hans røst. Men han sier det i lenker, foran Pilatus, representanten for datidens mest overveldende makt (Johannes 18,37). Den ultimate sannheten er ikke undertrykkende, men sårbar.
Nettopp derfor ser jeg Jesus som min eneste mulighet til ikke å søke å kontrollere omgivelsene mine, ikke å bruke den makten jeg måtte ha og til å gi meg mot nok til å forsøke å elske fiendene mine. Jeg sier ikke at kristne lever ut dette eller at jeg lever ut dette. Men Jesu eksempel vekker i meg en enorm lengsel etter en verden formet av ham. Noe lignende finner jeg ikke noe annet sted.
Det betyr ikke at Jesus er enkel å forholde seg til, at han er snill og spiselig for alle og skaper harmoni overalt han går. Nei, han påstår utrolig drøye ting om verden og seg selv. Han er polemisk og splitter tilhørerskaren. Som kristne i dag skal vi heller ikke forvente noe annet.
Men Jesus destabiliserer alle verdensordener, inkludert min egen. I møte med en pluralistisk verden kan jeg derfor oppleve at Jesus utfordrer meg til å la noen av mine verdensbilder dø. Jeg blir kastet inn i en kopernikansk revolusjon. Der jeg for eksempel stadig prøver å plassere meg selv som et stolt, selvrettferdig sentrum i universet mitt, blir jeg kontinuerlig nødt til å ta inn over meg hvordan ikke-kristne overgår meg moralsk, og knuser meg i etikk-VM. Det er min plikt å glede meg over alle andres gode gaver, å la meg inspirere av muslimers gjestfrihet og hengivenhet i bønn, av vitenskapelige ateisters tørst etter sannhet, av ikke-troende venners glede og appetitt på livet. Men det ydmyke svaret er ikke å kaste vekk troen min, men å gå dypere i den, nærmere Jesus.
Men Jesus kaller også sine etterfølgere til et liv som omverdenen ikke kan stille seg likegyldig til. Kirka vil aldri passe inn i en forståelse hvor religion tilhører en rent privat sfære. Når Kirken følger Jesus vil den alltid bli oppfattet som omveltende og undergravende, som at den trenger seg ut over sine tildelte og tolererte rammer. Hvordan kan kristne unngå å bli aggressive og misbruke den makten vi måtte få i hendene, men samtidig ivareta frimodigheten?
Det synes som at når kristne lever som minoritet i et samfunn er det lett enten å bli sekteriske (hovmodige og adskilte fra resten av verden) eller pluralistiske (usynlige og oppløste i resten av verden). Hvordan kan vi orke å fastholde en unik sannhet i møte med det som er grunnleggende annerledes, men samtidig intimt involvere oss?
En tro på Jesus som Sannheten trenger ikke være voldelig. Tvert imot, den levende Ånden til den korsfestede og oppstandne Jesus, den kjærligheten som våget å være sårbar, som ikke bare postulerte at kjærligheten er sterkere enn døden, men som levde det ut: Den er det eneste håpet jeg har for sant fellesskap i verden.
«Alt i alle»
– Om kallet til det unike og universelle livet
Men om troen på Jesus kan være fredelig, kanskje faktisk unikt fredelig, så hevder allikevel troende å ha en forrang på en eller annen måte ved å tro på noe på bekostning av noe annet? Nærmer ikke det seg en slags sjåvinisme hvor man ser på sitt eget som bedre enn alle andres?
Jeg synes det er vanskelig å tolke evangeliene og kristendommens selvforståelse på annen måte enn at Jesus så på seg selv som unik. Men det innebar ikke at Jesus så på noen mennesker som mer spesielle enn andre, han skisserte ikke et iboende hierarki. Hele Det nye testamentet formidler en Gud som verker og lengter etter fellesskap med hele sitt skaperverk. Dette kommer til uttrykk på minst tre måter.
For det første så pulveriserer kristendommen ethvert forsøk på nasjonalisme og etnosentrisme. Pinsen snur opp ned på Babels tårn og markerer at ingen kultur er per definisjon uren. Pinsen beveger Kirken forbi toleranse til feiring av mangfold. Jesus, en bestemt historisk skikkelse, en jøde som antakeligvis snakket arameisk, var samtidig mulig å ”oversette” gjennom Den Hellige Ånd.
Urkirken utfordret jødisk nasjonalisme. Paulus avviser det jødiske kravet om særstilling når han avviser kravet om omskjæring. (Han klinker til med den malende punchlinen: ”Må de bare skjære av seg alt sammen!” Galaterne 5,12.)
Nå må kristendommen hanskes med å bli sett av mange som et Vestlig fenomen, og særlig som en del av Vestlig imperialisme. På tross av vestlige kristnes utallige svik og bjørnetjenester gjennom årene, kommer man ikke unna det mangfoldige vitnesbyrdet som slynger seg gjennom århundrene gjennom alle kontinenter og fram til i dag. Evangeliet har tatt bolig de utroligste steder, og kristendommen er ikke Vestlig. Men vi må bli kalt på ny og på ny til å krysse kulturelle og nasjonale grenser. Dersom den verdensvide, transhistoriske Kirken virkelig viser seg i sin grunnleggende enhet så kan den vanskelig beskyldes for ensretting, imperialisme og frykt for mangfold.
For det andre, når det ikke er meningen at ulike kulturer skal bli identiske, så er det heller ikke kristendommens poeng at alle individer skal bli kliss like. Kristne snakker om å etterligne Jesus, men det fører ikke til et sett kopier som ikke kan skilles fra hverandre. Mange vitner om en prosess der Den Hellige Ånd lar hvert enkelt menneske bli seg selv, tre frem som unikt, slik de var tiltenkt fra skapelsen av. Mangfold er Gudvillet.
For det tredje, kristendommen tok tidlig et oppgjør med en ideologisk strømning i samtiden: gnostisismen. Den forkynte en hemmelig kunnskap om at ånden var fullstendig skilt fra kroppen. Med denne innsikten kunne man ”unnslippe” denne verdenen og bli frelst.
Kristne er ikke kalt til å unnslippe verden. De er kalt til å følge sin Herre som nettopp kom til jorden. Han kom ikke som et E.T.-aktig romvesen utenfra, ”han kom til sine egne” (Johannes 1,11). Bibelen vitner om en svimlende, men fantastisk visjon: at Jesus både er Skaperen og samtidig barn av Adam, bror av alt som er skapt (Kolosserne 1,16 og Lukas 3,38); ”i ham blir alt holdt sammen” (Kolosserne 1,17); og i ham forsonte Gud hele verden med seg selv (2 Korinterbrev 5,18-19).
Kristne i et pluralistisk samfunn er derfor ikke bare til for seg selv, og de er kalt til å vitne om et håp som ikke bare er til for dem selv. Men det håpet må leves ut i verden, vinne skikkelse, manifestere seg. Det skjer sjelden i triumf og med sikker innsikt, men i risikofylt etterfølgelse, i kjærlig sårbarhet og i mangfoldig menneskelighet. Det skjer i den korsfestedes fotspor. Men jeg tror dette er den eneste veien for kristendommen i en pluralistisk verden. Og jeg tror det er det eneste håpet for verden.
Av Bendik Vollebæk, Prest i Holmlia kirke. Artikkelen er hentet fra boken Troverdig tro med tillatelse.