Den unge, norske artisten Cezinando har gjort seg bemerket i superfart. Som vinner av Urørtfinalen i NRK P3 i fjor, årets nykommer i P3 Gull og vinner av tekstforfatterprisen under Spellemann i 2016, er han en viktig stemme å lytte til. Akkurat nå regjerer Cezinando hitlistene med den såre og vakre Håper du har plass.

Artisten beskriver med korte, konsise og innholdsmettede setninger historien om en mann som ber om plass i sitt barns hjerte, men er usikker på om han fortjener det. «Jeg håper du har plass til meg, igjen, om så bare en madrass som kan ligge inn’på dass», trygler han ydmykt, og lover å være lyttende og åpen for korrigeringer dersom han tar for mye rom.

Å lytte til Håper du har plass er som å høre et ekko av lignelsen om den bortkomne sønnen Jesus fortalte. Et menneske har valgt en distanse fra sitt hjem og sine nære, og kutter båndene ganske brutalt. Men etter noe tid oppleves lengselen etter tilhørigheten og fellesskapet i hjemmet som sterkere enn skammen ved å innrømme at man tok feil. Den unge mannen i bibelhistorien vet godt at han har brutt med alle normer.  Han kan ikke vente seg en varm velkomst når han vender hjem til dem han har såret, dem han har krenket og dem han har påført skam. Han ser for seg å be om en lav stilling slik at han kan bidra til fellesskapet, slik som Cezinando beskriver i sin historie: «Jeg kan lage middag, det er det samme for meg Hva med frossen pytt-i-panne?» En hudløs beskrivelse av en ferdigrett avslører at man er villig til å ta på seg nye oppgaver og finne en ny rolle i relasjonen, slik som sønnen i bibelhistorien er villig til å bli en tjener og spise grisemat.

Enda en aktuell historie forteller om veien tilbake til en relasjon. Det nærmer seg siste episode av NRKs suksessproduksjon Skam. For ikke lenge siden gjorde denne sesongens hovedperson, Sana, noe av det samme som de to som blir beskrevet i sangen og i lignelsen: hun brant broer til noen av sine nærmeste i et utbrudd av sinne og selvrettferdighet og forsøk på å få kontroll over sin egen situasjon. Som i de to andre historiene gikk det ut over andre mennesker, og hun endte med å tape både fellesskapet med vennene og selvrespekten.

I en av de såreste episodene i Skam, spilles Håper du har plass som temasang. Der erfarer Sana at ved å rømme bort fra det ubehagelige, ender hun som ensom og angrende. Hun avslører den indre kampen ved å føle at hun ikke hører ordentlig til noe sted. Ikke er hun god nok muslim, ikke er hun god nok norsk, ikke er hun god nok marokkaner, ikke er hun god nok venn. Tør hun be om å få komme tilbake til vennegjengen, dem hun har såret og avvist?

Vi ser skammen, ensomheten og håpet kjempe i Sanas ansiktsuttrykk. Hun er, som i Cezinandos sang og som i lignelsen, villig til å ydmyke seg og til å be om en ny posisjon i fellesskapet, bare hun får plass i det igjen. I sangen får vi ikke svar på hvordan det går. Det gjør vi i Skam, og det gjør vi i lignelsen. Begge steder møtes den angrende av tilgivelse.

C.S. Lewis skrev at dersom ikke kristendommen er fullstendig falsk, vil oppfatningen vi har av oss selv i skammens øyeblikk være den eneste rette. Slike skammens øyeblikk opplever alle mennesker. Veien videre ligger da nettopp i tilgivelse, oppreisning og fellesskap. Dypest sett hos Gud selv, slik lignelsen om den bortkomne sønn viser oss. Den kristne forfatteren og forskeren Chap Clark som står bak bøkene Hurt og Hurt 2.0, hevder at det viktigste tenåringer behøver for å få øye på dette, er voksne som har tid, som har omsorg og stabilitet. Det er en nøkkel for evangelisering, vi kan tilby en sofa og et øre, og vise at det finnes én som har plass i massevis. Han sier at han har et hus med mange rom og at han gjør dem i stand for alle som tror – selv om det er ufortjent. Der slipper man å trygle om «en madrass på dass.»

Artikkelen har vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen

 

(Visited 1 786 times, 2 visits today)

Relaterte artikler