ARTIKKEL: Hvordan kan man stå opp mot verdens grusomheter hvis man har gitt opp ideen om at noen moralske vurderinger er bedre enn andre? Kan vi inspireres av «Kongens nei»?
I ei stue på Elverum står Kong Haakon av Norge ansikt til ansikt med nazi-Tysklands sendebud. Overgivelse eller ikke? Et ja fra kongen vil avslutte en krig som Norge synes å være dømt til å tape. Et nei vil sette norske liv i stor fare.
Kong Haakon har blitt et ikon for den norske motstanden under krigen. Filmen «Kongens Nei» unngår likevel å være et naivt helteportrett. Her kommer vi tett innpå en sårbar konge som dras mellom ulike meninger i kongehus og regjering. Vi ser ham ofte på ryggen, enten det er for en pust i bakken eller for å berolige barnebarnet Harald. Men når han reiser seg, viser kong Haakon en imponerende moralsk ryggrad.
Hadde vi hatt den samme moralske ryggraden i dag?
Forrige århundre var blodig. I tillegg til at hundre millioner mennesker ble drept i krig, anslås det at mer enn hundre millioner ble drept ved politiske undertrykkelser, massakrer og folkemord.
Hva har vi lært av dette? Ikke så mye, mener den kristne sosiologen og samfunnskritikeren Os Guinness.
– Aldri før har den vestlige verden vært så dårlig rustet til å stå opp mot ondskap som nå, skriver han i boken «Unspeakable: Facing up to the Challenge of Evil».
Guinness begrunner den krasse påstanden med flere samfunnstrekk:
– Vi har slukt en naiv progressivisme med tro på menneskets godhet og historiens ustoppelige framgang. Dette har ledet hele samfunn til å tro at menneskeheten blir bedre og bedre, og at dette vil fortsette frem til vi lever i fred og overflod.
– Psykologi har gitt andre forklaringer og løsninger på det vi før kalte «ondskap». Dermed er tradisjonelle svar blitt skjøvet ut.
– Postmodernisme insisterer på at all moral er relativ. Det har skapt holdningen at ethvert forsøk på å dømme ondskap er ondskapsfullt og dømmende i seg selv.
Dette bør utfordre oss. Hvordan kan man stå opp mot verdens grusomheter hvis man har gitt opp ideen om at noen moralske vurderinger er bedre enn andre?
Hva gjør at mennesket er tilbøyelig til å gjøre vondt mot hverandre? Hvordan kan vi skille mellom rett og galt? Hva er vårt ansvar i møte med verdens lidelse?
Her må alle livssyn og filosofier legge sine perspektiv på bordet og veies. Hvilke svar gir best mening? I en tid der de sekulære stemmene dominerer i det offentlige rom, er det særlig viktig å spørre: Gir ateismen et troverdig svar i møte med det onde?
I boken «River Out of Eden» beskriver biologen Richard Dawkins en virkelighet der lidelse er tilfeldig og urettferdig fordelt. Noen har flaks, andre har uflaks. Verden har oppstått av blinde, fysiske krefter alene. Godt og ondt finnes ikke.
– Universet vi observerer har (…) ikke noe design, ingen hensikt, verken godt eller ondt, ingenting annet enn blind, nådeløs likegyldighet, mener han.
Mange ateister vil heller forankre moral i flertallets utviklede enighet. Men hva når flertallet endrer mening? Hvilket flertall skal ha definisjonsmakten?
Bibelens forfattere er enige med Dawkins i at mye lidelse er urettferdig og tilfeldig fordelt i den verden vi ser rundt oss. Men i motsetning til ateisten, kan de stå ansikt til ansikt med folkemord, undertrykkelse og korrupsjon og si «Dette er absolutt galt». Målestokken for hva som er godt og ondt er verken forankret i personlige meninger eller flertallets enighet. Den er forankret i Guds gode karakter.
Det betyr ikke at kristne har monopol på godhet, eller automatisk innehar en bedre moralsk dømmekraft. Ingen kan stå med Bibelen i hånda og peke på andre uten å peke på seg selv også. Den absolutte målestokken feller alle mennesker.
Den gode nyheten er denne: Gud har gitt sitt liv for alle mennesker og demonstrert den kjærligheten vi inviteres til å følge. Hvordan kan man tro dette, og likevel være en passiv tilskuer til verdens lidelse?
Vi har all grunn til å være stolte og takknemlige over kong Haakons nei. Men det bør også utfordre oss. Hva slags moralsk ryggrad har vi i dag? I vår tid er troen på objektive sannheter erstattet med individets subjektive følelser. Ryggraden kan si hva som helst og ingenting kan rette den.
Artikkelen har også stått på trykk som Kulturnotat i avisen Dagen 05.09.16.