Vi lar oss stadig fascinere av nyere engelsk historie, slik den møter oss i filmer og tv-serier. Kvalitetsproduksjonene The Crown (Netflix) og Victoria (NRK) har gitt en fornyet interesse for det britiske kongehuset. Like populære er de mange krigsdramaene fra den andre verdenskrig, enten handlingen er lagt til England, Norge eller Tyskland.

Den kinoaktuelle filmen Darkest Hour føyer seg naturlig inn i dette større bildet. Her er den legendariske engelske statsministeren Winston Churchill hovedperson, ypperlig spilt av Gary Oldman. Dronning Elizabeths far, kong Georg VI, har derimot en birolle. Settingen er de dramatiske vårdagene 1940, da Hitlers tropper rykket inn i land etter land i Vest-Europa. Ville England også bli invadert og okkupert av Nazi-Tyskland? Og ville den ferske statsministeren få støtte for sine strategiske valg i møte med denne trusselen?

Personlig dybde

Det faktum at vi alle kjenner utfallet av denne historien, gjør at filmregissør Joe Wright velger å legge inn flere overraskende fiktive elementer. Disse fortellergrepene bidrar opplagt til å gi filmen nerve, men har altså ikke full dekning i de historiske kildene. For det første spisses den politiske konflikten mellom Churchill og to av hans sentrale partifeller fra det konservative partiet, den avgåtte statsministeren Neville Chamberlain og utenriksministeren Lord Halifax. Det stemmer at begge to primært ønsket en forhandlingsløsning med Hitler, men det er ikke grunnlag for å hevde at de også planla å få Churchill fjernet som statsminister.

Videre gir filmen inntrykk av at Churchill selv ble grepet av sterk tvil. Kanskje var forhandlingsveien allikevel det rette i møte med Hitler, for å hindre invasjon og blodbad? Også dette trekket mangler i det historiske kildematerialet, men er et godt filmatisk grep for å vise Churchills sårbarhet som person. Inn i denne krevende tvilssituasjonen får så Churchill et sterkt, personlig møte med et titalls høyst forskjellige London-boere. Selv om dette fiktive møtet på T-banen oppfattes som overdrevet publikumsfrieri av noen filmkritikere, illustrerer det ytterligere Churchills følsomhet og gir et nærere bilde av statsmannen.

Det velkjente fargerike og eksentriske trekket i Churchills personlighet kommer naturligvis frem i filmen, med besk humor, ustyrlig temperament, høy sigarføring og stort alkoholforbruk. Men ikke minst settes det fokus på Churchill som det engelske språkets mester, både som forfatter og som folketaler. Det retoriske høydepunktet i filmen er Churchills kjente tale til Underhuset i begynnelsen av juni 1940, om kamp, lidelse og seier. Denne engasjerende talen fører til følgende syrlige kommentar fra Lord Halifax: «Churchill har mobilisert det engelske språket og brakt det med seg inn i krigen.»

 

Filmen reiser grunnleggende verdispørsmål om hva kampen mot det totalitære innebærer.

 

Darkest Hour preges videre av en troverdig miljøskildring og av en rekke overbevisende skuespillerprestasjoner. Vi føler oss hensatt til London i 1940 før blitzen, med yrende byliv og fargerike øyeblikksbilder fra Buckingham Palace, Whitehall og underhuset. Gary Oldmans sterke tolkning av Churchill er allerede nevnt, men innsatsen fra Kristin Scott Thomas som kona Clementine bør også fremheves. Skildringen av det inderlige ekteskapet og av Clementines kraftfulle personlighet, er en av filmens absolutt mest engasjerende sider. Her vises da også et historisk korrekt, men ofte neglisjert trekk ved Churchills liv.

Den uvurderlige støtten fra Clementine – og etter hvert også fra kong Georg – bidro til at Winston Churchill kunne ta et unikt lederansvar under Englands «mørkeste time». De fleste andre i regjeringen ønsket forhandlinger med Hitler, men Churchill bøyde ikke av. Forfatter og politiker Boris Johnson fremhever følgende i sin mye omtalte og bredt anerkjente Churchill-biografi The Churchill Factor: I realiteten stod Churchill til sist helt alene igjen med det tunge valget i 1940 i møte med den dramatiske trusselen fra Nazi-Tyskland.

 

Les gjerne om sesong to av The Crown

 

Vi vet i dag at det var flere grunner til Churchills sterke motstand mot Hitler. Dels ønsket han å bevare det britiske imperiet og så på Det tredje riket som en reell trussel. Dette berøres kun forbigående i filmen. Dels var Churchill opptatt av at friheten måtte gjenvinnes i Vest-Europas okkuperte demokratier. Filmen legger ikke skjul på at nazismen var et totalitært tyranni og at Hitler var en diktator. Det kommer også tydelig frem at stadig flere anerkjente den dype skepsisen Churchill hadde vist til Hitler allerede fra tidlig på 1930-tallet – da han var en av få virkelig kritiske stemmer i England.

Høy kostnad

Da «den mørkeste timen» kom – i England og i Vest-Europa, tok altså én mann ansvaret på sine skuldre. Men motstanden mot nazismens totalitære ideologi og Hitlers diktatur hadde en svært høy pris, noe som skildres på en meget troverdig måte. Filmen reiser grunnleggende verdispørsmål om hva kampen mot totalitære ideologer og mot diktaturet som styringsform innebærer.

Winston Churchill var hverken preget av religiøs fromhet eller av kristent engasjement. Forfatterne til boka God and Churchill fremhever imidlertid at han hadde et sterkt engasjement for «den kristne sivilisasjonen», med individuell frihet og ansvar som grunnleggende verdier. Er det her vi finner nøkkelen til Churchills dype motstand mot nazismen?

 

Artikkelen har også vært publisert som Kulturnotat i avisen Dagen

 

 

(Visited 99 times, 1 visits today)

Relaterte artikler