Stykket ”Mens vi venter på Godot” illustrerer meningsløs, passiv venting knyttet til et falskt håp. En rak motsetning til situasjonen hos de kristne i Tessaloniki! De hadde nemlig en meningsfull, aktiv ventetid på grunn av det levende håpet om Jesu gjenkomst.
Den unge menigheten får brev fra Paulus få måneder etter at de ble kristne. Nå er de under angrep, og lite læremessig ballast som de har, trenger de hjelp til å stå rustet mot vranglæren. Fokus rettes da på at Jesus skal komme igjen, og at dette levende håpet har konsekvenser både for livet og døden.
Tre stikkord på slutten av første kapittel fanger inn menighetens tro og tjeneste: De ble omvendt, de tjener og de venter.
De hadde vendt om fra «avgudene». Selvsagt var de ikke uten noen tro da de møtte evangeliet, men de hadde festet tilliten på feil plass. Alle tror jo på noe, bevisst eller ubevisst. Spørsmålet er bare hva vi tror på, og hvorfor.
De tjener nå den levende og sanne Gud. Sterke ord om en livsnær og utfordrende bekjennelse. Livsnær fordi tjenesten for den levende Gud skjer i hverdagen. Utfordrende fordi denne bekjennelsen utfordrer alle andre trosoppfatninger.
De venter på Jesus Kristus. Bare Han kan fri fra den kommende dommen. Livet her og nå er forankret i håpet der og da.
En meningsfull ventetid, altså.
Andakten er en del av en andaktsrekke tidligere publisert i avisen Fædrelandsvennen, som tar utgangspunkt i motivasjonen bak ulike brev i Det nye testamentet.