Avengers: Endgame
Hvor mye er du villig til å risikere for et snev av håp?
Knips. Så fort kan verden endres. Et smell med to fingre avsluttet den forrige filmen i Marvelrekken, Avengers: Infinity War.Knipset utraderte halve jordens befolkning, og Avengersteamet lå med brukket rygg. Akkurat her plukker Avengers: Endgame opp tråden. Er det mulig å få verden på rett kjøl igjen? Kan heltene reise seg opp og gjennomføre et siste slag mot Thanos – og vinne?
Den tre timer lange filmen har flere, store oppgaver. Her skal alle elementene fra 22 filmer gjennom ti år samles, og det hele skal kulminere i en troverdig avslutning. Fabelaktig mange ting må skje samtidig, og det blir noe heseblesende. Men filmen vinner på at det denne gang er et større fokus på menneskene bak superheltene enn på deres overnaturlighet. Det er besværlig å være helt, det krever et faktisk offer og det medfører ensomhet, smerte og lidelse. I Avengers: Endgamefår vi glimt av hvem de enkelte er og hvordan de takler (eller unngår å takle) sine kvaler. Døden betyr noe.
«Verden er i våre hender. Det er overlatt til oss», sier en av karakterene. Det synes ganske skummelt, for det menneskelige vi får se avslører at superheltene slett ikke tar bare gode valg. «Alle mislykkes i å være den de burde være, Thor», sier en som er nær ham. Men når heltene får et snev av håp, orker de å ta det inn over seg? Skal de akseptere at hele verden må gå videre med uerstattelige tap? Eller skylder de menneskeheten å ta seg sammen og i det minste forsøke?
Det er ikke så rart at mange fans har knyttet seg så sterkt til Marveluniverset. For det første kjenner vi alle behovet for en superhelt. Slike «Thanosknips» har mange opplevd, at våre betingelser endres på et sekund. Det kan være store ting, som jordskjelv eller terror, det kan være mer nært, at man mister noen eller blir utsatt for noe traumatisk. Det oppleves for mange som om verden er overlatt til oss, og vi feiler. Hvem kan vi da gå til?
For det andre spiller Avengers sterkt på vårt behov for håp. Det at så mange karakter stadig gjenoppstår blir nesten litt komisk i lengden, men er det ikke slik vi skulle ønske det var? At døden aldri helt sikkert er endelig, at alle ting kan gjenopprettes?
Menneskene har alltid elsket superhelthistorier. En av de eldste vi kjenner til, Gilgamesh, er mange tusen år gammel. Superhelter har ofte et sort/hvitt-forhold til rett og galt. Slik opplever vi det ikke i våre liv. Det er godt å flykte inn i det enkle når våre liv er så komplekse. I tillegg har ofte superhelthistorier to lag: den indre og den ytre kampen. Begge handler om det gode mot det onde, den ytre mot en fiende, den indre mot seg selv. Det er reisen mot en forløsning, og begge ender ofte godt. Dermed blir superheltene ikke for fjerne for oss, de strever med gjenkjennelige ting. Vi er heller ikke den vi burde være. Og dermed kan vi få en følelse av at også vi kan i en vanskelig situasjon velge det gode og rette.
Mange kjenner på avmakt og frykt for fremtiden. Da er det godt å se noen som handler, selv om det bare er på skjermen. Noen som tar et oppgjør med det som truer, og noen som til og med utfordrer tiden og døden. Å flykte fra det som er skremmende er en kjent form for underholdning. Men der Avengers lurer og omgår det onde og det ondes konsekvenser, er den kristne troens løsning å forbli i verden, å møte døden, men å ha tillit til Ham som overvant den. Der superheltene må finne styrke i seg selv, har vi fred i at Gud kan reise opp den nedbrutte. Der Endgame sier at vi ikke kan endre fremtiden ved å endre fortiden, sier Bibelen at Gud vil gi en ny start og en helt ny fremtid.