Om filmen
Emma Örtlund har alltid drømt om å bli fotomodell. Den drømmen holder hun fast på, selv når andre holder henne utenfor og kaller henne stygge navn, selv når hennes vakre mamma dør og selv når epilepsi og angst gjør at hun ikke orker å gjennomføre skolen. En av de verste opplevelsene var å gå glipp av skoleballet, der hun hadde drømt om en vakker, rosa ballkjole. Emma har det hun kaller en intellektuell funksjonsnedsettelse, og bor i egen leilighet i et bokollektiv.
Når Pär Johansson, ildsjelen bak Glada Hudik teater, får et brev av Emma der hun spør om hjelp til å bli modell, kjenner han at det treffer rett i hans livskall. Glada Hudik teater er et initiativ Johansson tok midt på 90-tallet, der han inviterte mennesker med funksjonsnedsettelse til å spille teater. Og fra første oppsetning har teateret vært en suksess, både for deltakere og for publikum. Det har blitt laget større oppsetninger, turneer og dokumentarer. Grunntonen er at alle mennesker har rett til å finnes. Og å finnes er mer enn å eksistere, det betyr å bli sett og å få bruke seg selv.
Nettopp derfor rører Emmas brev Pär. Å være modell er jo et av de største kulturelle symbolene vi har på å bli sett, og det bør være tilgjengelig for den som er flink – ikke bare ut fra snevre fysiske forutsetninger.
Så Pär trekker i tråder, og bestemmer seg for å sikte høyt. Emma og de fire andre han tar med seg fra teateret skal ikke bare få bli fotomodeller, de skal gå på catwalken under moteuken i New York. Og selv om de fem har en beundringsverdig evne til å være stolte av seg selv og å droppe maskene, har også de sine ting de frykter og må jobbe med på veien dit. Gjennom filmen får vi både glimt av hvordan funksjonshemmede har blitt behandlet gjennom historien, og av bakgrunnen de fem har med mobbing og utestengelse.
Hør også en liten podcast der Kjetil Fyllingen og Anne Solfrid Brennhovd deler noen tanker om filmen:
Bakgrunn
Da Pär Johansson ble ansatt på det kommunale dagsenteret i Hudiksvall for å jobbe med psykisk utviklingshemmede, ble han frustrert over at de ble sendt på kurs for å lære seg å knytte sko. Kunne de ikke heller få bruke sine kreative evner på noe de hadde lyst til? Han kjøpte sko med borrelås, og dro i gang teatervirksomhet ved dagsenteret. Skuespillerne var både utviklingshemmede og det Johansson kaller «vanlig hemmede».
Den første forestillingen ble sett av 400 personer. I et innslag på den populære svenske TV-produksjonen Allsång på gränsen forteller Pär om hvor mye det kostet foreldrene å slippe sine barn til på en scene, med risiko for at det hele skulle gå galt. De var vant til å måtte beskytte barna, å skjerme dem fra alles meninger om dem, og nå skulle de la dem stille seg frem foran alles åsyn? Ingen kunne heller garantere at det ville gå bra. Men det var nettopp det det gjorde, og forestillingen ble starten på en lang reise med flere teateroppsetninger, turneer og dokumentarer. Den siste teaterproduksjonen, Trollmannen fra Oz, ble sett av over 100.000 publikummere rundt om i landet.
Pär Johansson har blitt kåret til årets ildsjel i Sverige, fått Astrid Lindgrens pris og kongens medalje, samt en rekke andre utmerkelser for sitt arbeid.
Spørsmål til samtale
- Hva gjorde mest inntrykk på deg i filmen? Hvorfor? Var det en spesiell scene som berørte deg?
- Hvordan likte du hvordan filmen var laget – musikk, farger, koreografi, lys?
- Hva opplever du er hovedbudskapet i filmen?
- «Alle har rett til å skinne», sier Pär. Hva tror du han mener med det?
- Glada Hudiks teater består både av skuespillere Pär kaller «intellektuelt hemmede» og «oss andre som er normalt hemmede». Også i filmen ser vi at prosjektet er avhengig av mennesker med ulik utrustning. Hvorfor tror du han sier at vi alle er funksjonshemmet på noe vis?
- Hva kan det være som gjør at vi legger så fort merke til mennesker som skiller seg ut? Hva er det vi frykter ved det som er annerledes?
- Pär Johansson sier til svenske Aftonbladet at han ønsker å løfte opp samtalen om denne gruppen mennesker i hele samfunnet, ikke minst fordi de er i ferd med å bli utrydningstruet. Hva tenker du om filmen i møte med den norske debatten om bioteknologi?
- Hvordan legger vi til rette for at mennesker med funksjonshemninger får bruke sine evner og talenter i vår menighet?
- Les 1 Kor 12,18-26. Legg særlig merke til vers 22. Hvorfor tror du Paulus understreker dette så sterkt?