Chris Wales,
Førsteamanuensis NLA Mediehøgskolen Gimlekollen
Styreleder Damaris Norge
Forrige uke dukket en gammel kjenning opp på amerikansk tv. U2s Bono gjenopplivet nemlig sin ironiske karakter fra 90-tallet, djevelen MacPhisto. Anledningen var Jimmy Kimmels talkshow til støtte for veldedighet (RED), knyttet til bekjempelsen av AIDS-viruset. Som en del av det selvironiske sangnummeret We’re going to Hell, dukket MacPhisto opp blant selvopptatte kjendiser som sang om hvor nødvendig det er å gi til dette gode formålet.
I Neil McCormicks biografi om bandet, U2 by U2, beskriver gitaristen The Edge den djevelske MacPhisto som et grep for å si «det motsatte av hva man selv mener». MacPhisto ble brukt i en periode da U2 utfordret i alle retninger. Midt i utviklingen av et stadig mer medievridd samfunn, prøvde bandet å sette søkelys på hvordan verden mer og mer ble drevet av mediene. U2 dro blant annet på «ZOO TV»-turneen, omringet av store TV-skjermer som simulerte banal «kanal-hopping», mens de kringkastet tilfeldige meldinger og utsagn som “Alt du vet er feil”. Og de fortsatte med å pakke inn budskapet med ironi ved å bruke Bonos ulike karakterer. The Fly var en sliten og selvopptatt pop-artist, og på de amerikanske konsertene ble Mirrorball Man, basert på TV-evangelister, tatt i bruk. I Europa, der postmodernismen var mer utbredt, oppsto den tidligere nevnte ‘djevel’ MacPhisto. Bono brukte disse «maskene» på en ironisk måte for å kritisere og latterliggjøre hykleri, overfladiskhet og selvopptatthet i samfunnet forøvrig, men også blant kristne. Imens folk sang og danset på konsertene, foregikk krigen på Balkan.
Ironiens problem
Problemet var at veldig få forstod hva bandet holdt på med. I sin bok om U2s åndelige side, Walk On, forteller den irske predikanten Steve Stockmann om en jente som under en konsert ble hentet opp på scenen for å danse med Bono. Midt under sangen spurte hun ham direkte om han fortsatt var troende siden han gikk utkledd som djevelen. Bono svarte jenta ved å spørre om hun hadde lest Lewis´ bok Djevelen dypper pennen. Det var her Bono hentet filosofien ‘mobb djevelen og han vil fly fra deg’, og med dette ville han utfordre tidens populærkultur. Jenta fikk en forklaring og ble tilsynelatende beroliget, men mye tyder på at Bono trengte å gi omverdenen noen flere ledetråder. Han var særlig overrasket over at kristne ikke fikk dette med seg, men ironien hadde tydeligvis blitt misoppfattet. Stockmann noterer at senere i videoen til singelen Hold me, thrill me, kiss me, kill me, er det referanser til samtalen med jenta på konsertscenen og til den egentlige hensikten med MacPhisto.
Den kontroversielle karakteren til Bono ble stort sett lagt igjen på 90-tallet etter at U2 forlot sin ironiske periode. I The Sunday Times skrev forfatteren Salman Rushdie at bandet nå skulle endre sin måte å formidle budskapet på etter «befaling» av regissøren Wim Wenders, som mente at ironiens tid var forbi og at det heller var behov for enkel og direkte kommunikasjon.
Er ironiens tid tilbake? Både i UK og USA valgte Oxford Dictionaries «post-sannhet» som årets ord i 2016.
Så hvorfor dukker MacPhisto opp igjen nå? Er ironiens tid tilbake? Både i UK og USA valgte Oxford Dictionaries «post-sannhet» som årets ord i 2016. Begrepet defineres som situasjoner der følelser og individuell mening har større betydning for opinionsdanning enn objektive fakta. Den økte bruken av begrepet knyttes i år særlig til de politiske diskusjonene rundt EU-avstemningen i UK og valgkampen i USA. Begge disse var preget av et noe anstrengt forhold til kritisk journalistikk, samt usannheter som florerte på sosiale medier.
Appell til følelser
I en tid der følelse er blitt viktigere enn sannhet, og individuell mening trumfer dialog og refleksjon, flytter kanskje argumentasjonsrekken fra en enkel og direkte kommunikasjon til andre formidlingsformer som kan få oss til stoppe opp og tenke nytt.
Interessant nok åpner teaterstykket basert på Lewis sin ironiske Djevelen dypper pennen neste uke på Park Theatre i London, fremført av det kristne Fellowship for Performing Arts, tilrettelagt og regissert av skuespilleren Max McLean. Kanskje er ironiens tid tilbake…
Artikkelen er også publisert som Kulturnotat i avisen Dagen 30.11.16.