Vi flytter over artikler fra nå nedlagte Kulturvinduet, og henter frem materiale som er tidløst eller fremdeles aktuelt.
Kostymedramaet som sendes på ITV søndag kveld har blitt så positivt mottatt av kritikere og publikum at sesong nummer to alt er bestilt. (I Norge går serien på NRK, også på søndags kveld, overs. anm.) Det er den Oscarvinnende manusforfatteren Julian Fellowes (Gosford Park, Young Victoria) som dykker ned i hemmeligheten til hver enkelt i Granthamhusholdningen. Det strenge klasseskillet blir utfordret når en ydmyk advokat blir arving til boet, utnevner en hushjelp til sin sekretær, og Lord Grantham (Hugh Bonneville) ansetter en halt venn som kammertjener.
Hvorfor er dere engelskmenn så nysgjerrige på andre menneskers liv? (Kemal Pamuk)
Downton viser en rekke gode prestasjoner, fra Dame Maggie Smiths bitre Dowagergrevinner til Jim Carters godhjertede butler. Dramaet, som spiller mye på manerer, dykker dypere enn de fleste når den bruker gnistene som oppstår mellom mennesker som bor sammen til å renske bort det pretensiøse. Det var den uensartede kulturen ved Downton som først inspirerte Fellows: ”Det er noe spennende ved en gruppe mennesker som bor i umiddelbar nærhet og likevel har så ulike forventninger”. Selv innenfor familien, og blant de ansatte, varierer livssynet enormt. De braker derfor ofte sammen. Siviliserte samtaler og sensasjonell sladder er en del av Englands arv – over en kopp te eller en øl, om været, nabolaget, eller verden. Hva gjør sladder så fristende, og sosial satire så uimotståelig? Kanskje er det, som Jesus så presist påpekte, at vi har en forbløffende evne til å oppdage et fnugg av sagflis i andres øyne uten å være i stand til å se bjelken i vårt eget (Matt 7, 3-5).
Hvert fjell er umulig å klatre til noen klatrer det. Derfor er hvert skip er usenkbart til det synker (Robert Crawley, jarl av Grantham).
Serien er nøye plassert i en tid med forandring, innrammet av Titanics forlis og første verdenskrig. Selvsagt er seeren smertelig klar over at krigen henger som en trussel over hver eneste episode, der den ugjenkallelig kan endre husets tilsynelatende ro. Men endringene har alt inntatt Downton før krigen bryter ut. Familien er pionerer i forhold til å ta i bruk hjelpemidler som telefon, elektrisitet og nye former for transport. Lord Grantham er gift med en amerikansk arving, hans eiendom er styrt av en advokat fra Manchester og hans yngste datter er feminist. Disse sosiale svingningene gir mulighet for karakterene til å fremstå som enten hederlige eller usle uavhengig av deres rangering i samfunnet. Plutselig er ingen posisjoner fastlåste, og respekt er opptjent i stedet for arvet.
Velkommen til Downton: et splittet hus.
Til tross for den siviliserte fasaden, tar det ikke lang tid før Downtons beboere avslører sitt sanne jeg. Misunnelse føder ofte rivalisering, og dette er virkelig tilfellet mellom Lady Mary (Michelle Dockery) og Lady Edith (Laura Carmichael). Mary, den eldste, er en serieflørter som blir trett av sine oppvartere like fort som hun lokker dem. Edith er motsatt; en veggpryd som lider av mellomste barn-syndromet, og som virkelig elsker to av frierne Mary har avvist. De demonstrerer søskenrivalisering på sitt ondeste, der de til og med er villige til å ødelegge hverandre for å klare å få overtaket.
I mellomtiden er tjenerne Thomas (Rob James-Collier) og O’Brien (Siobhan Finneran) lumske karakterer. De tilbringer pausene sine med å planlegge komplotter for å fremme sine karrierer og hindre andres. Når nykommeren John Bates (Brendan Coyle) får posisjonen Thomas hadde sett set ut, går de onde to sammen om å gjøre Bates liv miserabelt. De går ikke av veien for å bruke både manipulasjon og svik, eller alt som står i deres makt for å få ham sparket.
Dowagergrevinnen Violet Crawley og hennes nye venninne Isobel Crawley (den nye Granthameierens mor) er også kilder til konflikt – om enn i mer diskret form. Disse stolte og prinsippfaste kvinnene konkurrerer om hvem som kan fremstå som mest sivilisert, velgjørende og opplyset. Dessverre har denne konkurransen en tendens til å kun få frem deres barnslighet, egoisme og fordommer.
Det finnes verre forbrytelser på jord enn lojalitet. (Mrs Bird)
Men, tro mot virkeligheten, utfordrer nesten hver eneste karakter sin egen stereotypi. Mary viser genuine følelser for en mann under hennes klasse, Violet mykner slik at hun nesten kan innrømme når hun tar feil, og til og med Thomas avslører sårbarhet når han blir sveket av sin elsker. Både familiens overhode, Lord Grantham, og personallederen Carson viser ømme sider overfor dem de har under seg. Kjøkkenpiken Daisy er ofte syndebukk og offeret for dårlige vitser, men til slutt finner hun mot til å kjempe for andres jobber.
Vennlighet bør verdsettes overalt der det finnes. Lojalitet og integritet kan ikke bli tatt for gitt i dagens samfunn, og blir dessverre ikke verdsatt når det er til stede. Men de bringer noe vi desperat behøver: tillit. Det er denne sjeldne varen som gjør Downton så appellerende, og misbruken av den som gjør mange scener så tragiske.
Vi har alle kapitler av livet vårt vi ikke ønsker å publisere. (Robert Crawley, jarl av Grantham)
På tross av enkelte perler av godhet vi ser i Downton, er det kanskje sprekkene i hver karakter som er virkelig rørende. Serien viser hvordan de ydmyke blir reist opp i verden, men den viser også hvordan de mektige faller – ikke nødvendigvis i offentlig unåde, men i øynene til sine egne og sin egen samvittighet. Hvis veggene i Downton Abbey kunne tale, ville de ha fylt et bibliotek med historier om skandaler og skam. Etter O’Brien tråkker over sine egne lave standarder til forventet oppførsel, får hun plutselig øye på seg selv i et speil og sier høyt: ”Sarah O’Brien, dette er ikke hvem du er”. Mary finner også seg selv i en kompromiss-situasjon. Hun forteller sin frister at ”Du tror jeg er er langt større rebell enn jeg er. Jeg er ikke hva du tror jeg er”. Men, for begge disse kvinnene kommer samvittighetskrisen for sent.
Beboerne på Downton blir holdt sammen av myndige, men omsorgsfulle ledere, og blir beskyttet fra skandalenes konsekvenser. Men deres skam fortsetter likevel å følge dem. Selv den hederlige Bates er plaget av en hemmelig fortid. Hugh Bonneville beundrer menneskeligheten i Fellowes beskrivelser:
Mindre forfattere dømmer sine karakterer, Julian gjør ikke det. Det er helt klart enkelte forferdelige karakterer i Downtons verden, men de er alle tredimensjonale – de er ikke bare gode, eller bare onder, de er som oss – feilbarlige.
Det er fristende å redigere tungt i minnene om våre liv, å dele det gode, å vri på det leie og å brenne opp det stygge. Downton åpner opp liv som reflekterer våre egne, samtidig som vi får muligheten til å sladre om dem som om de ikke gjorde det.
Det er lett å identifisere seg med personer som ønsker å være det beste av seg selv, og samtidig streve med å opprettholde denne likheten. Downton demonstrerer at godhet og det onde kan leve side om side, til og med i én person. Alle husets beboere – oppe og nede – blir testet på hvordan de reagerer, vulgariteten i deres bedømmelser og hvorvidt deres avgjørelser er hensiktsmessige og passende. Men på sett og vis skriker hver enkelt etter å være mer.
Vi lever i en tid som forsøker å fremme mangfold og likeverd, som dømmer mennesker først og fremst etter deres handlinger fremfor deres eiendeler. Likevel, som individer, kan noen av oss hevde å være fri fra smålig rivalisering, fordommer eller taktløshet? Bibelen er en bok som er pakket full av historier fra feilbarlige mennesker, men den forteller også om en som forårsaket skandale uten å gjøre noe ondt. Mye som Downtons frues pike, Anna, som var uendelig nådig, visste Jesus om de skitne hemmelighetene både til de største og de lengst nede, men i stedet for å dømme søkte han etter en vei til å frigjøre oss fra skam (se Joh 3,17-21). Anna var i stand til å redde noen fra å havne i offentlighetens skam, men Jesus fant en måte å utslette selv den skjulte skammen hos hver enkelt som stoler på ham.
Av Holly Price
© Holly Price/Damaris Norge
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge