Hun skulle egentlig lage et album om vold, men det handler i stedet om kjærlighet. Norges mestselgende artist de siste fem årene, Susanne Sundfør (28), kom ut med albumet Ten Love Songs i midten av februar. Albumet åpner med det som høres ut som et trøorgel, med sangen «Darlings». Der synger Sundfør om kjærlighet som ikke lever opp til forventningene:
«So, it’s definite then / It’s written in the stars, darlings / Everything must come to an end / We thought love could change our names / And free us from our earthly chains / Oh you wanted to believe in it, to believe in it / But they couldn’t»
Teksten handler om at det er forutbestemt at kjærligheten tar slutt, og at håpet om at kjærligheten kan sette folk fri ikke blir innfridd. Sangen setter tonen for resten av albumet, og mer enn antyder at de andre sangene heller ikke vil handle om sukkersøt kjærlighet. I et intervju med Dagens Næringsliv forteller hun at sangene er basert «både på egne erfaringer og observasjoner». I intervjuet sier hun også at hun var ensom i oppveksten, selv om hun hadde venner: «Så musikk, bøker, filmer, det var der jeg var hjemme. Det var der jeg opplevde at andre tenkte og følte på de tingene jeg tenkte og følte på.»
En av de store inspirasjonskildene hennes er forfatteren Sylvia Plath (1932-1963). Hun er kjent for bruken av voldelige og forstyrrende bilder i litteraturen, og hun kjempet mot alvorlig depresjon hele livet og begikk selvmord i en alder av 31 år. Ellers er sangene på Ten Love Songs blant annet inspirert av de til dels kontroversielle filmene Natural Born Killers (Oliver Stone), Nymphomaniac (Lars von Trier) og Amour (Michael Haneke).
Musikkvideoen til sangen «Fade Away»:
Sundfør har stort sett produsert sitt siste album selv, og har mottatt hyllest både i norsk og internasjonal presse. Den britiske avisen The Guardian ga henne fem av fem stjerner. Sammenlignet med tidligere album er det samlede lydbildet til Ten Love Songs noe lysere og lettere, selv om tekstene er pessimistiske. «Albumet handler om kjærlighet, mellommenneskelighet og forhold, og hvordan det kan gå galt», forteller Susanne Sundfør i et intervju i Morgenbladet.
I den ti minutter lange sangen «Memorial» synger hun om det å være sårbar i kjærlighetsforhold. Hun bruker blant annet bildet om å bli avkledd, men ikke bli kledd på igjen. «Kanskje er det en fin oppsummering av et forhold. Det rent fysisk erotiske, og det sårbare. Du er naken med et annet menneske», forteller Sundfør i intervjuet med Morgenbladet.
I kristne sammenhenger har det vært en tendens til å latterliggjøre og overse stor kunst fordi kunstneren har et annet livssyn, skriver teologen Francis Schaeffer i heftet Art & the Bible (1973). Han mener at et kunstverk må vurderes både estetisk og etisk, og at en kunstner fortjener ros om han eller hun er dyktig, uavhengig av om man er enig i innholdet og ståstedet. Schaeffer nevner også kriterier som kan brukes for å vurdere et kunstverk, for eksempel nivået på kvalitet og hva slags livssyn som formidles.
Susanne Sundfør er uten tvil en dyktig artist. Hun fremstår også som ærlig om hvor vanskelig kjærlighetsforhold mellom mennesker er, og hvor hårfin linjen mellom hat og kjærlighet kan være. Albumet Ten Love Songs pløyer tekstmessig dypt i den mørke siden ved mennesker. Sundfør har utviklet en egen stilart å uttrykke seg med, samtidig som pessimismen i tekstene finner gjenklang hos mange. På den måten går det kanskje an å si at hun speiler en generell pessimistisk holdning til kjærlighet – og spesielt varige kjærlighetsforhold – som er gjenkjennelig ellers i samfunnet. Det blir spennende å se om neste albumutgivelse fortsetter med den samme fascinasjonen og dvelingen ved det mørke i mennesker, eller om det kommer lysere toner også tekstmessig.
Av Halldis B. Volle,
skribent for Damaris Norge
Artikkelen stod først på trykk i avisen Dagen 12.mars 2015