Av Eivind Bø
Vi overfører artikler fra det nå nedlagte nettstedet Kulturvinduet, og trekker frem saker som er tidløse eller fremdeles relevante.
Stopper vi noen gang opp og spør om vi virkelig «ser» virkeligheten?
Vi er snart midtveis i advent, og hos de aller fleste er juleforberedelsene godt i gang. Det handler om julevask, julepynt, julekaker, julestress og julefred, julegaver, julenisser og mye mer. For mange er nettopp nissen symbolet på alt det gode og koselige vi forbinder med julen. Og ifølge mediene, er julen først og fremst nissens høytid.
Men kan det være slik, at om vi ser lenge nok på noe, «ser» vi det kanskje ikke lenger helt slik det var ment å være? En engelsk forfatter med en fremragende penn har denne adventstiden minnet meg på hvordan øynene og ørene våre gjerne ser og hører det de vil se og høre.
Forfatteren er C.S Lewis, og i forrige måned ble det markert i mange land over hele verden at det er 50 år siden hans bortgang. Den kjære og betydningsfulle engelske forfatteren og apologeten har etterlatt seg en uovertruffen skjønnlitterær og apologetisk arv. Lewis utmerket seg i særdeleshet ved å klare å kombinere de to aspektene i sitt forfatterskap, der han gjennom fantastiske fortellinger også var i stand til å formidle sentrale deler av det kristne livssynet. Kanskje er de velkjente Narnia-bøkene de aller beste eksemplene på denne kombinasjonen.
I seriens første bok, Drømmen om Narnia, forteller Lewis om nabobarna Digory og Polly, som ved et uhell har dratt med seg onde dronning Jadis, kusken Frank og hesten hans, Strawberry, og Digorys onkel Andrew til en øde og tom verden. Med ett hører de en strålende sang som synes å bringe fram stjerner og solen som skinner mot dem. Etter hvert som sangen fortsetter, ser de hvordan planter og liv yrer fram. Uten at de helt forstår hva som skjer, er de vitner til skapelsen av Narnia, hvor den mektige løven Aslan synger verden til liv av intet.
Litterært er det en fantastisk rik beretning. Men som så ofte hos Lewis, skjer det mer i denne fortellingen enn det en umiddelbart legger merke til. Det er klart at med kjennskap til Lewis sin kristne tro, ligger den åpenbare parallellen til skapelsesberetningen i 1 Mosebok rett under overflaten. Men det er også flere andre aspekter som blir belyst i denne beretningen. Lewis gjør blant annet her noen svært vesentlige observasjoner av to ulike typer mennesker og deres veldig forskjellige reaksjoner på den samme hendelsen.
På den ene siden finner vi Digory, Polly og kusken Frank som blir stumme av beundring og ærefrykt over det de er vitne til. På den andre siden har vi onkel Andrew – i tillegg til dronning Jadis. Onkel Andrew ble ufrivillig med på lasset til Narnia, og liker seg ikke der i det hele tatt. I begynnelsen hører han løvens sang, men han syns den er ufyselig. Lewis forteller at hvis onkel Andrew hadde kunnet, ville han «krype inn i et rottehull for å komme bort fra stemmen». Sangen blir etter hvert helt uutholdelig for Andrew, og til sist hører han ingen sang lenger, bare en løves grusomme brøl.
Lewis forklarer at hele skapelsesscenen har utspilt seg annerledes for onkel Andrew. «For», skriver Lewis, «det du ser og hører, er avhengig av hvor du står: det kommer også an på hva slags menneske du er.» Mens Aslan ga Narnia liv, hadde Andrew vært mest opptatt av seg selv. Og han hadde jo sett, da solen kom opp, at det var en løve som sang. Bare en løve, forsikret han seg selv om. Onkel Andrew var nemlig av den oppfatning at løver hørte til i zoologisk hage og naturligvis ikke kunne synge. Jo lenger og vakrere Aslan sang, desto mer prøvde Andrew å overbevise seg selv om at han ikke kunne høre noe annet enn brøling. Snart hørte han da også bare brøling, og Lewis bemerker at «snart ville han ikke ha hørt noe annet selv om han prøvde.»
Lewis viser gjennom denne fortellingen hvor mye våre perspektiv og holdninger har å si for vår oppfatning av noe. Onkel Andrew hadde en forutinntatt oppfatning av hvordan ting hang sammen. Det formet hvordan han oppfattet det som skjedde omkring ham. Vi har alle en oppfatning av hvordan ting henger sammen. Stopper vi noen gang opp og spør om vi virkelig «ser» virkeligheten?
Når det gjelder julen, må vi ikke la oss lure av det sekulære perspektivet med nissen i sentrum, eller av den materialistiske fortellingen som følger med gavefokuset. La oss «se» høytiden som den var ment å være, og dermed også «se» høytidens hovedperson som mer enn barnet i krybben.
Denne artikkelen stod på trykk i avisen Dagen 12. desember 2013.