«Menneskehjertet legger sine planer, men Herren legger svaret på hans tunge», leser vi i første vers av Ordspråkene 16. For et paradoks, tenker vi. Og vers 9 følger opp i samme stil: «I hjertet tenker mannen ut sin vei, men det er Herren som styrer skrittene hans».
Dette bryter tvert med oppfatningen mange har, at enten styrer Gud historien og våre liv fullt ut, eller så har vi fullstendig frihet til å velge. Siden bildet av en Gud som styrer oss som roboter ikke er særlig innbydende, ender da også mange med å avskrive mulighetene for at Gud finnes.
Men om vi leser nøye, merker vi at det som virker så paradoksalt, faktisk er høyst hverdagsnært! Planene vi legger for våre liv, er nemlig vårt ansvar. Guds måte å styre historien på, tvinger oss ikke til å handle slik og slik. Vi kan velge, og valgene har konsekvenser, på godt og ondt.
Dette er langt fra bare teori. Dette kjenner vi, i eget liv. Men tenk for et privilegium, at alle som vil leve livet sammen med Livgiveren, får hvile i at Gud tar seg av konsekvensene også av våre aller tåpeligste valg! Han vever dem inn i sin store plan – Han har kontroll. Gud møter oss altså med verdighet og varme!
Så er forholdet mellom Guds allmakt og vår frihet et paradoks for oss. Begge deler er sant – samtidig! Det er ikke et enten – eller.
Se også forrige andakt i denne rekken: Ikke hvordan, men hvem
Andakten er en del av en andaktsrekke tidligere publisert i avisen Fædrelandsvennen.