ARTIKKEL: Det er noe i oss mennesker som gjør at vi søker utover kjente horisonter, noe som blant annet får astronauter til å reise ut i verdensrommet.
I filmen Interstellar er det ikke bare nysgjerrighet som driver astronautene til en farlig romferd, men nødvendighet. Menneskene kan ikke overleve på jorden så mye lenger, siden det snart vil være verken oksygen eller mat nok igjen til dem. Derfor tar en gruppe med fire personer oppdraget med å lete etter en ny, beboelig planet. Lederen for romferden, Cooper (Matthew McConaughey), er enkemann med to barn. Han har et spesielt sterkt forhold til datteren, Murph, og avreisen gjør vondt. Cooper vet ikke når, eller om, han vil komme tilbake.
Ute i verdensrommet må romskipet passere gjennom et ormehull, en slags passasje som gjør det mulig å reise til en annen galakse. Der utforskes flere planeter, for å se om det er mulig for menneskene å evakuere dit. Filmen er bygget på eksisterende forskning om både ormehull og sorte hull, med hjelp fra den anerkjente teoretiske fysikeren Kip Thorne. Han leverte matematiske data til de som visualiserte ormehullet og det sorte hullet i Interstellar. Visualiseringen er både vakker og skremmende, og tiltrekker seg publikums fulle oppmerksomhet.
Etter premieren har det vært en debatt om hvorvidt fysikken i filmen stemmer med virkeligheten. Astrofysiker Jostein Riiser Kristiansen forteller til NRK at vi i dag er langt unna å lage ormehulltunneller: – Ormehull er aldri observert, og vi har heller ingen klare indikasjoner på at de eksisterer. Imidlertid er det ingenting i Einsteins generelle relativitetsteori som sier at ormehull ikke kan eksistere, og de faller dermed inn i kategorien spekulativ fysikk som det er artig å drodle rundt, sier han etter å ha sett filmen.
I filmer kan det umulige bli mulig, og regissør Christopher Nolan uttrykker i et intervju med Hollywoodreporter.com at han har stor tro på menneskeheten. Når han får spørsmål om han tror det vil komme en dommedag av et eller annet slag, svarer han at dette er noe menneskene vil jobbe for å unngå: – Jeg er en optimist når det handler om mennesker. Jeg tror vi alle er gode til å se hva vi gjør galt. Det betyr ikke at vi fikser det med en gang, men vi sikter mot det og forsøker å gjøre det.
I Interstellar er det flere mystiske hendelser som kan tyde på utenomjordisk kontakt med andre «vesener» som vil menneskeheten vel. Etter hvert blir det likevel tydelig at det er menneskene selv – gjennom tid og rom – som er menneskehetens frelser. Det er menneskene, som på sitt beste strekker seg, ofrer seg, ja, gjør alt de kan for at andre skal få leve. Kjærligheten mellom far og datter er til slutt nøkkelen som setter menneskeheten «fri» fra en ubeboelig planet, og gir dem en ny start på en ny jord.
Filmens skurk er en person som midt i alle prøvelsene velger å tenke kun på seg selv og egen overlevelse. Dermed blir kjærlighet og oppofrelse stående igjen som tydelige eksempel på hva som er livgivende – både for enkeltmennesker og menneskeheten. Å vise kjærlighet og omsorg er det fineste mennesker kan gjøre for hverandre. Likevel klarer ikke mennesker å la være å såre hverandre. Det ligger i vår natur å ville sette oss selv først. Guds kjærlighet til sine barn, er derimot perfekt. Den møter vi i «den lille Bibel» (Joh 3,16), som er «nøkkelen» til å sette oss fri. Der ligger redningen, ikke bare for livet på jorden, men for livet etter døden
Artikkelen stod på trykk som Kulturnotat i avisen Dagen 20.11.2014