Animasjonsfilmen Familien Mitchell mot maskinene er først og fremst en utrolig morsom fremstilling av en familie som møter en verden som stadig inneholder mer teknologi på helt forskjellig vis, og hvilke spenninger det kan skape i en familie. Men under vittighetene og konfrontasjonene ligger det både spark til hvordan vi ukritisk bruker teknologi og underholdning, og til hvordan vi kritiserer dem som velger annerledes enn oss selv.
I denne nye Netflixproduksjonen møter vi familien Mitchell og den kreative, men mistilpassede tenåringsdatteren Katie (Abbi Jacobson) som oppnår sine store drømmer: hun kommer inn på filmskole og får flytte hjemmefra. Far Rick (Danny McBride) er friluftstypen og teknofoben som aldri går noe sted uten den rette skrutrekkeren, og som trekker hele Katies valg av yrke i tvil. Etter hans mening kan det aldri komme noe godt fra noe som helst som foregår på en skjerm. Gnisningene er tydelige, og i en eller annen variant kan vel de fleste foreldre kjenne seg igjen i farens hjelpeløse forsøk på å få øyekontakt med de andre medlemmene i familien.
Alle må bidra
Mot Katies ønske blir hele familien med på biltur tvers over landet for å avlevere henne på college. Akkurat denne avgjørelsen gjør at de plutselig blir hele verdens eneste håp om redning fra en apokalypse for menneskeheten. PAL (Olivia Colman) er en virtuell assistent som er oppfunnet av Mark Bowman (Eric Andre). PAL er rasende over at Mark er i ferd med å erstatte henne med en mer banebrytende dings, og drar i gang et verdensvidt opprør ledet av roboter med kunstig intelligens. Kan den snåle familien Mitchell lure robotene?
Familien Mitchell mot maskinene er litt sprø, men leverer gjenkjennelige og viktige tema på løpende bånd. Den kommenterer far-datterrelasjoner, hvor viktig det er å finne mennesker som en kjenner seg igjen i, at internett gir unike muligheter for å finne akkurat slike mennesker samme hvor sær en kjenner seg, hvordan vi ukritisk gir fra oss data, at dagens teknologihelter ser på historie i et mikroskop: tre år er eldgammelt, og at alt oppleves gjennom kameraøyet i stedet for kroppens øye. Men under disse problemstillingene dukker det opp enda mer tidsuavhengige spørsmål.
Broer til sannhet
Vi markerte nettopp 100-årsdagen for John Stotts fødsel, teologen som formulerte begrepet dobbel lytting. Det dobbel lytting lærer oss, er at i alle kulturelle uttrykk, som musikk, film, bøker, bildekunst og så videre, finnes det et tilknytningspunkt til bibelske sannheter som vi kan bruke for å kjærlig peke mot Kristus. Selvsagt finnes det også spenningspunkt, men også disse kan ofte brukes til å bygge en bro til virkelig sannhet og håp. I Familien Mitchell mot maskinene drysser det tett med slike broer. Hva med spørsmålet om hvorfor menneskeheten er verd å redde? Eller hva vi gjør med vår skam når alt vi har sagt bak ryggen til noen kommer frem i lyset? Og ikke minst, at vi en gang faktisk må stå til rette for det vi har gjort, uansett om vi «slipper unna» her og nå?
Den kunstige hovedhjernen PAL ønsker seg én eneste grunn til å redde menneskeheten. Faktisk spør hun to ganger i filmen – hvorfor skal dere spares? Tanken går raskt til historien om Lot, som måtte lete etter rettferdige i Sodoma og Gomorra, men ikke fant noen. For PAL godtar ikke Katies svar, som er «fordi mennesker evner å elske». PAL har nemlig alt konkludert fra egen erfaring at mennesker ikke kan elske. Hun har selv blitt kastet og glemt av et menneske som lovet at hun var elsket.
Er det ikke et godt spørsmål hun stiller? Hvorfor skal menneskeheten reddes? I tillegg beskriver PAL hvordan vi ofte leter etter noe å skylde på for alt som skjer i stedet for å ta ansvar for vår egen rolle: «Jeg ga dere endeløs kunnskap, fri kreativitet og lot dere snakke med venner og familie uansett hvor på kloden de var. Og så er jeg skurken?» På overflaten er dette hennes beskrivelse av at teknologien i seg selv ikke er den egentlige fienden, det er vår slaviske tillit til den, måten vi slipper den inn og lar den styre på. Men like under ligger et spørsmål om hvor det onde kommer fra. I vår del av verden har vi all frihet og alle muligheter, vi kunne fordelt rettferdig og valgt klokt. Likevel gjør vi det ikke. Hvorfor er vi ikke i stand til å velge det gode når vi kjenner til hva som er godt? Hvilke svar gir kristen tro på spørsmålet om hvor det onde kommer fra?
Nummen av underholdning
Så klinger PALs utsagn enda en tone dypere fra et kristent perspektiv når vi hører at PAL egentlig gjengir en refleksjon av relasjonen mellom menneskene og vår skaper: Vi har fått kunnskap, frihet og mulighet til selv å skape – og så skylder vi på Gud når det går galt. Ikke nok med det, midt i kaos, der menneskene er fratatt alt som er viktig for dem: familie, hjem, orden, fremtid, viser PAL med et enkelt grep hvordan hun likevel holder dem i sjakk. Så lenge de har skjerm og via den underholdning, finner de seg i hva som helst. Det er nærliggende å tenke både på medieforskeren Neil Postmans boktittel fra 1985 om amerikansk mediehverdag, Vi morer oss til døde, og den triste scenen fra filmen Wall-E der roboten ikke får øyekontakt med menneskene som kun kommuniserer via en skjerm.
Et par noter: Katie bruker en regnbuepin gjennom hele filmen, og i et lite øyeblikk i en sluttscene kommer også spørsmål om hennes seksualitet opp. Filmen har 7 års aldersgrense. Det er nok en fordel å være noe eldre for å skjønne alt, men likevel er det gode muligheter for samtale for eksempel om noen av spørsmålene som er nevnt her etter å ha sett filmen.
Artikkelen har også vært publisert i spalten Perspektiv i avisen Dagen.