Premisset i den nye storserien Messiah på Netflix er at Messias kommer igjen i vår tid. En messiansk skikkelse, Al-Masih (Mehdi Dehbi) dukker opp i Damaskus – akkurat der muslimene venter at Messias skal komme. Der samler han sammen lidende palestinere og leder dem mot grensen til Israel, før han forlater dem og dukker opp igjen i USA. Er han Messias? Og i så fall, Messias fra Koranen eller fra Bibelen? Hvem sier han selv at han er, og hva er han kommet for?
Bibelen forteller at alle vil se det den dagen Jesus kommer igjen. Se gjerne kapittel 24 i Matteus, der Jesus beskriver det som et lyn som går over hele himmelen. Her er Jesus også svært tydelig på at det vil komme mange som utgir seg for å være Messias, men som ikke er det.
I serien går det sakte, og det er stor forvirring om hvem Al-Masih er. Her spiller nok serieskaperne på at det er sosiale medier og journalistene som sørger for at «hele verden» får vite. Denne messiasfiguren blir møtt på ulikt vis i en vestlig sivilisasjon som handler om at du selv styrer ditt eget liv i forhold til i en østlig kultur der en guddom styrer livet.
Hovedkarakteren har mange trekk som minner om Jesus som vi møter i Bibelen. Han gjør under, han vekker oppstyr, myndighetene blir bekymret og mange mennesker forlater alt de har for å følge ham. Samtidig er det mye som skurrer, kanskje først og fremst at han skaper usikkerhet, og forteller at menneskene må forkaste alt de tror de vet om Gud. Ord som nåde, tilgivelse og forsoning nevner han ikke, det mest sentrale i den kristne troen. Men det vi virkelig kjenner igjen, er reaksjonene menneskene har i møte med denne skikkelsen.
Noen føler seg umiddelbart sett og elsket på en gjennomgripende og ny måte. Noen avfeier det hele som magi og PR-stunt. Noen tror det er et politisk opplegg for å skaffe makt og oppmerksomhet, men er usikre på for hvem. Noen går vitenskapelig og etterretningsmessig til verks for å finne ut hvem denne mannen er, fast bestemt på å grave frem sannheten. Noen gjør narr og noen trekker på skuldrene. Dette kjenner vi igjen både fra evangeliene og fra vårt eget samfunn.
CIA-agenten Eva Gellar (Michelle Monahan) er en av de skeptiske. Hun mener at verden har blitt lurt av en uærlig mann. Men er det ikke slik at hun i like stor grad er «troende»? Al-Mahdi sier selv i en samtale med Eva at alle mennesker tilber, spørsmålet er bare hva. Den siste episoden i sesongen er utrolig fin og løfter frem nettopp dette. Det er nok neppe tilfeldig at denne karakteren har fått nettopp navnet Eva…
Noe av det mest fascinerende i serien er hvordan Messiasfiguren samler tilhengere. Hver gang han gjør et mirakel, øker skaren som følger ham. Det er mange som lengter etter at livet skal være noe mer enn her og nå, at det forutsigbare, målbare ikke kan være alt. Den andre faktoren tiltrekker menneskene er at han snakker vakkert om håp. Uten håp er det vanskelig å overleve. Her kommer en mann som ber folket om å stole på ham, så vil verden bli et bedre sted. Er det rart at mange vil lytte?
Samtidig er det så vel kjent at mange synes det er vanskeligere å tro når Messias ikke lenger er synlig foran øynene deres, når ekstasen har lagt seg og spørsmålene melder seg: kan det være sant? Til og med miraklene er ikke nok, flere finner andre forklaringer på hva de har sett.
– Hva vil det bety om denne mannen er ekte? Det spør en professor i en av de siste episodene. Dette spørsmålet kunne serien tjent på å utforske mer. Messiaskarakteren er frustrerende. Det handler ikke så mye om å bli støtt over at han fremstår som en blanding av flere religiøse skikkelser. Han sier bare aldri hvem han er og hva han vil.
Håpet og freden han snakker om, handler om denne verden og om menneskelige løsninger. Han svarer ofte på spørsmål med et motspørsmål: Hva tror du? Dermed legges det opp til at det er den indre stemmen din, magefølelsen som avgjør. Det er ikke den Jesus som tok et oppgjør med synden vi møter, det er en Jesus som sier at du blir det du tror. Nøyaktig som Oprah formulerer det i et sitat som går igjen fra første til siste episode.
I evangeliene ser vi hvordan mennesker møter Jesus på ulikt vis. Kvinnen som hadde blødninger var så desperat at hun brøt med vanlig oppførsel og våget seg til å ta på kappen hans. I Messiah møter vi også en desperat kvinne som gjør ting andre blir oppgitt og sinte over i håp om helbredelse. Kvinnen som møtte Jesus ble møtt i sin tro. Kvinnen i Messiah måtte leve i uvisshet. Karakteren viser noe av seriens store spenning: vi har forventninger til hvordan Jesus vil oppføre seg, men så gjør han ikke slik vi tror. Er det for å spille på hvordan Jesus ikke gjorde det forventede da han gikk på jorden? Er det for å vise at han noen ganger svarer på måter som ikke synes umiddelbart gode for oss? Det kan hende serieskaperne er mer opptatt av å stille spørsmål enn av at vi skal få stor tillit til at denne personen er Messias. Men Messiah minner oss uansett om at Gud er langt større enn vi kan forestille oss. Vi kan spekulere og forsøke å rasjonalisere, men vi ser bare stykkevis.
Det er alltid spennende når noen skal spille Jesus på en skjerm. Hvordan berører denne fremstillingen? Blir vi såret og sinte, berørte eller stolte? Denne Messiasfiguren gjør litt av alt. Hvis vi tenker at serieskaperne mente å lage et forsøk på en fremstilling av Johannes Åpenbaring, er det nok mye å sette fingeren på. Men det er deler i denne serien som er svært rørende, og som peker mot en virkelig frigjørende tro og en Gud som ser og elsker. Det er verd å reflektere over at Jesus en dag kommer igjen, og at det sannsynligvis ikke vil se ut slik som vi tenker. Men Bibelen sier at Jesus vil gjøre mer enn å be om politiske løsninger. Han vil ta et oppgjør med falske tankebygninger. Det vil få konsekvenser hva vi velger å tro, og sannhet er ikke opp til vår magefølelse.
Messiah gir oss en mengde gode scener og replikkvekslinger som kan brukes til å snakke om hvem Jesus egentlig er, og å tenke over hva det innebærer at han er den han sier han er og at han en dag skal komme igjen. Hvordan vil du reagere?