Den som bor i Oslo og kjenner små rystelser i kjøkkenbordet, har all grunn til å være oppmerksom. Alt tilsier nemlig at det er mulig at det kan komme et større jordskjelv i området. Dette spiller katastrofefilmen Skjelvet på: hvordan vil det kunne se ut når Slottet jevnes med jorden, når Barcode og Postgirobygget faller som monopolkonstruksjoner og ingen ansvarlige har tatt forvarslene på alvor?
Skjelvet bygger på Bølgen fra tre år tilbake, og vi møter igjen familien Eikjord. Den plagede geologen Kristian (Kristoffer Joner) er fortsatt i Geiranger, der han strever med å forsone seg med at det var så mange han ikke fikk reddet. Han sliter med å være pappa og ektemann, og hans kone Idun (Ane Dahl Torp) og to barn har flyttet til Oslo.
Kristians tidligere kollega har begynt å se røde varsellamper lyse for Oslo. Mye tyder på at et større skjelv er på vei. Utfordringen er at de ansvarlige ikke vil se det samme, de sitter helt stille i stolen. Kristian tar kollegaen på alvor, men strever først med å orke å rope høyt enda en gang, og så med å bli hørt. Vil ulykker følge ham hvor han går? Selvsagt kommer jordskjelvet, og selvsagt befinner hans kone og datter seg i øverste etasje på Oslo Plaza.
Tidlig i filmen møter vi sjefen for Norsar, forskningsinstituttet på Kjeller i Oslo som opererer en av verdens største jordskjelvstasjoner. Han stiller filmens kanskje viktigste spørsmål: Selv om vi vet at et stort jordskjelv kan ramme Oslo på grunn av plasseringen oppå en rift i jordplatene, skal vi gå rundt og bekymre oss? Hvilken nytte har det? Vi må leve med at katastrofer kan skje, fastslår han.
Et jordskjelv av denne størrelsen vil kunne utslette flere hundre tusen mennesker. Og om det ikke er jordskjelvfare der man bor, så er det kanskje tørke, oversvømmelse, orkan, skred, brann – Norge har mye natur og mange farer å være redd for.
Katastrofefilmer som Skjelvet er kanskje mer ubehagelige enn andre spenningsfilmer, både fordi de tar utgangspunkt i kjente fenomener som kan ramme deg og meg, men også fordi problemet ikke kan løses av en eplekjekk superhelt. Mennesket er ikke i stand til å hindre hendelsene, og det gir perspektiv på vår egen plass i naturen. Det er lite rom til dype refleksjoner, men i Skjelvet får vi likevel se glimt av hvordan smerte kan endre et liv.
Livet kan ta slutt for oss alle i morgen, enten i en katastrofe eller på andre måter. Hvordan kan vi leve med det? I Skjelvet ser vi ingen som ber til Gud og ser til Ham for en løsning. Det synes som om naturen er den som styrer alt, av seg selv, og at mennesket er alene. Hvis det skulle være slik, at Gud ikke finnes, er alt bare et lukket system av atomer, molekyler og fysiske krefter. Jordskjelv, tsunamier og orkaner er simpelthen bare et resultat av naturlover. Da finnes ikke «katastrofer», bare årsak og virkning.
Apologeten Ravi Zacharias påpeker at når vi likevel snakker om naturkatastrofers urettferdighet, er det fordi vi påberoper oss en moralsk lov som kan spores tilbake til Ham som er opphavet til loven, Gud. Det faktum at vi stiller slike spørsmål, leder oss mot Gud, ikke bort fra ham. Når dr Sharon Dirckx, apologet ved Oxford Centre for Christian Apologetics (OCCA), snakker om naturkatastrofer, minner hun om at det er et under at liv overhodet eksisterer. Naturlige hendelser opprettholder liv, og det at jordplatene beveger seg, er en betingelse for at menneskene kan leve på dem. Når de flytter på seg, bevarer de en balanse i naturen, for eksempel ved å frigjøre næringsstoffer. Derfor tenker mange at jordskjelv først er en katastrofe når den tar liv.
Men hvorfor tillater så Gud jordskjelv som fører til lidelse? Dirckx peker på to ulike vinklinger: at syndefallet har gjort oss mer sårbare for slike katastrofer, eller at det er noe galt med naturen i seg selv. Mange spør seg også om Gud sender jordskjelv som en straff. Dirckx viser til Lukas 13, og fremhever at Jesus er klar på at denne typen lidelse ikke er Guds dom, men en påminnelse om livets sårbarhet og viktigheten av å ta i mot Jesus. Og midt i at mennesket har lite og ingenting å stille opp med, blir det enda større at Gud ser oss i vår lidelse og bryr seg om hver eneste én.
Artikkelen har også blitt publisert som Kulturnotat i avisen Dagen