ARTIKKEL: Regissør Darren Aronofsky tar ikke mål av seg til å gjenskape bibelfortellingen om Noah mest mulig troverdig på filmlerretet i storfilmen som har premiere i morgen. Les mer om Damaris-tilnærmingen til Noah fortellingene i populærkulturen i denne artikkelen.
«En film som Noah reiser nemlig mange eksistensielle spørsmål»
– Du trenger ikke være jødisk eller kristen eller religiøs i det hele tatt for å være kjent med fortellingen om Noah eller å bli berørt av tanken om en universell flom som straffer menneskeheten. Det er en del av kulturarven vår. Det sitter dypt inne, sier regissøren av filmen Noah, som har Norgespremiere i morgen.
Darren Aronofsky (kjent for bl.a Black Swan) er selv ateist, og en av flere filmregissører som for tiden bruker bibelske fortellinger som utgangspunkt for filmfortellinger, noe overskrifter som «Stor Bibel-interesse i Hollywood» og «Noah leder bibelbølgen» illustrerer. Grunnene til bibelinteressen er mange, ikke minst knyttet til det kraftfulle i Bibelens fortellinger og den økonomiske gevinsten som ligger i å trekke kristenfolket til kinosalene.
Nettopp dette at fortellingene er kjente og både berører og engasjerer, har i storfilmen Noahs tilfelle vist seg i et sterkt engasjement også lenge før verdenspremieren 28. mars, ikke minst fra kristne grupperinger i USA. En av konsekvensene finner vi i omtalen av filmen, der det står at Aronofsky har laget «sin personlige visjon av fortellingen om Noah». Han tar altså ikke mål av seg til å gjenskape bibelfortellingen mest mulig troverdig på filmlerretet.
Dette er et vesentlig moment å ta med seg inn i kinosalen. Selvsagt er det alltid spenning knyttet til spørsmålet om gjenkjennelse og troverdighet når en fortelling fra litteraturen filmatiseres. Men i møte med bibelfortellinger på film, er det avgjørende viktig både å vite hva regissøren måtte ha uttalt og å selv vurdere filmfortellingens formidling opp mot den opprinnelige historien. Spørsmålet er da om vi kjenner den bibelske fortellingen godt nok.
Berømte skuespillere som Russel Crowe, Jennifer Connelly, Anthony Hopkins og Emma Watson pryder filmplakatene, og kostnadsrammen på 150 millioner dollar gir grunn til å tro at også filmeffektene vil være storslagne. Men under nivået som går på det kunstneriske og følelsene som skapes i oss, ligger de vesentlige spørsmålene om hvilke budskap som faktisk formidles. Dette er det viktig å spørre seg i møte med alle fortellinger, enten de møter oss i film, på tv, i bøker eller blader. Med kristen tro som utgangspunkt blir da neste trinn å vurdere hva som kan bekreftes og hva som må utfordres. Hva er forenlig med det helhetlige bibelske budskapet, og hva er på kollisjonskurs? Med en slik dobbel lytting, til Bibelen og til fortellingene i samtiden, vil det alltid ligge et mulig tilknytningspunkt til formidling av kristen tro.
En slik tilnærming til fortellingene i populærkulturen vil for mange av Dagens lesere være kjent som «Damaris-tilnærmingen». Mange står i samme tradisjon, som for eksempel den kristne manusforfatteren og regissøren Brian Godawa. Han peker på det han anser som to ytterpunkter i kristnes tilnærming til populærkulturelle produkter. På den ene siden finner en det Godawa kaller for «kulturelle anorektikere». I møte med filmer som baserer seg på fortellinger fra Bibelen, vil denne gruppen kreve at de må følge den bibelske fortellingen til punkt og prikke, uten noen form for kreativ frihet. På den andre siden finner en «kulturelle fråtsere». I følge Godawa, er dette de som kritiserer den første gruppen, og som ønsker velkommen alt det Hollywood kommer med, inkludert filmer som bygger på bibelske fortellinger, men som står fjernt fra det opprinnelige. I forhold til eksemplet med bibelske fortellinger på film, plasserer Godawa seg mellom de to ytterpunktene.
Hva så med den aktuelle storfilmen Noah? Denne filmen er av særlig interesse for Godawa, som selv har skrevet en kristen fantasy-serie om Noah og andre bibelske skikkelser, i tradisjonen til Tolkiens Ringenes Herre og C.S.Lewis’ Narnia-serie. Men i motsetning til det Godawa omtaler som «ateisten Aronofsys miljøvern-tolkning», ser Godawa selv fortellingen som en bekreftelse på at mennesket er skapt i Guds bilde, til å råde over naturen. Selve utgangspunktet, Godawa som kristen og Aronofsky som ateist, gir også grunn til å stille vesentlige spørsmål til fiksjons-fortellingene deres. I hvor sterk grad preger for eksempel det sekulære perspektivet – at Gud er skapt i menneskets bilde, ikke motsatt – denne filmfortellingen?
Godawa er i det hele tatt opptatt av at kristne først og fremst må se etter de store temaene i filmen om Noah. Hvordan framstilles Gud? Hva er grunnen til syndfloden? Hva er den grunnleggende synden – ødeleggelsen av skaperverket eller av menneskets Guds-relasjon? Vises det sann tro, tilgivelse og utfrielse?
Med dette som utgangspunkt, gir filmen – uavhengig av blandet mottakelse blant filmkritikere – en unik mulighet til å peke på Bibelens fortelling, til å snakke om troen vår, ja, dele evangeliet. En film som Noah reiser nemlig mange eksistensielle spørsmål. Disse opptar oss, derfor publiseres ressurser på www.snakkomtro.no.
Denne artikkelen stod først på trykk i avisen Dagen, 03.04.14.