Da metal-gruppa Keep of Kalessin meldte om sin deltagelse i Norges Melodi Grand Prix, kunne man formelig høre et gisp fra fansen. Dundrende metal fra selverklærte ateister blant all søtladen pop om kjærlighetens vesen?

Det var likevel kanskje ikke så overraskende at Spellemannsvinnerne fra 2008, Keep of Kalessin for to uker siden gikk direkte til finalen. I flere diskusjonsforum på nett erklærte mange på forhånd at de for første gang ville avgi stemme i konkurransen. Noen gjorde det fordi de har fulgt bandet lenge og liker musikken, minst like mange gjorde det for å markere et standpunkt mot det de oppfatter som kjedelig og kommersiell pop fra de andre deltakerne.

Selv beskriver KoK musikken sin som episk ekstrem metal. Den skiller seg fra black metal ved at den er mer melodiøs. Tekstene på platene kan virke forvirrende både med hensyn til innhold og grammatikk. Gitarist og låtskriver Arnt ”Obsidian C” Grønbech forteller på bandets hjemmeside at målet er å få lytteren til å lage sine egne bilder i hodet. De hopper med vilje fra tema til tema i tekstene, slik som man ville ha skiftet scene i en film, og ønsker med det å imitere fantasysjangeren fra film og bøker. Hele albumet henger sammen, slik at et vers i en sang kan henge sammen med refrenget i en annen sang. Bandets navn er også hentet fra fantasy, fra bokserien Earthsea.

Keep of Kalessin er ikke et ukjent navn innenfor metalsjangeren. Bandet hadde sin start alt i 1993, men hadde en syv års pause fra 1999. Da de i 2006 kom tilbake, bestod bandet av Obsidian C, vokalist Thebon (Torbjørn Schei), Wizziac (Robin Isaksen) og Vyl (Vegar Larsen). I tillegg til Obsidian C’s ekstremt raske gitarspill er det tekstene som har vært bandets varemerke. Dermed er det er ikke bare musikkkategorien som skiller KoK så tydelig fra resten av bidragene i årets MGP. Der Maria Haukaas Storeng synger om hvordan hennes kjære løfter henne opp, og Maria Arredondo varierer med at meningen med livet er å bli elsket av sin kjære, dundrer KoK av gårde med en sang der de ber underverdenen om makten til å sette seg selv fri.  

Mange fans opplever at KoK nå går et steg for langt i forsøket på å skaffe seg oppmerksomhet. Hvordan kunne de selge sitt eget image ved å bli med på et hyggelig familiekonsept?
Obsidian C fikk spørsmålet i NRKs Lydverket, og svarte at han forventet denne reaksjonen og at de nok ville miste troverdighet hos en del fans.
– Dem som sier slikt er oftest mennesker som selv har et undergrunnsband, men som tjener sine penger på å selge pølser på en bensinstasjon. Jeg synes det er mindre ”sell-out” å spille i Melodi Grand Prix enn å selge pølser.
Årsaken til den krasse kritikken mener bandet ligger i selve metal-bevegelsen. En kommentar på NRKs nettsider hevder at bidraget er ”tragisk, patetisk og beklagelig for de som engang faktisk levde etter denne rebelske musikkstilen før den ble stueren og begynte å appellere til gjennomsnittsidioten”. Gjennomgangstonen fra kritikerne er at metal faktisk ikke er for alle, dermed kan låten rett og slett ikke være metal av natur.  

Motsvaret kommer fra en annen fan, som konstaterer at kritikerne egentlig liker låten, men ikke kan utstå at ”deres engang så elskede sub-kulturelle musikkmonopol har blitt røska opp med roten. (…) Det handler med andre ord ikke først og fremst om å like den musikken man hører på, men at man skal være den eneste som gjør det, kun for å skille seg ut fra den gemene hop. Det handler om image. Image og tilhørighet.”

Keep of Kalessin har sagt ved flere anledninger at de ønsker å sprenge nettopp slike grenser. Hvis metal skal være underlagt uskrevne regler, da ønsker KoK å være grenseoverskridende. Det er en fiffig retorikk, nettopp fordi metalsjangeren vil være i opposisjon setter de strenge grenser rundt seg selv – og KoK går i motopposisjon.

Dermed har bandet skaffet seg langt flere ører. Hva sier de til lytterne sine? Fritt oversatt fra engelsk forteller Obsidian C selv på egne nettsider:
– Selvsagt har våre historier også gått gjennom våre tanker og er preget av våre egne syn. Keep of Kalessin har alltid bestått av mennesker som er mer anti-religiøse enn den vanlige mann, og selv om vi baserer våre historier på fantasi og fiksjon kan metaforene vi bruker enkelt sammenstilles med mange av våre egne synspunkter. (…) Ta for eksempel Kolossos-albumet. Det jeg liker ved dette albumet er at vi lenge har unngått temaet satanisme. Nå var det deilig å kaste låten Kolossos i ansiktet på lytterne. Teksten er brutal, og Kolossos er en metafor for Satan. Det er som om…når du har vært veldig god en periode, er det ekstremt tilfredsstillende å være en ond drittsekk for en stund.

Obsidian C fastholder at tekstene ikke er sataniske, men at historiene er satanisk-like enkelte ganger. Samtidig er han klar på at han selv er ateist, og presiserer at han ikke bare er ateist, men anti-religiøs fordi han ikke eier respekt for religiøse menneskers teologiske syn.
Det er grunn til å tro at bandets ståsted eller sangens tekst ikke hadde stor betydning for semifinaleseieren. Det er mer sannsynlig at bruddet med det ordinære gav mange stemmegivere en mulighet til å være en del av en motkultur. Det gir grunn til å våge å gå motstrøms også for dem som ønsker å melde et annet budskap: at Satan er overvunnet, at friheten alt er gitt mennesket. 

Se også:
Wikipedia
Bandets hjemmeside




Artikkelen har stått i en kortere versjon i avisen Dagen Magazinets Kulturblikk 25.01.10