Filmen «Conclave» fra de innerste katolske sirkler er lite oppbyggelig. Det kunne vært til å leve med hvis den ikke hadde vært så irriterende overtydelig.
Espen Ottosen – Avisen Dagen – 19.12.24
Paven ligger død i sin seng. Hans nærmeste medarbeidere kommer for å be og ta farvel. Et dvelende nærbilde viser at pavens ring – Petersringen – på litt klønete vis blir fjernet.
Slik starter filmen «Conclave».
Den avsluttes med at den hvite røyken har steget opp fra det sixtinske kapell – og en ny pave er blitt valgt.
Den to timer lange filmen handler om alt det som skjer bak de lukkede dørene i Vatikanet fram til ny pave velges. Rammene er pompøse og de ferdig formulerte bønnene fromme. Men det er den uforsonlige maktkampen mellom liberale og konservative som dominerer fortellingen.
Maktkampen fremstilles alt annet enn subtil. De konservative er håpløse. De liberale er milde. Slik sett er det ikke så rart at filmen har møtt en viss kritikk fra katolsk hold.
Ikke akkurat Dan Brown
«Når den katolske kirkes mektigste ledere har samlet seg fra hele verden og er låst sammen innenfor Vatikanets vegger, befinner Lawrence seg i sentrum av en konspirasjon og oppdager en hemmelighet som kan ryste grunnvollene for den katolske kirke».
Dette er noen av setningene som brukes i markedsføringen av filmen.
Ved å signalisere at dette er en spenningsfilm om en konspirasjon knyttet til Den katolske kirke er det lett å se parallellene til flere av bøkene og filmene til Dan Brown – som «da Vinci koden» og «Engler og demoner».
Men i realiteten er filmen langt mer et drama – dog med mye nerve – enn en typisk spenningsfilm. Actionelementene vi kjenner fra Dan Browns univers er fraværende. Her møter vi verken vold eller våpen.
Spenningen er først og fremst knyttet til hvilken kardinal som vil bli valgt til pave. Og om de har noe avgjørende å skjule.
En konservativ karikatur
Skjelettene som ramler ut av skapene er ganske gjenkjennelige. Det handler om utroskap og ukjente barn, om kjøp av stemmer og en mulig skandale som mediene kan snuse opp.
Jammen klarer filmen også å svinge innom – også med et temmelig forutsigbart budskap – hva kirken bør mene om transpersoner (eller kanskje mer presist «intersex» hvor en person har en medisinsk tilstand hvor kjønn er uklart).
Filmens tittel henviser til ordet som brukes om gruppen kardinaler – på norsk «konklavet» – som kommer sammen i Roma for å velge ny pave. I filmen er det 118 personer. For å kunne stemme må en kardinal være under 80 år gammel.
I løpet av filmen blir vi kjent med fem-seks av disse (en eneste kvinne har en middels stor rolle. Det er Isabella Rossellini som gjør en flott rolle som søster Agnes).
Den mest aktuelle konservative kandidaten fremstår langt på vei som en karikatur. Han er en glatt og kynisk maktspiller, argumenterer lettvint og populistisk, og ingenting tyder på at han er særlig opptatt av Guds godhet og nåde.
Litt det samme kan sies om en svært homofob afrikansk pavekandidat.
Oppgjør med skråsikkerhet
De liberale profilene blir vi mer kjent med. Og de er mer sammensatte og står overfor både tvil og dilemmaer.
Et hovedpoeng i filmen er at ingen er egnet til å bli pave hvis vedkommende ønsker å bli pave. Det er relevant nok. Og selvsagt er det de som vil modernisere kirken som også er de mest ydmyke.
Hovedpersonen er lederen for konklavet, Thomas Lawrence, og spilles overbevisende av Ralph Fiennes. Han ser ikke på seg selv som aktuell til å bli pave – og skylder på tvil og manglende fromhet – men presenteres som en ettertenksom mann med både mot og ryggrad.
Dessuten har han liberale preferanser. Mest av alt er han imot skråsikkerhet. Ja, han er helt, helt sikker på at ingenting er verre enn skråsikkerhet …
Mer og mer skuffet
I det store og det hele har «Conclave» fått en god mottakelse. Kritikkene har vært gode og prisene har vært flere.
Det kan jeg forstå. Filmen er på mange måter fengende. Her er gode dialoger, storslåtte omgivelser og en passelig dose overraskelser. Vi opplever å bli tatt med på innsiden av en fascinerende prosess med århundregamle røtter.
Likevel ble jeg mer og mer skuffet utover i filmen. En ting er at filmen med stor sannsynlighet overdriver maktkampen og motsetningene. Jeg tviler ikke på at også kardinaler er mennesker – med sine svakheter – men jeg savner også glimt av ekte tro.
Minst like frustrerende er det at filmskaperne ikke gjør det minste forsøk på å skjule hvor deres sympati ligger. Å være god er å være teologisk liberal – i synet på kvinners plass i kirken, skilsmisse, og homofiles rettigheter – og å tvile mer enn å tro.
Slik blir filmen overtydelig. Og det gjør også karakterene forutsigbare. Min konklusjon blir at vi står overfor en velspilt film – med solide skuespillere – som likevel ikke makter å gi karakterene særlig dybde.
Dermed blir filmen ganske forglemmelig.
Anmeldelse / film
Conclave
Storbritannia / USA
Regi: Edward Berger. Manuskript: Peter Straughan
Basert på boken «Conclave» av Robert Harris
Lengde: 120 minutter
Republisert med tillatelse fra Avisen Dagen