ARTIKKEL: Homer Simpson, fra animasjonsserien «The Simpsons», har en ikke helt ukjent tilnærming til kristen tro; «Det passer ikke med Gud nå, men kanskje senere.» Det er en risikabel tilnærming. I denne artikkelen ser vi på hva som kan skje når mennesker vender Gud ryggen.
En «Homer tilnærming» til kristen tro
Homer og familien er regelmessige kirkegjengere, men det er kona Marge sin fortjeneste. I The Simpsons Movie (2007) får vi vite at Homer egentlig syns kristen tro er tullball, og mener at kirkefolk er «en gjeng fromme idioter som bare er opptatt av å snakke med humbugguden sin.» Gudstjenestedeltakelse blir sammenlignet med oppgaver som å fjerne vepsebol eller fikse tak; oppgaver Homer misliker sterkt. Homer vil heller tro på Gud på sin egen måte, sier han, ved å be som en gal på dødsleiet.
Stadig vekk hører jeg om mennesker som ikke vil ha noe med Gud å gjøre. I alle fall ikke før de må. Kanskje vi kan kalle det en «Homer tilnærming» til Gud. På dødsleiet kan det hende de vil be Gud om tilgivelse og sikre seg en billett til himmelen, bare i tilfelle Gud finnes. Det er i beste fall risikabelt. Ingen av oss vet jo hva fremtiden bringer, og senere kan være for sent.
For sent
Det fins mennesker som ikke vil bli kjent med Gud. De har det typisk bra i livet. Det synes for dem ikke noe attraktivt med en venn som også vil være herre. Det blir for mange regler og bud. Gjør en så godt en kan, bør det være tilstrekkelig. Det er ikke behov for noen frelser. Gud blir gledesdreperen som mest sannsynlig ikke en gang finnes.
Noen opplever likevel en usikkerhet. Hva om Gud faktisk fins? Hva om alle virkelig møter Gud når de dør? Kanskje en skulle be om tilgivelse. Litt som Homer, kan det jo være greit å være på den sikre siden.
Denne tilnærmingen er problematisk. Problemet ligger ikke hos Gud. Han både kan og vil tilgi og ta imot den som kommer til ham. Problemet er at vi selv blir vår egen verste fiende. En slik «Homer tilnærming» tar nemlig ikke menneskenaturen på alvor og forutsetter at vi er fri til å gøre akkurat hva vi vil, når vi vil det. Senere kan være for sent for oss.
Vår egen ondskap straffer oss
Vi skal se på hva som egentlig skjer med mennesker som ikke vil ha med Gud å gjøre, som snur Gud ryggen.
I Jeremia 2 får vi Guds versjon:
«For to onde ting har folket mitt gjort: De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann…Din egen ondskap straffer deg, ditt frafall går i rette med deg. Forstå og se hvor ondt og bittert det er at du har forlatt Herren din Gud og ikke frykter meg, sier Herren, hærskarenes Gud.» (Jer 2,13;19)
Gud er ikke forsiktig i sin beskrivelse. Og han er i sin fulle rett. Han kaller det ondskap å forlate ham. Men det er mer; vår egen ondskap straffer oss. En alvorlig konsekvens av å snu Gud ryggen er at vi kan bli kalde og likegyldige overfor Gud.
Det er noen mekansimer i livene våre vi ikke helt har kontroll over. Oftere enn vi liker å innrømme det blir vi «slaver» av oss selv. Det kan for så vidt være uskyldig. For eksempel at vi bare «må» spise smågodt når vi får lyst på det. Men våre lyster og impulser kan også få alvorlige følger. Handlinger og valg har konsekvenser; Mennesker som snur Gud ryggen, blir avvisende overfor Gud. En «hvit» løgn kan bli starten på liv og relasjoner ødelagt av svik og bedrag. Hat og sjalusi som får tak i hjertene våre kan gjøre mennesker til mordere. Vi kan kalle det en spiral av ondskap; ondskap avler mer ondskap.
Gud gir der han finner tomme hender
Den kristne forfatteren Philip Yancey forteller i boken Nådens gåte om en venn av seg som mente at han kunne manipulere Guds tilgivelse. Yancey sin venn hadde vært gift i femten år og hadde tre barn med konen sin, men nå hadde han funnet seg en yngre og mer attraktiv kvinne. Han hadde bestemt seg for å forlate konen og barna sine til fordel for sin nye flamme. Yanceys venn var en kristen, og forstod de moralske og personlige konsekvensene bak en slik avgjørelse. Likevel spør han Yancey: «Tror du Gud kan tilgi noe så fryktelig som det jeg nå er i ferd med å gjøre?»
Philip Yancey forteller at han måtte drikke tre kopper kaffe før han var i stand til å svare på dette spørsmålet. Svaret hans er lenger, men den korte versjonen er dette: «Om Gud kan tilgi deg? Naturligvis. Det forutsetter bare anger fra din side.»
Yancey forteller at vennen hans til sist skilte seg fra konen sin og ble sammen med den andre kvinnen. Det gjorde noe med denne vennen. Han trakk seg mer og mer unna sine kristne venner og en kirke han følte ble klam og sneversynt. Yancey forteller at vennen hans i ettertid ikke har vist noen tegn til anger over det han gjorde.
Gud både kan og vil tilgi oss. Men som C.S Lewis skriver: «Augustin sier: ´Gud gir der han finner tomme hender.´ En mann som har hendene fulle kan ikke motta noen gave.» Så lenge vi holder hendene knyttet, enten det er i form av konkrete synder eller en uvilje mot gi slipp på kontrollen over livene våre kan vi ikke motta Guds tilgivelse.
Mens det ennå er tid
«Stupid is as stupid does», sier Forrest Gump i filmen med samme navn. Det er ikke så dumt sagt. I johannes 8,34 sier Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden». Vi er blitt slaver under vår egen synd; Det er vår egen ondskap som straffer
oss. Det innebærer at vi mennesker ikke evner å komme til Gud av egen vilje. Det er umulig for oss, men ikke umulig for Gud. Det er bare Gud, gjennom sin kjærlighet og godhet som kan drive oss til omvendelse (Rom 2,4) – til å vende hjem til ham.
«Homer tilnærmingen» har konsekvenser. Det å vende Gud ryggen gjør noe med oss. Synden «forherder», skriver forfatteren av Hebreerbrevet, derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde…» (Hebr 3,12-15).
Kallet er å komme til Gud, mens det ennå er tid. Før det er for sent for oss.