Det er grunn til å følge med når Disney/Pixar slipper nye filmer. Enda mer når regissør Pete Docter står bak, som tidligere har laget sterke filmer som Monsterbedriften, Se opp og Innsiden ut. For når Pixar og Docter forteller historier, skygger de ikke unna det kompliserte og søkende ved menneskene.
Det møter vi også ganske kjapt i den nye filmen Sjel, som hadde premiere direkte på strømmetjenesten Disney+ i romjulen. For hvor vanlig er det at hovedpersonen i en animasjonsfilm for barn dør før det har gått 10 minutter? Eller hvordan kan man tegne en sjel?
Musikk er meningen
Joe (Jamie Foxx) er musiker. Punktum. Det er jazz han drømmer om å leve av og bli kjent for, det er jazz han snakker om – i følge Joe selv ble han født for å spille. Men når vi først møter Joe, oppdager vi at det så langt har gått trått med karrieren. Kjent er han stort sett bare for sin mor og korpset han leder.
En dag åpner likevel døren seg, en kjempemulighet lander i fanget hans og han griper den. Endelig skal han få spille konsert med en jazzlegende og vise hva han kan! Så langt rekker han likevel aldri å komme, på vei hjem fra øvelse havner han i en fatal ulykke.
Er livet verd strevet?
Plutselig er Joe på vei til himmelen, til «Det hinsidige». I desperasjon løper han motsatt vei, og lander i stedet på «Det hins-tidligere», stedet der sjeler befinner seg før de blir født. Her møter Joe sjelen med det enkle navnet 22 (Tina Fey), som forbløffer ham på mange vis. 22 har ikke lyst til å bli menneske, hun ønsker bare å forbli en sjel til evig tid. Å være et menneske synes hun virker traurig, det handler jo bare om å vente på at livet tar slutt, etter hennes oppfatning.
Der finner de to hverandre, Joe og 22. Den ene vil unngå å dø, den andre vil unngå å leve. Det ironiske er at Joe i realiteten enda ikke har begynt å leve, han er i en evig ventetilstand, mens 22 har tilegnet seg langt mer visdom om hva som har verdi selv før hun blir født.
Det er her Pixar virkelig viser viljen til å bruke filmfortellingen til å dykke ned i noen av de aller største spørsmålene mennesker må forholde seg til: Hvor kommer vi fra? Hva skjer når vi dør? Og i mellomtiden, hva er meningen med livet? Hva skal jeg bruke tiden min på?
Svarene filmen gir er en blandet miks, vi gjenkjenner blant annet enkelte elementer hentet fra hinduismen. Som kristen er det også grunn til å stille spørsmål ved hva den sier om hvor vi kommer fra og hva som skjer når vi dør. Det finnes neppe et venterom i himmelen der Gud setter sammen sjel og kropp.
Samtidig gir Sjel mange håndsrekninger til å snakke om nettopp disse spørsmålene. Ikke minst er det spennende å se hvordan Sjel fremstiller livet som verdifullt og meningsfylt. For mening og verdi finnes ikke her ved å lete innover i seg selv, som har vært Disneys evangelium i flere tiår. Mening og verdi handler heller ikke om selvrealisering og frigjøring, «å følge hjertet», som er typisk i Disney.
Mening i det vanlige
Tvert imot, Sjel understreker at livets verdi finnes i at livet faktisk er gitt, med de forutsetningene som følger med. Mosaikken som utgjør et menneske består av både lyse og mørke farger, små og store biter. Det er motgang og mestring, undring over vakker natur og gleden i et godt pizzastykke, en samtale med en venn, kort sagt hverdagen.
Joe og 22 oppdager at livets mening finnes i å se utover, utenfor seg selv. For livet kan bli helt annerledes enn vi så for oss og drømte om, men likevel være finfint. Og Bibelen forteller at vår verdi er uavhengig av våre prestasjoner, og at Gud har en plan for oss – Han har gitt oss gaver, talenter og kjærlighet. Vi har et kall, som handler om å elske Gud med hjerte, sjel og forstand, og vår neste som oss selv.
Sjel. Bare filmtittelen forteller oss mye. Det er en referanse til soulmusikken, til det fantastiske arbeidet som er lagt ned i filmens musikk og i gjengivelsen av afroamerikansk kultur. Men tittelen peker også på at vi er mer enn bare det materielle, mer enn kjøtt og blod, celler og atomer. Hvor kommer vår personlighet fra? Sjel er en nydelig gavepakke for å reflektere over hva vi bygger våre liv på.
Også publisert i avisen Dagen.