Sitat:
– Heavy greier, Patrice. Jeg føler det. Som om jeg er to personer konstant.
Tema: Synd, mennesket, anger, nåde, tilgivelse, identitet, verdi
Bakgrunn
BlacKkKlansman er inspirert av den sanne historien om politietterforskeren Ron Stallworth. Tidlig på 70-tallet oppdager Stallworth (John David Washington) en mulighet for å oppfylle en drøm: Han vil bli politi. Han blir i så fall den aller første politimannen med mørk hudfarge i hans by, og han får klar beskjed om at dette vil bli vanskelig og ensomt.
Stallworth må hele tiden vurdere hva han må tåle og hvor grensen skal gå i et samfunn som er gjennomsyret av nedsettende tanker og ord om fargede mennesker. Til og med hans egen arbeidsplass er full av fordommer og nedsettende betegnelser. Plutselig får Ron en sprø mulighet til å gjøre noe med problemet innenfra: Han drar i gang en etterretningsoperasjon mot den lokale avdelingen av Ku Klux Klan (KKK). Over telefon gjør Ron et godt inntrykk på lederen med sin etterligning av «hvit talemåte», og blir invitert til et møte. Hvordan kan det løses, når han ikke selv kan stille? Løsningen er nær, hans kollega Flip Zimmerman (Adam Driver) må spille Stallworth. Flip er selv jødisk, som også er en styggedom for KKK. Greier Zimmerman å fornekte sin egen identitet, spille en annen person og å fremstå som en troverdig rasist? Tydeligvis, for sammen gjør de en så god jobb at «Ron» blir ønsket som ny leder for den lokale avdelingen. Som om det ikke var vanskelig nok, oppdager de at KKK har planlagt et større terrorangrep, et som kan ramme Ron personlig.
Gjennom filmen bygger også regissør Spike Lee en bro mellom 70-tallets rasisme og rasismen han mener å se hos dagens samfunn og nåværende president i USA. Noen ganger er det som en spøk, andre ganger ropes det ut (Make America great again). Filmen ble nominert til og vant en rekke priser, blant dem en Oscar.
Sitatet er hentet fra en scene der Ron er på date med studentaktivisten Patrice (Laura Harrier). Han argumenterer for at det er mulig å endre systemet innenfra, hun mener at det er umulig. Patrice siterer Dubois, som sier at å være amerikansk og «neger» (uttrykket er hentet fra filmen, sannsynligvis mtp tidsperioden) er som å ha to sjeler, to konkurrerende idealer.
Forslag
Sitatet handler om å få to viktige elementer i livet til å harmonere. Hvordan kan man være både jødisk og amerikansk, eller både afrikansk og amerikansk? Samtidig illustrerer sitatet noe om hvor viktig det er å anerkjenne denne spenningen, både at vi alle består av et lappeteppe av ting som har formet oss og vår bakgrunn.
De fleste mennesker opplever innimellom en konflikt mellom de indre idealene og de ytre omgivelsene. Det kan være en spenning mellom det som var og det som er etter en endring, det kan være en følelse av å måtte forandre seg etter miljøet og så videre.
Det å være kristen kan oppleves slik. På den ene siden har vi de kristne verdiene, oppfatningene, fellesskapene, opplevelsene, det som kjennes som grunnleggende viktig og sant. Men i møte med andre kan dette synes fremmed og rart, ja, kanskje til og med latterlig. Denne opplevelsen av splittelse er normalt, og gjør at man kan føle seg som «to sjeler».
Sitatet kan også brukes til å snakke om de to sidene ved alle kristne:Man er et «nytt menneske», med nytt livsinnhold, nye mål, nytt fellesskap og nye verdier og ny livstil. Men samtidig finnes «det gamle» der, som trekker oss tilbake til gamle tankemønstre, holdninger og handlinger. Det er en konstant kamp mellom de to personene i våre hjerter. Den svenske predikanten Carl Olof Rosenius, som ofte kalles Nordens sjelesørger, var svært opptatt av dette. Han levde hele sitt liv i spenningen mellom det han var og det han ville være, den som ville klare alt selv og den som skjønte at han ingenting kunne klare. Og svaret er Guds Ånd som bor i oss, som alltid kaller oss tilbake til kilden, tilgivelsen gjennom Jesus død for oss.
Så er da dette min eneste rettferdighet: Ikke min lydighet, men hans lydighet. For selv når mitt nye menneske ville være lydig, er likevel den gamle naturen i meg full av ulydighet. Derfor er det nå min eneste trøst at Kristus var lydig for oss.
Denne spenningen kan vise seg på så mange vis. Ikke minst handler det om at vi ikke får til å gjøre det vil egentlig vil, vi gjør heller det vi ikke vil (som Paulus beskriver i Rom 7,15: For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg.) Bibelen forteller oss to ting samtidig: vi er høyt elsket og svært verdifulle, vi var alle i Guds tanker før vi ble formet i mors mage – men vi er også fortapte, hjelpeløse og fulle av synd.
Bibelen snakker om flere slike dobbeltheter: Det kan også vise seg i spagaten mellom å være i verden, men ikke av verden. Kristne har dobbelt statsborgerskap, på jorden og i himmelen. Her kan det samtales om hva dette betyr, og hvordan det føles. Ron strevde for å få sine identiteter til å henge sammen som afroamerikansk i et samfunn som ønsket ham og hans like utstøtt. Da er det viktig å forankre verdien i Gud. Han ser alle lappene, hullene, prydsømmen og hele teppet.
Bibelvers
Dom 2 (Israelittene glemmer til stadighet sin Gud)
Sal 139 (Hvor skal jeg gå bort fra din Ånd?)
Gal 3, 26-29 (Her er ikke jøde eller greker, mann eller kvinne)
Gal 5,17 (Striden mellom vår natur og Ånden)
2 Kor 5,17 (Den som tror på Jesus, er en ny skapning)
Ef 5,8 (Før var det mørke, nå er det lys)