Bildet av julenissen drar blikket mitt til seg gjennom den åpne døra til det beskjedne hjemmet vi skal besøke på søppelfjellet i Kairo. En typisk Santa Claus. Rødkledd – med glimt i øyet, smil om munnen og gaver i sekken.
Men når jeg innendørs gløtter opp på bildet, er det St. Nicholas som møter blikket mitt! Med glorie rundt hodet, fargerik kappe og krone – og et kors i hånda. Tilsynelatende er det bare de milde øynene og det hvite skjegget de to har felles. Men selvfølgelig er det noe mer!
Her, mellom stinkende søppel og surrende fluer, får jeg en påminnelse om koplingen mellom julenissen og hellige Nikolas, som døde 6. desember cirka år 350 og altså er bakgrunnen for dagens Nilsmesse. Denne ydmyke biskopen fra Tyrkia ga nemlig gaver i det stille til fattige barn. Legender forteller at han også kastet gullmynter ned skorsteinen hos trengende familier.
Samtidig ser jeg en linje mellom Nikolas og Mama Maggie, både til hennes innsats blant fattige barn og trengende familier her på søppelfjellet – og til hennes ydmyke holdning og sterke fokus på bibel og bønn.
Ikke minst får jeg assosiasjon til julenissen i Narnia, som ikke bare bringer rause gaver, men håp om nytt liv, dypest sett. Det samme skjer jo rett foran øynene mine! Jesus er sentrum i Mama Maggies arbeid. Det inspirerer!
Denne andakten er også publisert i avisen Fædrelandsvennen som en del av en andaktsrekke for første uken i advent 2017.