Olof Edsinger er lederutviklingskonsulent i NLM Ung
For en tid tilbake var noen kollegaer og jeg fra Salts og EFS hovedkontor på konferanse i Danmark. Konferansen ble arrangert av de nordiske indremisjonsorganisasjonenes barne- og ungdomsnettverk (NIMBU), og en av talerne var ungdomsforskeren Søren Østergaard. Østergaard fortalte blant annet om generasjonen som på engelsk kalles «tweens», og som befinner seg i aldersspennet 9-12 år – med en viss margin i begge ender. Vi som var der opplevde mye av det han sa som relevant, også for oss som er aktive i ulike kristne barne- og ungdomssammenhenger, og derfor vil jeg i denne artikkelen dele det han hadde å fortelle. Jeg utfyller også med noen egne refleksjoner, samt kildehenvisninger til Østergaards bøker.[2]
En tweens hverdag – noen øyeblikksbilder
Det første vi kan trenge å slå fast, er at tweens over lengre tid har begynt å fremstå mer og mer som en egen samfunnsgruppe – altså som en distinkt fase mellom barndom og ungdom. I følge Søren Østergaard regner man i Danmark med at den tradisjonelle barndommen i dag opphører omtrent ved åtte års alderen. De konkrete uttrykkene for dette er for eksempel at de fleste som befinner seg i dette aldersspennet ikke lenger «leker» med hverandre. I stedet «omgås» de eller «henger» med venner.
Selv de arenaer hvor den sosiale «hengingen» skjer, skiller seg fra det som var tilfelle når dagens voksengenerasjon var på vei inn i tenårene. De tre arenaer som dagens tweens tilbringer mest tid på er nemlig ikke bare hjemmet og det offentlige (skole, fritid og lignende) – med også den virtuelle verden. Og det er viktig å påpeke at alle disse arenaene oppleves like virkelige. Man «bruker» ikke bare internett, man lever på arenaene som data, mobil og ulike surfeplattformer tilbyr oss.
Det er viktig å påpeke at disse ulike arenaene har ulike spilleregler, og at man som tween er vant til å spille ulike «roller» alt etter hvilken arena man befinner seg på. En oversikt over hva som kjennetegner en tweens hverdagsrelasjoner i 2012 kontra virkeligheten for noen tiår tilbake, kan se slik ut:[3]
Ofte i grupper
Uorganiserte aktiviteter
Tett kontakt mellom yngre og eldre
Få og veldefinerte sosiale roller
Yngre lærte seg å leke av de eldre
Varierende aktivitetsformer
Færre grupper, mer tid for seg selv, flere bekjente – men like mange venner
Organiserte aktiviteter
Mer sammen med jevnaldrende
Mange venner i ulike rom – også virtuelle
Lærer gjennom jevnaldrende, eldre søsken eller gjennom å selv være brukere
Mindre variasjon i aktivitetsformer
Søren Østergaard sa at tiden man fysisk er sammen med andre mennesker har sunket med ca 50% sammenlignet med 25 år siden. Av de som daglig treffer kompiser etter skolen, sier åtte av ti at de vanligvis møtes i den virtuelle verden. Samtidig var han tydelig på at opplevelsen av ensomhet ikke har økt i samme grad som møtene IRL (in real life) har gjort. Den virtuelle verden oppleves jo – som sagt – ikke mindre virkelig enn den fysiske verden. Dessuten engasjerer man seg faktisk rundt samme ting når man omgås i den virtuelle verden som man tidligere gjorde i den fysiske. For eksempel spiller man samme spill.
Samtidig er det verdt å notere at for 9 av 10 ungdommer i dag er internett er helt foreldrefri sone. For den eldre generasjonen er det også viktig å vite at man som tween ikke forholder seg til internett på samme måte som sine foreldre. 50% av alle 9-13 åringer har visstnok egen Facebook-konto. Men – man skriver ikke så mye på egen Facebook-vegg, i stedet kommuniserer man samtidig som man holder på med noe annet. En annen forskjell er at de sjelden bruker e-post. Den internettkommunikasjonen man oppfatter som viktigst, skjer ofte via MovieStar (overs.anm: aktuelle verktøy 2017 er feks SnapChat, Musikal.ly, Clash Royal osv) eller andre hjemmesider som foreldrene ikke kjenner til.[4]
Konsumenter til fingerspissene
En av de mest fremtredende kjennetegnene ved dagens tweens er at de tenker og fungerer som konsumenter. Dette ser en særlig tydelig for eksempel i at man konsumerer de samme produktene som eldre søsken, eller til og med foreldrene. Det er også vanlig å se tv-programmer som egentlig er produsert for et publikum som kan være dobbelt så gammel som en selv – for eksempel Simpsons, South Park og Paradise Hotel.
Dette er en av faktorene som er med å viske ut generasjonsforskjellene i dagens samfunn. Det blir sagt at mange foreldre i dag forsøker å se ut og oppføre seg som tenåringer, mens mange barn i dag forsøker å se ut og oppføre seg om voksne.[5]
Det finnes imidlertid flere dimensjoner i det å være og fungere som konsument. En av disse er at man stadig er opptatt av å «bygge sitt eget varemerke». Man har selv ansvaret for å skaffe seg en CV som hjelper en opp og fram i livet, og det grunnleggende spørsmålet i mange avgjørelser blir derfor: «What’s in it for me?»
Dette fører til at mange tweens kan oppleve hverdagen krevende. Man skal hele tiden være «på», hele tiden forbedre sin CV. Og det fører også til at relasjonen til foreldrene får en helt annen karakter enn hadde èn generasjon tilbake. Når jeg var liten var det «FF» (foreldrefritt) som var den store lengselen. Men for mange unge i dag er det faktisk bare sammen med foreldrene de kan virkelig slappe av. Da trenger man ikke lenger ta ansvar for alt som skjer, men man kan overlate ansvaret til de voksne.
Her vil det for en del tweens også komme til syne en form for sorg, nemlig opplevelsen av at voksenverden er meget travel. At for noen oppleves det vanskelig å få kontakt. Og derfra kommer det et savn etter eldre mentorer, et savn som både jeg og mine kollegaer i de nordiske samarbeidsorganisasjonene møter blant de unge. Det finnes et savn etter voksne som tar seg tid til å lytte. Aller helst en man ikke står i direkte relasjon til. Altså ikke en lærer (som skal gi deg karakterer) eller en forelder (som bestemmer over deg). Besteforeldre kan ha en slik rolle. Eller bestekompisens foreldre. Eller ungdomslederen i kirka.[6]
Konsekvenser for det kristne ungdomsarbeidet
Da er vi inne på konsumkulturens konsekvenser for det kristne ungdomsarbeidet. En konkret konsekvens er for eksempel at det som tidligere fremstod som ”å bare være sammen uten krav” i ungdomsgruppen er betydelig mindre etterspurt i dag. Som tween har man ofte så mye uorganisert fritid som man ønsker, så om en skal forplikte seg på en organisert aktivitet må denne tilføre noe som oppleves viktig. I tillegg skal den gjerne oppleves gjennomtenkt og profesjonell.[7]
Et viktig spørsmål for oss i kirken er da: Hva er vår unike verdi? Hva er det vi kan gi eller tilby som de ikke like gjerne kan få et annet sted? En sentral del av dette svaret må naturlig nok henge sammen med vår kristne tro. Den unike verdien med våre barne- og ungdomsgrupper i kirken må jo helt enkelt være at der kan man bli kjent med Jesus Kristus! På den måten er det en tydelig forskjell på andre fritidsaktiviteter og ungdomsgruppen.
En annen side ved denne konsumermentaliteten er at man egentlig ikke er så opptatt av å påvirke menneskene rundt seg. Om jeg skal kjøpe bukser på H&M, og jeg oppdager at de ikke har bukser som jeg liker, så er ikke min naturlige respons å gå til butikksjefen og klage. I stedet går jeg tvers over gangen til KappAhl for å se om de har et bedre tilbud der.
På samme måte er det i andre miljøer. Som ung i dag er det i mange situasjoner naturlig at en stemmer med føttene. På grunn av dette er det ikke sikkert vi oppdager at vi har noen i gruppen som ikke trives eller har spørsmål om det som skjer i kirken. Som konsumer er man generelt tilbakeholden med å gi feedback. I stedet gjør man det ofte enkelt for seg selv, og går videre til en annen butikk.
Dette er noe vi også har merket i Salt. Til tross for at vi har stått på scenen og oppmuntret unge til å stille spørsmål til våre sjelesørgere og samtalepersoner, og til tross for at vi har hatt tilbud om smågruppefellesskap hver dag, har det skjedd flere ganger at vi først etter leiren har fått vite at det fantes spørsmål og funderinger hos visse deltakere. Spørsmål og funderinger som vi da ikke lenger har hatt mulighet til å få forklare.
En viktig dimensjon i dette handler om frykten for konflikt. Søren Østergaard fortalte at det var svært sjeldent at tweens’ene de intervjuet oppga å ha tatt opp kontroversielle eller sensitive spørsmål med jevnaldrende. De var redd for å bli utstøtt fra sin egen vennegjeng.[8]
Dette kan vi naturligvis kjenne igjen fra samfunnet generelt. Sverige har i lang tid være preget av en ganske konfliktsky kultur. Men curlinggenerasjonen[9] og den manglende evnen mange i dag har for å skille mellom person og sak[10], har forsterket dette mønsteret. Det har generelt blitt mer utfordrende å håndtere meningsforskjeller.
Samtidig kan vi kanskje si at det er nettopp her vi som ledere har en våre største utfordringer. Mange unge i dag mangler kontakt med andre mennesker – både jevngamle og voksne – som engasjerer og involverer seg i deres liv. I mange familier finner vi det Søren Østergaard kaller «deskriptiv kultur». Man holder hverandre informert om hva man holder på med og hvor man er (for eksempel via Facebook eller SMS) – med det er sjelden man prater sammen om det som faktisk er vesentlig i livet. Hvorfor gjør du det du gjør? Hva betyr det for deg?
I møte med dette vil jeg hevde at en av våre viktigste utfordringer som eldre, og særlig som barne- og ungdomsledere, er å skape miljøer der det er rom for å skape en personlig kristen identitet, der det forkynnes et tydelig kristent budskap, og der man opplever genuin interesse fra ledernes side. Miljøer der man kan spørre «hvorfor?» uten at de unge skal føle seg kontrollert, og der det på den måten kan skapes et rom for dypere refleksjon.
I slike miljøer tror jeg det finnes gode forutsetninger for at troen skal kunne få feste, og følge mennesket videre i livet.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Johannelunds skriftserie «Ingång» nr 4/13. Artikkelen bygger på foredraget «Sendt» på EFS og Salts årskonferanse i Örnsköldsvik, 13.05.10
Oversatt av Ingvild Thu Kro, redaktør i Damaris Norge
[2] Søren Østergaard er leder for Center for Ungdomsstudier og har (selv eller sammen med andre) skrevet flere bøker om barn og unges kultur og holdninger, blant annet Betweenagere (2008), Børneliv versjon 2.0 (2013) og Problemet med venner er, att de jo alltid giver èn ret (2013).
[3] Nanna Muusmann & Søren Østergaard, Problemet med venner er, att de jo alltid giver én ret (Ungdomsanalyse.nu 2013), 41.
[4] For mer lesning om internettvaner og omgangsformer blant tweens, se Kirsten Grube & Søren Østergaard, Børneliv version 2.0 (Ungdomsanalyse.nu 2013), 13-41, 109-120.
[5] Se spesielt Carl Hamiltons bok Det infantila samhället. Slutet på barndomen (Prisma 2004). Se også Problemet med venner er, att de jo alltid giver én ret, 19-30.
[6] Se videre Problemet med venner er, att de jo alltid giver én ret, 48-63.
[7] Se videre Problemet med venner er, att de jo alltid giver én ret, 89-98.
[8] Se videre Problemet med venner er, att de jo alltid giver én ret, 31-34, 48-63.
[9] Begrepet ”curlinguppfostran” kommer fra av Bent Hougaard, og beskrives av ham som at ”barnens väg blir sopad och slät och hålls fri från alla hinder, allting är bra och de små ska inte behöva tänka på annat än att, under bästa möjliga förhållanden, vara barn”. Se Hougaard, Curlingföräldrar och servicebarn – en handbok i barnuppfostran (Prisma 2004), 61.
[10] For en analyse av hvilke årsaker som ligger bak dette, se min artikkel ”Det kristna budskapet i en narcissistisk tid” i Ingång nr 3 2001.