I 1980 og 81 raste debatten om filmen Life of Brian. Var den blasfemisk? Kunne den vises på norsk kino? Mange kristne var sterkt negative og kristne ledere tok gjennomgående avstand. Statens Filmkontroll innførte først forbud, men dette ble raskt opphevet, mot at man ikke oversatte alt, innførte 18-årsgrense og en fortekst som sa at dette ikke handlet om Jesus. Det forhindret ikke demonstrasjoner og utdeling av løpesedler ved kinolokalene. Eller svenskene fra å markedsføre filmen som «så morsom at den er forbudt i Norge»((Se en interessant beskrivelse fra 2006 av debatten om filmen og blasfemiparagrafen i Dagbladet. I realiteten ser det ut til at myndighetene her var for forsiktige og «håndhevet blasfemiparagrafen strengere enn selv kristne organisasjoner forsto den». )).
Bjørn Are Davidsen var av de kristne som forsvarte Life of Brian da den kom ut. Bakgrunnen var et engasjement både for ytringsfriheten og intelligent satire. Vi gjengir her et innlegg i studentavisen Under Dusken, 13/1981. Målet var å vise at Brian ikke kunne være Jesus, i tillegg til å tenne motild mot gjengse oppfatninger i en ganske så religionskritisk studentavis. Kanskje takket være kritikken av kristne, endte det med den lengste og mest positive beskrivelsen av Jesus som noen gang er kommet på trykk i bladet.
Det er kun gjort forsiktige språklige endringer. Legg merke til undertekster og forklaringer i fotnoter! Den litt bastante tonen er dermed et autentisk glimt fra studentdebatten for noen tiår siden. Det hører også med at innlegget er skrevet for hånd, i «one take», som det heter på filmspråket, av en som hadde mye på hjertet.
Monthy Pytons film Life of Brian er i enkelte kretser blitt karakterisert som blasfemisk. Jeg kan godt forstå dem som hevder dette, men er uenig. Life of Brian er en helvill crazykomedie sterkt preget av absurd humor. Den sparker til alle eller ingen kanter. Skal man først drive med blasfemi, og mange prøver hardt i våre dager, er et minstekrav at man kan bli tatt alvorlig. Få vil ta de tendensiøse innslagene i filmen alvorlig. Det vil si med unntak av a) de som mangler sans for dens særpregete humor, b) de som mangler elementære historiske kunnskaper((Setningen var et forsøk på litt arrogant satire, med spark til kristne og andre som trodde filmen snakket om Jesus. Uten det elegante og absurde som kjennetegnet Monthy Pyton. )).
Jeg vil derfor prøve å bruke denne artikkelen til å oppklare en del misforståelser.
Monthy Pytons humor er typisk engelsk. Den går kort sagt ut på å vrenge og vri på de egentlig alvorligste ting, og se det absurde i det forvrengte. Samtidig kan man, og spesielt Monthy Pyton, til en viss grad bruke dette til å kritisere det man vrir ut inn på. I Norge er det firkløveret Skolmen, Kirkevaag, Lystad og Mjøen, samt Prima Vera, som er de mest kjente eksponenter for denne formen((Dette er skrevet i 1981. Hadde artikkelen vært laget i dag, ville nok både Harald Eia, Bård Tufte Johansen, Otto Jespersen og hele Stand Up Norge vært nevnt. )). En forskjell fra Monthy Pyton er at vi her på oljeberget sjelden bruker humoren samfunnskritisk. Riktignok har Tramteateret til en viss grad maktet det, men deres form er en annen enn Life of Brian((I forbindelse med deres forestilling Det går alltid et korstog fikk forøvrig undertegnede inn et kort vers i Adresseavisen, med blant annet linjene «Å sjekke fakta, har nordmenn aldri makta». )).
Avslørende satire
Noe av det effektive ved Monthy Pyton, er at de sjelden opptrer som sure refsere. Alt for mange kritikere havner i en grøft med svært stor surhetsgrad og blir sjelden tatt alvorlig av dem det gjelder. Fordelen med «Brians liv» er at den nettopp med sin absurditet og manglende alvor, ved ettertanke kan oppfattes alvorlig. Latteren er et mektig våpen. Det er få ting vi hater mer enn å bli gjort til latter.
Når latterliggjørelsen er absurd, oppnås to fordeler. Først innser de som det gjøres narr av sin egen dumhet. Deretter slipper de den lammende følelsen av å være overkjørt. Man kan rett og slett risikere at de begynner å tenke. Det er til og med mulig de vil gjøre store anstrengelser for å bedre seg. Et typisk eksempel er Rolv Wesenlunds feriebiskop Fjertnes((Rolv Wesenlund ga i 1968 ut bestselgerplaten Feriebiskop Fjertnes slår til igjen med prekener og kommentarer som på mange områder tok en litt vel høytidelig norsk prestestand på kornet.)), og den resulterende forandring innen de deler av den norske prestestand som kjente seg igjen. Man kan være enig eller uenig i prester som sådan, men Wesenlund fikk utrettet mer i retning av å menneskeliggjøre dem, enn Hedningesamfunnets fortvilte forsøk på å utrydde dem. Fjertnes gjorde prestene mer folkelige. Hedningesamfunnet gjør dem bare sure, og tråkker så mange på tærne at diskusjon nesten automatisk utelukkes (det er vanskelig å føre debatt med en som brøler i smerte og sinne).
Monthy Pyton bruker Life of Brian til å sparke James Bond-, pompøse Bibel- og Star Wars-filmer ut over sidelinjen, til å latterliggjøre uheldige tendenser ved marxistiske grupperinger, til å se det absurde i fariseismen, i halvgale profeter, i mennesket, og i blinde, ønskedrømmende autoritetsslaver. Når det gjelder de sistnevnte treffer filmen antagelig best bevegelser som Scientologene, og lederdyrkende sekter som den marxistisk inspirerte og kvasireligiøse som endte i Jonestown((I november 1978 begikk over 900 medlemmer av den amerikanske sekten Folkets Tempel kollektivt selvmord, de fleste etter å ha drukket fruktdrikk tilsatt den dødelige giften cyanid. Blant ofrene var 276 barn. Noen sektmedlemmer ble funnet skutt. Den paranoide sektlederen Jim Jones var selv skutt i hodet, enten det nå var selvmord eller en reaksjon fra medlemmer som oppdaget hva som var skjedd.)), enn den bibelske kristendom. Denne særpreges nettopp av det at det var den første religion som forente prestene og filosofene((Innlegget hadde her og andre steder hentet momenter fra engelske forfattere som G.K. Chesterton og C.S. Lewis. Poenget med koblingen av filosofer og prester er lånt fra Chestertons The Everlasting Man. )), og som har hatt noen av de største naturvitenskapsmenn som tilhengere, for eksempel Pascal og Newton.
Selv om Monthy Pyton lykkes godt i sine spark, tror jeg at homo sapiens noe spesielle legning dessverre vil hindre at det filmen kritiserer nå automatisk vil dø ut. Derfor må nye kamper føres: Humorister i alle land, foren dere!
Ingen parodi på Jesus
Den mest alminnelige vrangforestilling er at Life of Brian parodierer Jesus. Dette er en illusjon. Det er dessverre slik i vår opplyste tidsalder at få har noen kunnskap om Jesus, de projiserer sine forestillinger om ham over på Brian, og sier dermed at dette a) var en morsom parodi på Jesus, eller b) var en blasfemisk parodi på Jesus.
Ingen av delene er riktige. Brian er ikke, og kan ikke være, Jesus. For å bevise dette må jeg bruke litt plass. Det første indisium er filmmakernes egne uttalelser. De innrømmer at de opprinnelig hadde tenkt å lage en harselas med nevnte person, men da de leste Det nye testamentet fant de ut at de verken ville eller kunne lage en parodi ut fra det.
Monthy Pyton er jo kjent for å lage moro av historiske perioder, for eksempel med filmen Ridderne av det Runde Bord (som jeg faktisk syntes var enda morsommere), og valgte likevel å bruke Palestina på Jesu tid som bakgrunnsmateriale. De gikk i gang med mange pompøse Bibelfilmer, samt et utall andre gjenstander, i bakhodet. Samtidig prøvde de klart å skille Brian fra Jesus. I filmen skjer dette blant annet i fødselsscenen. Jesu stall er tydelig adskilt fra Brians. Vi ser også at Brian står langt bak som tilskuer under Jesu bergpreken, i samtale med en spedalsk som Jesus hadde helbredet.
Titusener av personer ble korsfestet under det romerske imperiums maktdager. Slaveopprøret ledet av Spartacus noen tiår før Jesus, førte til at et par tusen samtidig ble spikret opp langs Romas innfartsveier.
Hvem var nå Jesus?
For videre å diskutere Brians eventuelle likhet med Jesus må man spørre seg: Hvem var nå han?
De mest detaljerte beskrivelser av Jesu liv finnes i Det nye testamentet. Der formidles øyenvitneskildringer, og man får et godt innblikk i forholdene på den tid((Dette var et urutinert forsøk på å si at evangeliene (inkludert Jesu lignelser) beskrev forhold i Palestina i det første århundre, og ikke for eksempel i det andre..)). Et spørsmål er selvfølgelig hvor troverdige disse skriftene egentlig er. Det er da interessant å merke seg at de er de best bevitnede av alle antikkens manuskripter((Her burde det stått de best bevarte, ikke de best bevitnede. Det er en annen diskusjon om vi kan ha tiltro til det opprinnelig innholdet, enn om vi kan ha tiltro til at det opprinnelig innholdet er bevart. )). De er nedskrevet fra ca. 15-60 år etter Jesu død, og de eldste fragmenter stammer fra omtrent år 130. Til sammenligning finnes det eldste manuskript av Sofokles først 1400 år etter hans død, og for Plato, Thucydides og Heroditus 1300 år etter deres levetid((Eller som skrevet i det opprinnelige innlegget «etter deres respektive henfarelser», noe som viste at det var skrevet av en som for det meste leste engelske og eldre norske bøker.)).
Det nye testamentet forteller oss at et folkeslag gjennom mange århundrer hadde fått banket inn at det fantes en Gud, at denne hadde en helt bestemt personlighet, at det bare var én av ham, og at han var svært opptatt av måten folk oppførte seg på. Og så kommer sjokket. Nettopp blant disse, jødene, står fram en mann og oppfører seg som om han skulle være Gud. Han gjør krav på å kunne tilgi synd. Han sier han alltid har eksistert. Han sier han skal dømme verden ved tidens ende. Blant panteister, som i India, kunne hvem som helst ha sagt han var Gud. Men jødene opererte ikke med en gud som var overalt, og var alt, og alle var. Før dem var Gud et vesen utenfor denne verden, en som hadde skapt den, men var uendelig forskjellig fra hva som helst annet. Når man har forstått hvordan jødene tenkte, vil man også innse at det Jesus sa, var det mest sjokkerende noen person noen gang hadde sagt.
Messias og misforståelsene
Brian er aldri i nærheten av måten Jesus oppførte seg på((Det er her underforstått at dette handler om den Jesus vi møter i Det nye testamentet. Det er selvsagt mulig at Monthy Pyton ville parodiere en annen Jesus, for eksempel den Jesus som var populær blant marxister på 70-tallet, som i Sven Wernströms ufrivillig parodiske «Kamerat Jesus».)). De absurde misforståelsene som Brian ble utsatt for, kan på ingen måte sammenlignes med Jesu taler, liv og undergjerninger. Jesus går rundt og helbreder personer som har vært syke hele sitt liv, og som alle kjente, ikke gale tullinger som gjemte seg unna og ingen visste om. Brian nevner ikke en gang ordet synd, mens det for Jesus er et sentralt punkt. Tenke seg til en person som gjør krav på å kunne tilgi synd. Dersom han ikke er Gud er påstanden så vill at den er like komisk som «Brians liv». Vi forstår alle at man kan tilgi overgrep mot seg selv. Du tråkker meg på tærne og jeg tilgir deg, du rapper studielånet mitt og jeg tilgir deg (kanskje). Men hva med en person som sier til deg at du er tilgitt for å ha trampet meg på tærne, eller stjålet pengene mine? Oppførselen ville i beste fall kunne karakteriseres som mentalt ubalansert. Likevel er det akkurat dette Jesus gjør. Uten å nøle går han rundt som om han var den forulempede. Dette er helt meningsløst dersom han da ikke er den Gud hvis lover blir brutt og hvis kjærlighet lider i all synd. I munnen på en person som ikke er Gud, vil Jesu krav bli betraktet som det største idioti fremsatt av noe menneske.
Til tross for dette (og det er det merkelige), får selv religionskritikere((Eller «kristendommens fiender» som det tolerant nok het i det opprinnelige innlegget, sterkt inspirert av noen avsnitt i Mere Christianity. Dette er en samling radioforedrag av C.S. Lewis fra andre verdenskrig, en tid der fiendemetaforene satt løst. )) sjelden inntrykk av at den Jesus som vi møter i evangeliene er tåpelig og bedragersk. I enda mindre grad er dette tilfelle når det gjelder uforutinntatte lesere. Jesus sier han er «ydmyk og mild» og vi tror ham, uten å tenke over at om han bare hadde vært en mann, ville ydmykhet og mildhet vært det siste noen ville sagt om ham.
Man kan tenke seg klokere uttalelser om Jesus enn at: «Jeg er villig til å godta Jesus som en stor morallærer, men jeg er ikke villig til å godta at han er Gud.» Det er det eneste vi ikke må si. En mann som bare var en mann, og sa de tingene Jesus sa, ville ikke være en stor morallærer. Enten ville han være sinnssyk – på høyde med dem som sier de er et hardkokt egg – eller så ville han være Djevelen selv. Man må velge. Enten så var, og er, dette mennesket Guds Sønn, ellers en galning eller noe verre. Man kan låse ham inne på lukket avdeling, spytte på ham eller drepe ham som den onde selv; eller du kan falle ned for hans føtter og kalle ham Herre og Gud. La oss bare for all del ikke komme med noe nøytralt tøv om at han var en stor morallærer. Han lot ikke den muligheten stå åpen. Det var med hensikt((Dette friske avsnittet er nesten ordrett fra Lewis og Mere Christianity, en bok som man skjønner nettopp var lest. En stakkars leserbrevskribent i en studentavis i 1981 trodde aldri dette skulle legges på nettet.)).
Mens Brians korsfestelse skjedde med liv og lyst, og i stor stemning, foregikk Jesu korsfestelse på en ganske annen og mer realistisk måte. Etter grundig tortur ble han naglet fast sammen med to kriminelle, og led de forferdeligste smerter. De fleste av hans tidligere tilhengere vendte ham ryggen, nettopp på grunn av den gruppetilhørigheten og knefallet for autoriteter som Monthy Pyton beskriver. Det jødiske presteskap gikk sterkt imot Jesus, og jødene, som de fleste folkeslag, fulgte sine ledere((Det hører også med at vi snakker om en svært sterk æreskultur. Korsfestelse var ikke bare en smertefull død, men kanskje den mest vanærende som kunne tenkes. At Jesus var blitt fornedret til det ytterste, og totalt hadde mistet ansikt, gjorde det ikke enklere å støtte ham offentlig.)). Jesu nærmeste venner stakk livredde fra det hele, og Peter bannet og svor på at han ikke kjente denne nasaréeren.
Så skjedde en temmelig momentan forandring. Den samme Peter står fram for Jerusalems befolkning med en hårreisende påstand: «Jesus, som dere henrettet, har stått opp igjen.» Den gang, som nå, visste man at slikt ikke skjer. Døde råtnet bort uten sprell. Likevel står denne tidligere så forskremte fiskeren fram og sier at Gud hadde reist Jesus opp igjen. Siden ofrer han livet, under enorme smerter, korsfestet med hodet ned, for samme overbevisning.
I evangeliene er det skildret med stor realisme hvordan Peter og de andre disiplene, skeptiske og motløse, møtte den oppstandne Jesus. I det hele tatt bærer Det nye testamentet et bemerkelsesverdig preg av autentisitet((Det kan selvsagt være delte meninger om realismen, men evangeliene i Det nye testamentet er i en annen klasse som fortelling enn gnostiske evangelier, kristne barndomsevangelier, for ikke å si biografien til Apollonius av Tyana fra 200-tallet. Se mer om dette i «Da Vinci dekodet» (av Bjørn Are Davidsen, andre utgave, Lunde 2006).)). Man blir fort slått av at de som skrev dette, i det minste trodde det var øyenvitneskildringer. I motsetning til Life of Brian.
©Bjørn Are Davidsen
Artikkelen har også vært publisert på Damaris Norges nettsted Kulturvinduet (nå nedlagt)