Hva er meningen med de fire evangeliene i Bibelen?
Det finnes flere svar på det spørsmålet, men én av hovedgrunnene er dette: evangeliene er skrevet for å gi et klart bilde av hvem Jesus Kristus er og hva det betyr for mennesker. «Disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.» står det i Joh 20,31. Kristus er sentrum og stjerne i hele Bibelen; det er Ham hele Det gamle testamentet peker frem mot, og hele Det nye testamentet peker tilbake på. Det er ingen tvil om hvem som spiller hovedrollene i begge disse bøkene.
Når evangelieforfatterne skal skildre Jesu identitet, gjør de det på ulike måter. Noen av dem er ganske klare og åpenbare for oss, som for eksempel når Johannes skriver at Tomas kaller Jesus for Herre og Gud (Joh 20,28). Men noen ganger ligger det budskap i detaljene i en tekst som kan vise seg å være både verdifulle og fascinerende dersom man undersøker dem nærmere. Hvordan evangelieforfatterne benytter seg av tekster i Det gamle testamentet er et eksempel på dette.
Det er tydelig at forfatterne av evangeliene har høy respekt for og svært god oversikt over tekstene i Det gamle testamentet. I Matteusevangeliet siteres det for eksempel fra GT rundt 60 ganger, noe som utgjør omtrent en femtedel av hele boken. Dette er i tillegg til hundretalls henvisninger til GT. Når evangeliene er så inspirert av Det gamle testamentets tekster, og samtidig har som formål å fortelle hvem Jesus er, gir det mening at det også henvises til GT når Jesu virke skal bli beskrevet.
Markus siterer Jesaja
I avsnittet der Markus skildrer Jesu dåp finner vi en liten detalj som man ved første øyekast kanskje ikke tenker så mye på. Ved nærmere undersøkelser får den lille detaljen store konsekvenser for forståelsen av teksten:
På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over han som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede». (Markus 1,9-11).
Jeg ønsker at du skal ha de uthevede ordene litt ekstra i bakhodet.
Markus bruker en spesiell form for verbet «dele seg» i sin gresk (σχιζομένους), som skiller seg fra Matteus og Lukas i deres skildring av historien. De bruker et annet ord. Dette verbet, som er mer voldsomt, blir kun brukt én gang i Det gamle testamentet knyttet til «himmelen», i Jesaja 64,1. Derfor finnes det en rekke teologer som mener at Markus hadde denne teksten i tankene da han skrev om Jesu dåp. Hva er konteksten i denne teksten fra Jesaja? Fra 63,15 til 64,4 roper Jesaja nærmest i frustrasjon til Gud. Hvor er du, Gud?
Når han ser rundt seg ser han et folk med harde hjerter som vandrer bort fra Guds veier (63,17). Han ser den hellige byen Jerusalem tråkket ned og ødelagt av et fremmed folk (63,18). Selv om han minnes at Gud har vist sin kjærlighet og trofasthet ved å utfri Israelsfolket i fortiden (63,7-14), virker det ut som om Gud har «lukket igjen himmelen», og ikke lenger viser seg for Israelsfolket (63,19). Det er en virkelig vanskelig situasjon for Israel! Det ender med at Jesaja ber om at Gud på ny skal dele himmelen og stige ned for å på ny vise sin frelsende makt.
Og det er nettopp dette Markus peker på i teksten om Jesu dåp. Bønnen til Jesaja fungerer nesten som en scenetekniker som forbereder scenen for inntreden til Jesus. Det er Evangeliet, i følge Markus, som er svaret på Jesajas oppriktige og frustrerte bønn om at Gud skal vise seg på nytt. Ved å vise til denne Jesaja-teksten gjør Markus det klart at bønnen til Jesaja om at Gud skal dele himmelen og på ny vise sin frelsende makt er hva Gud gjør akkurat nå i Jesus.
Ropet etter frelse blir møtt i en person; Jesus Kristus.
Flere sitater fra GT i Markus
Evangeliene inneholder mange av slike henvisninger til tekster i Det gamle testamentet som får konsekvenser for tolkningen av teksten. I Markus-evangeliets første kapittel, som vi tidligere har besøkt, trenger du ikke gå lenger til vers to før man finner et sitat fra GT:
Her begynner evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn. «Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!» Markus 1:1-3
Her viser Markus til tre ulike tekster i Det gamle testamentet; Jesaja 40,3, Malaki 3,1 og 2 Mosebok 23,20. Sammenligner man Markus´ tekst på grunnspråket gresk, og disse tre versene i den greske versjonen av Det gamle testamentet (som kalles Septuaginta og som vi har grunner til å tro at Markus og de andre evangelistene hadde tilgjengelig) er de slående like! Hva er konteksten til disse versene som knyttes opp til «evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn»?
En røst roper: Rydd Herrens vei i ørkenen, jevn ut en vei i ødemarken for vår Gud!» Jesaja 40,3
Jesajas budskap går ut til Israelittene som er bortført i Babylon. Dette skal være et budskap til trøst og glede, om at Gud skal lede dem ut av fangenskapet de nå opplever. Fangenskapet får ikke siste ord, det er det Gud som får – og han frelse folket.
«Se, jeg sender min budbærer, han skal rydde vei for meg. Brått kommer han til sitt tempel, Herren som dere søker, og paktens budbærer, han som dere lengter etter, se, han kommer, sier Herren over hærskarene.» Malaki 3:1
Hva så med Malaki-teksten?
Leser man videre fra vers én er det tydelig at dette er vers som advarer og forbereder om Guds dom. «Jeg kommer til dere og holder dom. Jeg skal være rask til å vitne mot dem som driver med trolldom, mot dem som bryter ekteskapet … og som ikke frykter meg sier Herren over hærskarene», leser vi i vers 5.
Referansen til Malaki peker på at Jesu komme innebærer en advarsel om at dommens dag er på vei.
«Se, jeg sender en engel foran deg for å bevare deg på veien og føre deg til det stedet som jeg har gjort i stand.» 2 Mosebok 23,20
Den siste teksten som Markus referer til i åpningen av sitt evangelium er 2 Mosebok 23,20. Her har Israelsfolket kommet seg ut fra fangenskapet i Egypt, og på mirakuløst vis unnsluppet Egypts hær. De lengter etter å komme tilbake til det lovede land Kanaan. Midt i dette viser Gud seg for Moses på Sinai-fjellet, gir ham de ti bud og sier disse ordene. Han lover å sende en engel som skal lede folket til et godt sted som han har gjort i stand for dem.
Ved å sitere disse tre tekstene og knytte dem til Jesu virke og identitet forteller Markus oss i innledningen av sitt evangelium at Jesus komme innebærer:
(1) at Guds dom er på vei, som Malaki forteller om.
(2) at fangenskapet vi er i skal Gud fri oss ut fra, som Jesaja skriver om. Vi er ikke under Babylons fangenskap, men under syndens fangenskap som hindrer oss i å leve i fred med Gud – dette er hva Jesus er kommet for å fri oss ut fra, slik at en relasjon med den levende Gud er gjort tilgjengelig for alle mennesker.
(3) At Gud har sendt Jesus til jorden betyr at han ønsker å lede oss til en ny tilværelse. Denne nye tilværelsen er ikke Kanaan, som var stedet israelittene skulle til i 2 Mosebok 23,20. Det er den nye himmel og den nye jord – en fantastisk tilstand hvor kjærligheten og gleden regjerer, fullstendig fri fra tårer, smerte og sorg. Vi som følger Jesus vil se at han er trofast mot sitt løfte: han skal følge oss helt frem til dette riket.
Les mer om dette i Richard Hays: Echoes of Scriptures in the Gospels