ANDAKT: Dødsdømte John Dutys siste ord var rettet til familien til mannen han drepte. John ba dem om å tilgi ham, ikke for hans skyld, men for deres egen…
16. desember 2010 trakk John Duty pusten for siste gang. Duty var dømt til døden for å ha drept en medfange, mens han sonet en lengre dom for voldtekt og ran. Mens han ventet på giftsprøyta, kunne tilskuerne se en tilsynelatende fredfull mann som var klar for døden. Som sine siste ord, ba han familien til Chris Wise, mannen han drepte, om å tilgi ham for deres egen skyld. Så takket han Jesus Kristus for hans tilgivelse og meddelte at han var klar for å komme hjem.
Slikt kan føles blodig urettferdig. Skal John Duty plutselig leve evig, bare fordi han på dødscella visstnok har tatt i mot Jesus? Skal alt det onde han har gjort, drapet, og smerten han påførte de etterlatte bare tilgis og glemmes?
Langfredag år 33: På en høyde utenfor Jerusalem møter vi to tunge kriminelle. De er korsfestet på hver sin side av Jesus fra Nasaret. Det er vanskelig å puste under tyngden av egen kroppsvekt, og naglene gjennom hender og føtter skyter lammende smerte gjennom marg og bein. Begge er dømt til døden for ugjerningene sine. Likevel møter de døden på en så radikalt forskjellig måte.
Den første bruker sine siste krefter på å håne Jesus. Den andre ber Jesus om å huske på ham når han kommer i sitt rike. Den første nekter å angre noe som helst. Den andre vet at de begge er skyldige og rettferdig dømt. For den første er det bare tre kriminelle som skal dø denne dagen. Den andre har forstått at mellom dem henger én som aldri skulle vært der, og han ber ham huske på ham når han kommer i sitt rike.
Det har en forunderlig parallell, det som skjer videre, til John Duty og 2010. Jesus, med nagler gjennom hender og føtter, snur seg og ser på den kriminelle som ba ham huske på ham:
«Sannelig jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.» (Luk 23:43)
Det er urettferdig!
En tid før scenen på korset utenfor Jerusalem forteller Jesus lignelsen om en bortkommen sønn i en håpløs situasjon. Sønnen satser alt på ett kort: Han vil forsøke å vende hjem til faren. Kanskje får han være tjeneren hans. Farens reaksjon kan oppleves blodig urettferdig. Den gjør i alle fall det for farens hjemmeværende sønn. Han takler ikke å se farens grenseløse og uforbeholdne tilgivelse av sin bortkomne bror og nekter å være med på gledesfesten som faren steller i stand.
Enda tidligere har en religiøs leder reagert med avsky når han ser hvordan Jesus lar en kvinne grepet i hor gråte ved føttene sine, tørke de med håret sitt, kysse de og smøre de med salve.
Blodig urettferdig. Jesus og hans nåde og tilgivelse er grensesprengende. Det er umulig å forbli uberørt når vi møter den. John Duty, den andre røveren på korset, den bortkomne sønnen og kvinna ved Jesu føtter ble forvandlet ved den. Chris Wise sine etterlatte, den første røveren på korset, den hjemmeværende sønnen og den religiøse lederen ble stilt på valg. Ville også de tilgi? Det hele opplevdes så blodig urettferdig. Hvem er Jesus til å komme der tilgi det utilgivelige? Hvordan kan slike ufyselige syndere plutselig ha fred, gråte og være glade?
Tilgivelse for egen skyld
Bibelen og Jesus oppfordrer oss til å tilgi hverandre og vi ber sågar i Fader vår om «tilgi oss vår synd, slik vi også tilgir våre skyldnere» Kanskje tenker vi – som den hjemmeværende sønnen og den religiøse lederen, at tilgivelse bare handler om de andre – at det handler om å gi våre «skyldnere» en mulighet til å legge bak seg og glemme det onde de har gjort.
Noen ganger kan det virke helt umulig å tilgi. Grusomhetene er for store, sårene for voldsomme. Det er et uomtvistelig faktum at vi mennesker gjør onde og grufulle ting mot hverandre som får konsekvenser både for ugjeringsperson, offer og pårørende. Og all den tid vi ikke er i stand til å reise bakover i tid, har vi ingen mulighet til å omgjøre uretten.
Derfor tror jeg John Duty berører et allmenngyldig prinsipp når han ber Chris Wise sine etterlatte om å tilgi ham for deres egen skyld. Fordi tilgivelse er nøkkelen. Fordi det finnes et før og etter uretten – og et før og etter tilgivelsen.
En invitasjon til å slippe taket
For Chris Wise sine etterlatte er tilgivelse en invitasjon fra Gud om slippe taket i det voldsomme hatet, de vonde følelsene og bitterheten som truer med å «spise» dem opp innenfra. Det handler ikke om å si «det er greit at du drepte Chris» til John Duty. Det handler heller ikke om å bli venner med John Duty og late som ingenting. Tilgivelse handler om å slippe taket og la Gud overta ansvaret for å straffe uretten.
Gud viser hvor alvorlig han ser på urett, ved at han lar sin egen Sønn dø. Derfor gir det mening både for ugjerningsmenn og offer, ordene som står i Jesaja 53,5:
«Men han ble såret for våre lovbrudd,
knust for våre synder.
Straffen lå på ham, vi fikk fred,
ved hans sår ble vi helbredet.»
Det kan så visst oppleves blodig urettferdig med tilgivelse. Men hos Jesus ser vi en tilgivelse som kostet alt. Jesus ble knust – hengt på et kors og forlatt av Gud – på grunn av våre synder. Synden ble ikke glemt, men straffet med døden – der den éne uskyldige bar straffen til alle de skyldige.
På grunn av Jesu kors kan vi alle få fred – ugjerningsmenn, offer og pårørende. Ved hans sår er det helbredelse. Det er så provoserende og grensesprengende. Det er tilgivelse.
