År: 2021
Regi: Siân Heder
Sjanger: Drama / Musikk / Romantikk
Strømmes på: Apple TV+, Viaplay, YouTube mfl
Om filmen
CODA forteller historien om Ruby (Emilia Jones), ei hørende jente i en familie der alle de andre er døve, både foreldre og en bror. Hun elsker å synge og ønsker å studere musikk, men kjenner på et ansvar for sine foreldre og deres jobb som fiskere ved kysten i Massachusetts. Hun er deres tilknytningspunkt til en hørende verden, og har en pasjon for noe foreldrene aldri kan ta del i eller fullt ut forstå.
Bakgrunn
«CODA» er en forkortelse for «Child of Deaf Adults» (barn av døve foreldre). Filmen vant «årets film» under Oscar-utdelingen 2022, samt pris for beste tilpassede manus og beste mannlige birolle. Skuespiller Troy Kotsur, som spiller faren, vant både BAFTA-pris og Oscar for beste mannlige birolle. Han er den første døve mannlige skuespiller som tar hjem disse prisene[1]. CODA debuterte også på Sundance Film Festival, hvor den satte ny rekord for antall priser. Filmene som vinner her, pleier ofte å være filmer som forteller noe nært om livet.
Typisk tenåringsfilm
CODA er på mange vis en typisk tenåringsfilm som passer for familien, med unntak av en kort og litt pinlig sex-scene mellom foreldrene som for det meste foregår utenfor skjermen. Med typisk tenåringsfilm tenker jeg på fortellingens elementer: skolelivet, familie, romanse, og et dilemma mellom enten venner eller familie. Som regel har disse filmene en lykkelig slutt og en løsning på hovedkarakterens problem.
Rubys dilemma er nettopp presset og forventningene som ligger på henne fra moren og faren. Særlig er det moren som gir Ruby den ekstra dårlige samvittigheten over å ikke strekke til. Å sjonglere musikk og familiebedriften gjør hverdagen til Ruby vanskelig.
Lytte med hjerte og kropp
Rubys liv er annerledes enn for alle de andre hun omgås. Siden hun er den eneste i familien med hørsel kjenner hun seg utenfor der. Heller ikke på skolen passer hun helt inn, der har hun tidligere blitt ertet fordi hun snakket rart, fordi hun har brukt tegnspråk i mesteparten av sitt liv. Men når hun melder seg inn i skolekoret, finner hun ut at musikk og synging er et talent hun har.
Hva er det som skiller denne tenåringsfilmen fra alle andre? For det første er det nettopp at Rubys familie er døve. Humoren og varmen man sitter igjen med selv om halve dialogen er prating og andre halvdel er tegnspråk, var overraskende. Ofte er filmer avhengig av god dialog, stemmebruk og kroppsspråk. Når mye av dette fjernes og kroppsspråk er alt som gjenstår, befinner man seg i en unik lyttemodus som seer. Dette påvirket dessuten innspillingen av filmen. Skuespillerne og regissør Siân Heder forteller hvordan de brukte forskjellige apper for å kommunisere med hverandre, det ble brukt merkepenner og digitale penner for å kommentere manus, og de måtte ty til utradisjonelle metoder for å formidle nyansene. I et annet intervju forteller skuespiller Daniel Durant, som spiller broren, at det å være døv ikke er en utfordring i seg selv, men jobben med å være skuespiller byr på utfordringer, som den gjør for alle[2]. Troy Kotsur (faren) opplevde også noen ganger å være på utsiden av de hørende menneskene rundt ham selv på filmsettet.
Dette bringer meg til mitt andre punkt: lytting. Uten at vi er helt klar over det, forsterkes lyttesansen vår, mye takket være virkemidlene som benyttes i filmen. Disse er brukt bevisst og gir en annen filmopplevelse.
Vanligvis fylles stillhet i filmer med bakgrunnsmusikk eller lyder som bygger opp under handlingen, slik at en scene som foregår i fullstendig stillhet virker ekstra sterkt. Her blir slik mangel på bakgrunnslyd brukt aktivt, og det gjør at vi føler oss ekstra nær familien. Når familien og Ruby snakker sammen, er det helt stille utenom lyden av hender som treffer hverandre i form av tegnspråk. Man lytter dermed til scenen på en helt annen måte, og følger gjerne ekstra med.
Jeg funderte over dette i etterkant og våger å nærme meg en påstand om at vi lytter med hjerte og kropp under denne filmen. Selv om dialogen mellom familien og Ruby enkel, og dessuten veldig gjenkjennelig, krever den at vi ikke bare lytter med ørene mens vi ser på mobilen eller strikketøyet. Den trenger oppmerksomhet fra hele oss, på alle områder.
Det siste punktet som skiller denne filmen fra andre er Rubys dilemma. Rubys hverdag bærer i seg en forventning om at hun skal være til stede og hjelpe familien i ulike situasjoner. Hun må være med broren og faren ut for å fiske hver morgen, fordi hun må høre meldingene som kommer inn på radioen. Når Ruby ønsker å gjøre ting for seg selv blir hun påminnet at hun ikke kan, fordi hun må hjelpe familien med å være tolk. Presset om å oppfylle familiens forventninger tas til et annet nivå enn andre tenåringsfilmer, hvor dette ofte blir et tema. Rubys dilemma føles komplisert, og gir seeren mye sympati for henne.
Nestekjærlighet
I tillegg til sympati, sitter man igjen med mye empati. Vi blir dratt inn i en enkel historie om hverdagen til en familie med en funksjonshemning. Den gir oss en påminnelse om ting vi fort tar for gitt. CODA inviterer til å oppleve en rik og kjærlig menneskelighet. Vi blir påminnet om det viktigste virkemiddelet i vårt liv, nemlig nestekjærlighet. Hvilken kjærlighet viser vi til våre medmennesker som har utfordringer? Er vi inkluderende i vårt liv, våre hjem og i kirken vår? Familien i CODA er mer enn bare sin funksjonshemning. Filmen maler dette bildet for oss, med å vise en hjertegod hverdag mellom familiemedlemmer med vanlige utfordringer som alle andre familier. Viktigheten av å bli sett og hørt blir sterkere og tydeligere enn noen gang.
Bibelens budskap om mennesker er at de er verdifulle og skapt av Gud. I Salmene kapittel 139 kan vi lese om Guds nærvær i livet. Vers 13 sier: Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Og vers 16: Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. Han har planlagt alt og elsker oss uansett utfordringer, plager eller funksjonshemning vi måtte ha. Hvilke følger får det for hvordan vi tenker på oss selv og andre rundt oss?
[1] https://www.cbsnews.com/news/troy-kotsur-oscar-deaf-man-coda/
[2]Daniel Durant om skuespill: https://youtu.be/OZe25IEmNno?t=769