Jeg blir sint og forferdet av Cuties. Det er sterke ord, men adjektiv som berørt og bekymret er ikke dekkende. Den franske filmen som nylig ble tilgjengelig på Netflix, forteller historien om fransk-senegalesiske Amy. Hun er 11 år, vokser opp i en fattig del av Paris og tilhører en familie som tar sin muslimske tro og sine tradisjoner på alvor, inkludert farens polygami og undervisning om at ondskap bor i kvinner som ikke dekker seg til.
Det Amy øyner av kvinners voksenverden, frister henne ikke. Samtidig er det lite hun kan gjøre med at kroppen hennes forandrer seg, hun beveger seg ugjenkallelig mot en fremtid der hun har minimal kontroll over eget liv. Så når hun på skolen møter jentegjengen som svarer frekt, danser på stengte skinneganger og kler seg i trange skinnbukser og korte magetopper, ser hun ikke opprør. Hun ser livsglede, fellesskap og frihet, hun ser jenter med sin egen stemme. Men det hun ikke oppdager, er at jentene mangler viktige tolkningsnøkler for det de observerer rundt seg. Der jeg ser pornoinspirerte bilder beregnet for voksne, ser jentene morsomme danser de kan lære seg på lik linje med musikkvideoer og TikTok-danser og hvordan kvinnekropper skal være.
Det er likes på sosiale medier som lærer Amy om livet. Det er algoritmene som viser vei fra danserutiner til twerking, og det er de andres beundring som gir henne en stemme. Er de frekke, kan hun være frekkere. Og frekk blir hun, både i ord og gjerning. Hennes mor kaller henne voksen – men fremdeles er hun bare 11 år, og vet ikke mer om livet enn et barn. Hun skjønner ikke sin egen lek og fremtoning. Hun aner ikke hvordan en post på sosiale medier blir hennes brennemerke.
Det er heslige scener som er pinefulle og anstrengende å se. Jenter bare så vidt eldre enn min egen 4. klassing spiller på sex både gjennom påkledning, oppførsel og obskøne dansebevegelser. Men er det grunn til å diskvalifisere filmen, endatil å boikotte hele Netflix?
Hvis det hadde det betydd at vi i samme stund skrudde av virkeligheten, ville svaret være ja. Ingenting kan forsvare å la seg underholde av seksualiserte barn. Da hadde den sterke kritikken mot filmen hatt rett, at den først og fremst er til glede for pedofile. Cuties er slett ikke uproblematisk. Å få unge skuespillere til å ikle seg forførende roller er et etisk minefelt, og man må kunne forvente at produksjonsselskapene er profesjonelle i møte med sårbare ungdommer. Men karakterene de spiller selger ikke sex, de imiterer de eneste forbildene de har – et rop etter svar på alle deres ubesvarte lengsler og en flukt fra frykten.
Cuties er først og fremst en vekker. Den er ubehagelig fordi den bærer frem sannhet. Amy og hennes små venner mimer det de ser på sine skjermer, og de avslører hva som selger. De mangler grunnleggende trygghet og gode rollemodeller i sine liv, de mangler håp om en bedre fremtid og de gjør det de opplever fungerer for å bli sett. Slike barn finnes i hopetall. Det er ikke noe å fornøyes av. Det er en vond film, fordi den er troverdig. Cuties er en vekker fordi vi ofte møter film som noe vi kan gå inn og ut av igjen med letthet og uten å koble på samvittigheten. Men ingen filmer er bare underholdning uten å formidle noe. Cuties tvinger oss til å reflektere.
Cuties er gnagende. Den første scenen tegner et bilde av et lekende barn. Det samme barnet har senere i filmen enkel tilgang til seksualiserte bilder og porno. Mine lekende barn har like enkel tilgang til akkurat de samme bildene. Skjermen forteller også mine barn en historie om hva som skal til for å bli sett. Tryggheten, bekreftelsen, grensene og tolkningsnøklene vi gir dem, som jentene i filmen mangler, er en viktig beskyttelse. Det er likevel ikke en skuddsikker rustning. Og under der vet vi to ting: at mange barn aldri får slik tolkningshjelp til det de ser, og at en kultur som seksualiserer kvinner også fører til at barn blir seksualisert. Det Amy anser som frihet, er i virkeligheten en variant av kvinnekontroll.
Nettopp dette ønsker filmen å problematisere, og nettopp derfor er det frustrerende at diskusjonen drukner i den store #CancelNetflix-kampanjen som preger den offentlige samtalen om filmen i USA. På Twitter heter det at den som forsvarer filmen enten er ond eller pedofil, eller begge deler. Hvem våger da å forsøke å peke på nyansene? Cuties er blitt en brikke i et gigantisk, politisk spill. Debatten oppstod da Netflix brukte et promobilde som ikke representerte sammenhengen, og fortsatte med enkeltscener som ble klippet ut og delt på nett løsrevet fra sammenhengen de står i. Hadde disse scenene fortalt hele historien, hadde også mitt abonnement på Netflix røket.
Filmen må være direkte vanskelig for dem som bærer på en bagasje som handler om seksualisering og egne grenser. Den krever også modenhet av seeren. Derfor skal ikke alle se denne historien. Men det er ikke farlig å bli sint og forferdet, det farlige er å velge bort Cuties kun basert på løsrevne bilder og Twittersitater.