ARTIKKEL: – Døden er det eneste sikre i livet, sier Per Fugelli i et intervju med NRK. Vi ser i denne artikkelen nærmere på temaet, og på det kristne håpet siden påskemorgen.
Ikke platt underholdning
– Døden er det eneste sikre i livet, sier Per Fugelli i et intervju med NRK (Les hele intervjuet på NRK.no: «Populærkulturen vekker døden til live»). I intervjuet kommenterer kreftsyke Fugelli oppblomstringen av tematikk knyttet til døden i populærkulturen, blant annet akutalisert gjennom NRK-serien Kisten, der programleder Namra Salem reiser rundt i Norge og utfordrer kjendiser til å planlegge sin egen begravelse. Fugelli synes det er gledelig med økt fokus, men advarer mot å gjøre det alvorlige temaet til platt underholdning.
Det er vanskelig å være uenig med Fugelli. For mange av oss er døden vanligvis en fjern tanke. Likevel har de fleste en eller flere ganger opplevd døden tett på, enten i nær familie eller blant venner og kjente. Noen ganger forventet, andre ganger totalt uventet. Vi har kjent på sorg og hjelpeløshet. Men hvorenn ubarmhjertig det kan synes, skal vi alle en dag trekke vårt siste åndedrag, slik også våre kjære en dag vil lukke øynene for siste gang. Per Fugelli forteller at døden for ham er blitt en kilde til liv, men han er likevel skeptisk til å gjøre døden om til feelgood-programmer om livet:
«Jeg føler at det er et blindspor å gjøre døden til en feelgood-epidemi. Døden er det eneste sikre i livet, og vi må snakke om det på en alvorlig måte, hvor i opptatt frykt, sykdom, sjelekval og engstelse for det som kommer etterpå.»
Det er noe veldig menneskelig over det å frykte døden, og til en viss grad er det både viktig og sunt. Bevisst elle ubevisst hindrer denne frykten oss fra slike ting som å gå ut i veien foran biler i stor fart, gjør oss skjerpet på fjelltur og påpasselige overfor ville rovdyr og andre farer. På et annet plan bruker mange mye krefter og kanskje store summer på å forlenge livet med noen år. Det kan handle om kjærlighet til livet eller frykt for døden, eller begge deler. Det understreker bare at liv og død hører sammen og at vissheten om døden påvirker livene våre.
Kanskje er bra at NRK nå setter fokus på dette, slik at flere kan bli utfordret til å tenke gjennom hva de selv tenker og tror om døden.
Hva skjer etterpå?
Et av de store spørsmålene er, som Fugelli nevner, det som kommer etter livet. Hva skjer etter at hjertene våre har slått sitt siste slag? Slutter vi bare å eksistere? Finnes det en parallell virkelighet, et tomrom der sjelene våre fortsetter å eksistere? Finnes det en himmel og et helvete?
Svaret en gir på dette spørsmålet viser også at hva en tenker og tror om døden i stor grad vil påvirke hva en tenker og tror om livet.
De ulike livssynene gir ulike svar. Ateismen forteller oss at vi opphører å eksistere. Døden er da den virkelig store fienden som utsletter oss. Agnostismen lener seg på det åpenbare: Vi kan ikke vite det. De østlige religionene, med buddhisme og hinduisme i spissen, lærer at døden betyr reinkarnasjon, der vi blir født til et nytt liv på jorden. Mer nyåndelige strømninger låner fra disse østlige forestilingene, men ser i motsetning til disse positivt på en slik sjelevandring. De mer tradisjonelle monoteistiske religionene, Jødedom, Islam og Kristendom taler på ulike måter om dom og evig liv etter døden.
Det er tydelig at alle livssynene ikke kan ha rett; de utelukker hverandre. Det ateistiske svaret utelukker de andre, slik også det kristne svaret utelukker andre alternativ, osv.
En kunne jo tenke at så lenge det en tror gir hjelp og sjelefred for dette livet, er det tilstrekkelig. Men hva nytte er det om en tror på evig liv, eller reinkarnasjon eller utslettelse, uten at det har rot i virkeligheten? Det blir nesten som å holde for øynene og hevde at ingen ser deg. Heller burde vi med øyne og ører, ja med hele oss søke etter sannheten om livet og døden, og ikke slå oss til ro med agnostikernes skuldertrekkende «vet ikke».
For vi kan vite noe. Og blant alle alternativene mener jeg at det kristne svaret viser seg både mest troverdig – og som gir mest håp for livet – og døden.
Dagen døden døde
Bibelen er klar på at døden er livets største fiende. Romerbrevet omtaler døden som en hersker (5,14) – og vi ser dødens makt, hvordan vi allerede fra første åndedrag begynner vår vandring mot den. Ingen unnslipper. Det virker håpløst, men det er noe mer. Det finnes én som er sterkere enn døden. Én som døden ikke klarte å holde på (Apg 2,24). Det ham vi nettopp har feiret. Det er det kristen påske handler om:
Jesus som døde for våre synder og ble gravlagt, men som stod opp igjen tredje dagen. En historisk hendelse, som for alltid forandret alt. Påskemorgen var dagen døden døde. Jesus er oppstått fra de døde, han har seiret over døden!
Jesus sier selv: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25).
Det gir håp, både for liv og død. Derfor kan Paulus og hver den som har tatt i mot frelsen i Kristus, frimodig utbryte:
«Døden er oppslukt, seieren vunnet.
Død, hvor er din brodd?
Død, hvor er din seier?» (1.Kor 15,55).
HAN ER OPPSTANDEN. RIKTIG GOD PÅSKE!