Det er lite som slår kontroverser når det gjelder å reklamere for en film. En krangel i mediene fanger publikums interesse mer effektivt enn offisielle PR-kampanjer noensinne får til. Så New Line Cinema og regissør Chris Weitz må være henrykt over oppstyret rundt Det gylne kompasset som har premiere på kino denne uken. Filmen hadde alt mange sterke sider: en strålende rollebesetning, historien er så visuelt rik at PR-avdelingen hadde mengder å leke med, og det er en bearbeiding av Phillip Pullmans allerede enormt populære trilogi Den mørke materien.
Her finner du mer materiell om Den mørke materien på SnakkOmTro.
Det er selvsagt det siste poenget som er nøkkelen. Pullman er velkjent som ateist, og til tross for at hans andre bøker sjelden er borti spørsmål om religion, er temaet midt i hjertet i trilogien. Det er uungåelig at hans perspektiv på temaet ikke faller i god jord i alle sammenhenger. Faktum er at i den første bokens univers (Det gylne kompasset/Northern Lights/The Golden Compass) former kirkens maktstrukturer (magistratet) et ond og trykkende totalitært regime, og det provoserer mange helt fra starten av. Det kan godt være at dette skjer i et parallellt univers, men det finnes klare sammenhenger til før-reformasjons katolisisme, og det er like klart at disse menneskene er skurkene i historien. Den teologiske temperaturen stiger når en sammenheng er foreslått mellom opprinnelig synd og Støv, de mystiske partiklene som er assosiert med alle mennesker, spesielt etter puberteten har tatt til.
Ting intensiveres i den andre boken, The Subtle Knife/Den skarpeste kniven. Det blir klart at et opprør mot Gud, »autoriteten», er i emning. I den siste delen av trilogien, The Amber Spyglass/En kikkert av rav, blir autoriteten avslørt som bedrageri, og kristendommen blir avskrevet av en tidligere nonne fra vår egen verden som «En mektig og overbevisende feil».
Det er knapt nok overraskende at noen kristne ikke reagerer så positivt på dette! Inntredenen på storskjem når Det gylne kompasset lanseres betyr at mange nye lesere, ofte unge sådan, oppdager bøkene – og det er en mulighet som forferder noen grupper. Det mest høylydte, eller i alle fall den mest siterte, er det amerikanske, katolske forbundet for religiøse- og borgerrettigheter, som anklager filmen for å selge ateisme til barn (1), og har oppfordret til boikott av filmen. New Line ønsket å unngå et slikt scenario, så de hadde bedt regissør Weitz om å tone ned de religiøse elementene. Weitz hevder at det ikke var noe problem å gjøre nettopp dette, for historien er et angrep på en totalitær autoritet, ikke på den katolske eller noen annen kirke. Daniel Craig, som spiller Lord Asriel, er enig: «Bøkene er ikke anti-religiøse. De er hovedsaklig anti-misbruk av makt – være seg religiøs eller politisk. De selger Dan Brown i Vatikanet nå, så jeg er sikker på at de vil selge også disse etterhvert, fordi de fremsetter en veldig sunn debatt»(2).
Pullman selv er fornøyd med måten filmskaperne har håndtert dette på. Også for ham dreier det seg om misbrukt av autoritet generelt, ikke særskilt religiøs autoritet. Magistratet er fremdeles despotisk, men det er ikke lenger tydelig religiøst, til tross for mørke referanser til kjetteri og arvesynd. Det har sannsynligvis også hjulpet at Weitz har valgt å vente med scenene som relaterer til de siste tre kapitlene i boken til begynnelsen av film nummer to. Det er gode fortellingsargumenter som underbygger denne avgjørelsen: heltinnen Lyra (Dakota Blue Richards) har tilsynelatende lykkes i sitt oppdrag, og de aktuelle scenene vil fungere godt som en bro tilbake til den første filmen. Men disse kapitlene inkluderer også at Lord Asriel eksplisitt diskuterer teologiske emner og at han kommer med sterke hint til sitt eget oppdrag: opprør mot de høyeste religiøse autoriteter.
Spørsmålet er om filmmakerne er snikete eller praktiske? Det katolske forbundets leder, Bill Donahue, er ikke i tvil om at det er det første som er tilfelle. «Protesten er denne: Det blir gjort ved juletider, og når foreldre ikke finner filmen problematisk, kommer de til å kjøpe bøkene som julegaver. De gjør det gjennom bakdøren, i hemmelighet, fordi hver bok blir mer provoserende, mer aggressiv og mer anti-kristen. Jeg har aldri sett noe lignende tidligere, å bruke en film slik som dette.» Ironisk nok finnes det også ateister som er sinte, de tror at filmmakerne er for skremt av den religiøse lobbyen til å lage en film som er ekte i forhold til Pullmans egentlige visjon.
Weitz er derimot steinhard på at de verken har kuttet ut filmens hjerte eller med overlegg har laget noe som på egen hånd ikke vil forårsake et eneste lite glimt på en kristen radar. Han innrømmer at han måtte inngå kompromisser for å få filmen avgårde. Han bekjenner også at han «vil bli glad dersom filmen gjør at flere leser bøkene – ikke fordi jeg har en form for ateistisk agenda (det er en latterlig idé), men fordi de er store litteraturverk, nydelige, varige og uangripelige»(3). Jeg tror ikke at Weitz er villedende her, for han erkjenner at de neste to filmene vil bli langt mer kontroversielle. Han kommenterer:
«Hele poenget ved å forsikre meg om at Det gylne kompasset er en økonomisk suksess for meg er å legge et godt grunnlag for å levere en nøyaktig og mer bokstavtro tilpasning av den andre og den tredje boken. Dette er viktig: der Det gylne kompasset måtte introduseres forsiktig til publikum, kan ikke de religiøse temaene i den andre og den tredje boken miniseres uten å ødelegge ånden i bøkene. Det finnes rett og slett ingen måte å tilpasse dem på uten å forholde seg til Lyras bestemte rolle, hennes hemmelige navn, og krigen i himlene. Jeg vil ikke ta del i noe utvanning av bok nummer to og tre, for det jeg har jobbet mot hele tiden med denne første filmen er å være i stand til å levere i den andre og den tredje filmen. Dersom jeg merker at det ikke er mulig, er det ikke noe poeng i at jeg fortsetter å jobbe med dem.» (4)
Pullman selv insisterer på at han ikke har en ateistisk agenda selv om han er en ateist. Han sier: «Jeg er en historieforteller. Dersom jeg ønsker å sende et budskap ville jeg ha skrevet en preken.»(5) Likevel er han også kjent for å uttale at «mine bøker handler om å drepe Gud», og «jeg forsøker å undergrave basisen for kristen tro». Jeg er ikke sikker på at han kan gjøre begge deler. Han har også sagt at han ønsker å utforske spørsmålene som han ser på som «de viktigste av alle»: Finnes det en Gud? Hva innebærer det å være menneskelig? Hva er meningen vår? Det er uungåelig at han nærmer seg disse spørsmålene fra en særskilt vinkel. Men slike spørsmål er absolutt fundamentale og vi bør verken være redde for å stille dem eller over å overveie andres svar – selv når de er grunnleggende annerledes fra våre egne. Dersom vi tror at våre svar er sanne, bør vi engasjere oss gjennom rolige, fornuftige diskusjoner, ikke gjennom å lukke øynene, holde for ørene og å si at alle andre skal gjøre det samme.
(1) Sitert fra Jennifer Vineyard, »Golden Compass Angering Christian Groups» MTV News, 2. nov. 2007
(2) ‘Craig claims Golden Compass is not anti-Catholic’, The Guardian, 28. nov. 2007
(3) Golden Compass’ Director Chris Weitz Answers Your Questions: Part I
(4) Golden Compass’ Director Chris Weitz Answers Your Questions: Part I
(5) Julian Joyce,’Golden Compass author hits back’, BBC.co.uk, 29. nov. 2007
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge