Få filmer har vekket så sterke følelser i forkant av lanseringen som Det gylne kompass har. Tilhengere er alltid bekymret for hvor godt en bok de elsker vil la seg overføre til storskjermen, men mye av diskusjonen har dreid seg om hvor anti-religiøs filmen er, som jeg har diskutert et annet sted. Vi har fått nok kommentarer fra regissør Chris Weitz, hovedrolleinnehavere og til og med Philip Pullman selv til å vite at de religiøse aspektene har blitt kraftig nedtonet. Nøkkelspørsmålet for Den mørke materien-trilogiens entusiaster er hvilken innvirkning dette har fått på filmen i seg selv.
Her finner du mer materiell om Den mørke materien på SnakkOmTro.
Vi visste at Magisteriet (som i boken har forbindelser med førreformatisk romersk katolisisme) vil være et ikke-spesifikt, totalitært regime i filmen, men det finnes fremdeles religiøse referanser. Det er mer subtilt enn i boken, men det er bare til det beste. Det skjer fort at en film som et medium blir alt for direkte, i stedet for subtil. Dersom enkelte av dialogene i boken som dreier seg om Magisteriet hadde blitt presentert uendret på lerretet, kunne det ha virket for hardt håndtert.
Slik som det er, finnes det både verbale og visuelle hint til dets natur. Betegnelsen «Magisterium» er selvsagt en religiøs term (som refererer til den romersk-katolske kirkes læreautoritet). Magisteriets betydningsfulle personer minner om geistlige, spesielt med tanke på medaljongene som er inngravert med en »M», og klesdraktene til De høye rådsmedlemmene (Christopher Lee og Edward de Souza) og Magisteriets sendebud (Derek Jacobi). Fra Pavel (Simon McBurney) er ikke fullt så utpreget. Mer betydningsfullt er referansene til behovet for å håndtere «fritenkere og kjettere».
Autoriteten, som i boken helt klart refererer til Gud, er ikke nevnt ofte. Det finnes likevel minst et par referanser som peker mot Gud til de fleste som har noe religiøs forståelse, selv om de sannsynligvis går over hodet på noen. Den mest tydelige av disse er når fru Coulter forklarer til Lyra at «bare et lite kutt» er nødvendig. «For lenge siden», sier hun, «gjorde noen av våre forfedre en forferdelig feil. De adlydte ikke Autoriteten, og helt siden den gang har vi være syke av Støv». Frasen «arvesynd» blir ikke brukt, men det refereres helt klart til det første menneskelige opprøret mot Gud. Referansen til Edens hage blir gitt av Lord Asriel i boken, i en av de tre kapitlene i slutten av boken som har blitt holdt igjen til begynnelsen av den andre filmen.
Den største påvirkningen på filmen kommer ikke fra disse kompromissene, men fra å lage en forholdsvis kort film (113 minutter er langt unna det vi har blitt vant til å forvente fra lignende filmer de siste årene) av en roman som får leseren til å miste pusten, og som er pakket av spenning, eventyr og intriger. Endringer fra bok til film er selvsagt uungåelige. Film og litteratur er svært forskjellige medier, og det som fungerer på trykk fungerer ikke nødvendigvis på skjermen. Det må foretas snarveier for å fortette historien inn i tidsrammen, så bokentusiaster vil helt klart se at flere scener byr på små og store overraskelser.
Flesteparten av disse er fornuftige filmatisk sett, selv om de noen ganger er frustrerende, men noen fremstår bisarre. For å ta et trivielt eksempel, hvorfor var det nødvendig å endre navnet på kongen over isbjørnene i rustning? Mer vesentlig er forandringen i viktige hendelser mot slutten av filmen. Lyra (Dakota Blue Richards) blir tatt og ført til kongen over isbjørnene i rustning av Samojedjegere før hun faktisk kommer til Bolvangar eksperimentstasjon. Formålet er øyensynlig å bygge opp til et klimaks rundt kampene på Bolvangar, men det finnes ingen tydelig grunn til hvorfor jegerne vil ta Lyra med som en gave til kong Ragnar (som får stemme av Ian McShane).
Det at hendelser skjer uten motivasjon bryter med en av hovedprinsippene for å skape en fortelling som seere kan følge. Ikke desto mindre fungerer filmen i hovedsak godt, den ser fantastisk ut, og skuespillerprestasjonene er stort sett sterke.
Filmen åpner ved å gi noe bakgrunn i voice-overstemmen: «Så mange verdener, men felles for dem er Støv.» Støv, blir vi fortalt, var her før noe intelligent liv. støvets natur og strevet etter å enten oppdage dets kilde eller å eliminere dets effekt er det som gir historien den sentrale spenningen. Det blir snart klart at Magisteriet ikke liker Støv eller noen som etterforsker det, eller til og med prater om det. Det er også klart at noe uhellsvangert foregår for å forhindre at barn blir «infisert» av Støv.
En tilhenger av handlingen forsvarer den ved å si at «dersom vi kan beskytte våre barn fra Støvets fordervende effekt før daemonene inntar en endelig form, vil vi produsere en generasjon som har fred med seg selv. vi skylder de unge det.» Når Lord Asriel (Daniel Craig) i dette klimaet lanserer tanken om at Støv kommer fra en helt annen verden, blir ideen straks avvist som kjettersk. Rektoren ved Jordan college i Oxford, der Lord Asriel annonserer sin idé til de andre vitenskapsmennene som er samlet, blir presset av Magisteriets representant, Fra Pavel, til ikke å støtte Asriel. Men rektoren insisterer på at han ikke vil fravike tradisjonen med toleranse og frie undersøkelser – en direkte referanse til den vanlige, men aldeles feilslåtte ideen om at kristendom er intolerant overfor alle som tenker annerledes, og at «frie» granskninger bare er mulige når noen forlater religionens rammeverk og alle ideer om åpenbaringer.
Når filmen avsluttes er Støvets natur langt fra klar, slik den heller ikke er i boken. Men vi ser ikke at Lyra innser at dersom onde mennesker synes Støv er dårlig, da må det virkelig være noe bra – men publikum vil allerede ha trukket denne slutningen selv. Følelsen av at Magisteriets interesse i det på ett eller annet vis henger sammen med deres mål om å herske over alle er voksende. Serrafina Pekkala (Eva Green), dronningen i en hekseklan, forteller aeronauten Lee Scoresby (Sam Elliot) at en krig er i emning, en krig som vil dreie seg om «ingenting mindre enn den frie vilje. Magisteriet søker ikke bare å kontrollere alle i denne verdenen, men i alle verdener.»
Frihet er det viktigste temaet i filmen. Lyra vil være fri til å gjøre sine egne ting, uten å bli kommandert rundt av lærere ved Oxford og å bli tvunget til å lære partikkelmetafysikk, hun ønsker å være fri til å løpe rundt med tjenernes barn og slåss med de gyptiske barna, å flakke rundt på takene på colleget og spytte plommesteiner på lærernes hoder. Når hun første gang møter fru Coulter (Nicole Kidman), blir hun umiddelbart betatt av den glamorøse kvinnens erklæring om at også hun ønsket å gjøre sine egne ting.
Det finnes noen få lærere i tillegg til Lord Asriel som ønsker å være frie fra Magisteriets kontroll. Jorek Byrnison, bjørnen i rustning, ønsker å være fri fra det miserable livet han fører, fri til å ta sin rettmessige plass som konge over bjørnene. I tillegg er det selvfølgelig det desperate behovet for å sette fri barna som er fanget i Bolvangar eksperimentstasjons klør.
De fleste av disse uttrykkene for lengsel etter frihet står i motsetning til autoritet, enten den er legitim, men muligens misbrukt (slik som hos lærerne), eller undertrykkende og ond (slik som hos Magisteriet). Derfor snakker Weitz om historien som at den handler om autoritet generelt, ikke religiøs autoritet i særdeleshet. Og når det gjelder denne første delen av trilogien har han absolutt rett (men i den andre og den tredje delen er den religiøse naturen hos den ultimate autoriteten stadig mer viktig for handlingen).
Budskapet om at vi bør kjempe mot autoritære regimer og misbrukt makt er viktig. Når makt blir misbrukt, og der autoritet blir brukt til å utnytte og kontrollere i stedet for å sette et samfunn i stand til å leve i fred med seg selv, må den bli utfordret. Pullman påpeker ofte at historien inneholder mange eksempler på religiøse autoriteter som har virket på en sånn måte, og det finnes også eksempler i dagens verden. Vi har også sett forferdelige eksempler på sekulær autoritet som har blitt brukt på den samme og til og med verre måter det siste århundret. Pullman liker å hevde at disse eksemplene, som for eksempel Stalinisme, fremdeles er religiøse i sin natur, da de har en spesiell bok og et «presteskap». Men hans definisjon av religion er så utilstrekkelig på dette punktet at det svekker argumentet betydelig.
Problemet er alltid menneskene. Religion skal aldri brukes til å utøve makt over andre, og eksemplene på tider der dette har skjedd gir grunn til skam for kirken (eller for andre religioner). Det har alltid vært eksempler på makt-hungrige mennesker som er begjærlige etter makt og som utøver den for å oppnå sine egne formål. Nøkkelen er ikke, som Pullman foreslår, at religion uungåelig lar seg bruke til slikt misbruk. Det ligger heller i at i store deler av verdenshistorien har religiøse institusjoner utgjort en stor del av samfunnet, og dermed vært sårbare. Alle institusjoner består av mennesker, og det finnes alltid mennesker som tørster etter makt.
Problemet går helt tilbake til det første opprøret mot Gud – det første forsøket på å grafse til seg mer frihet enn vi hadde. De første menneskene hadde mengder av frihet, mengder av ansvar, og all visdommen de behøvde. Men de ønsket seg mer, og av det gale slaget. I stedet for frihet innenfor retningslinjer som ble satt av en fullstendig vis, god og kjærlig Gud, ønsket mennekset seg absolutt autonomi, vi ønsket autoritet til å heske over våre egne liv. Med andre ord, alle ønsker seg makt, noen av oss ønsker seg også makt over andre. Løsningen på problemet kommer dog ikke gjennom å fortsette å trakte etter komplett autonomi – som innebærer flere kamper for makt – men i å være et villig subjekt for den rette, velgjørende autoritet.
©Tony Watkins 2007
Oversatt av Anne Solfrid Brennhovd, Damaris Norge