Mirakler blir ofte forbundet med helbredelser, «englevakt» og andre uvanlige hendelser. Men det er et mirakel som overgår dem alle.
Av Finn Olav Felipe Jøssang, redaktør for bibelmagasinet Connect – et magasin som er utviklet for å inspirere ungdom til å lese Bibelen.
«Det sentrale miraklet som de kristne holder fast ved, er inkarnasjonen. De sier at Gud ble menneske. Alle andre mirakler bygger opp mot dette, synliggjør det eller følger av det. På samme måte som hver eneste hendelse i naturen er et utslag av helheten i naturens vesen på et gitt sted og tidspunkt, er hvert eneste kristne mirakel et utslag av inkarnasjonens vesen og betydning på et gitt sted og tidspunkt.»[1] Ordene tilhører C.S. Lewis, Oxford-professoren i litteratur og forfatter av blant annet Narnia-bøkene og en rekke andre. Lewis var tidligere ateist før han kom til tro som 32-åring etter samtaler med sin venn og kollega J.R.R. Tolkien (forfatter av «Ringenes Herre»), og etter å ha studert evangeliene mer inngående.
C.S. Lewis fremhever her det som er essensen i et kristent verdensbilde, nemlig at det finnes en Gud som er dypt involvert i sitt skaperverk og som selv «tok bolig i blant oss» i mennesket Jesus Kristus. Dermed tror kristne at naturen i seg selv ikke er alt som finnes, og videre at det er ingen logisk brist eller «brudd på tingenes orden» at en Gud som står over naturen, og som selv er Skaper av den har mulighet til å tre inn i sitt skaperverk. Og nettopp her ser vi at den som tror at mirakler er mulige, og den som tror de ikke er mulige, ikke baserer dette i første rekke på sine observasjoner av naturen, men på et mer grunnleggende verdensbilde.
Naturalisten og supernaturalisten
I boken «Mirakler» mener C.S. Lewis at mennesket kan deles inn to kategorier når det gjelder betraktningen av naturen og troen på mirakler. I den ene kategorien hører naturalisten til. I hans verdensbilde er naturen alt som finnes der alle objekter og subjekter som finnes, og alle hendelser som skjer, kun er en del av et altomfattende hele. Ifølge naturalisten eksisterer ingenting uavhengig av noe annet. Det betyr at «hver eneste liten ting (som denne siden) er som den er, fordi andre ting er det de er, og i siste instans fordi helheten er som den er.»[2]
For naturalisten er derfor enkeltting og enkelthendelser på den måten kun en del av det Lewis kaller for «hele forestillingen». Hvis noen da skulle påberope seg at det har skjedd et mirakel (for eksempel at noen har blitt helbredet fra kreft ved forbønn), vil den som har et naturalistisk verdensbilde tolke dette som «et lykkelig sammentreff» som helt sikkert har en naturlig årsak et eller annet sted nedover årsaksrekken.
I den andre kategorien finner vi den Lewis kaller for supernaturalisten. I hans verdensbilde eksisterer ikke naturen i kraft av seg selv, men har sin årsak i noe annet som eksisterer i kraft av seg selv. Supernaturalisten tenker at denne «ene opprinnelige og selveksisterende tingen befinner seg på et annet, overordnet nivå i forhold til andre ting»[3]. Dermed står altså denne ene opprinnelige og selveksisterende tingen over[4] naturen. En «kristen supernaturalist» vil dessuten ikke kalle denne tingen for en ting, men identifisere ham som den treenige Gud som har åpenbart seg i Bibelen.
Fordomsfulle antakelser
I Bibelen leser vi om profeten Elia og profeten Elisja som gjorde mektige tegn og under ved Guds kraft som virket gjennom dem. Vi leser om hvordan Jordanelven deler seg, en metalløks flyter til overflaten, en hærfører blir helbredet for en hudsykdom ved å dukke seg sju ganger i Jordan, en krukke som aldri går tom for olje, hvordan tjue små byggbrød blir nok mat til over hundre mann, og ikke minst – hvordan en død gutt vekkes til live igjen. Og da har vi ikke nevnt alle helbredelsene, tegnene og undrene som Markus hevder at Jesus utførte.
For naturalisten vil det falle veldig «naturlig» å avfeie alle disse beretningene som overtro. «Disse fortellingene er bare et produkt av datidens overtroiske verdensbilde», vil han kanskje si. Og dette er han fri til å mene. Men da har han samtidig felt en dom basert på en allerede grunnleggende antakelse (en fordom) om at det ikke eksisterer noen uavhengig aktør utenfor naturen som er fri til å handle i den.
Et lukket eller et åpent system?
Francis A. Scheaffer, en annen kristen tenker fra det forrige århundret, hevdet at den store forskjellen på et ateistisk og et teistisk[5] verdensbilde er at ateismen baserer seg på et lukket system av årsak-virkning, mens teismen har et åpent system av årsak-virkning. Med dette mente han at det på ingen måte er slik at den som tror på en personlig Gud avfeier at naturen vanligvis fungerer i henhold til naturlovene (at økser synker, at krukker går tom for olje osv.), men siden dette er et åpent system kan en allmektig Gud når som helst gjøre endringer i tingenes tilstand. At naturen fungerer «av seg selv» slik vi vanligvis observer har dessuten sin grunn i at Gud allerede i utgangspunktet er universets skaper og opprettholder, ifølge et teistisk verdensbilde.
Siden ateismen er et lukket system av årsak-virkning må enhver påstand om mirakler eller overnaturlige hendelser per definisjon være overtro. Ifølge dette verdensbildet vil du alltid finne en naturlig årsakskjede til at en tilsynelatende «uforklarlig hendelse» oppstod helt utenom det vanlige. Her er det viktig å påpeke at teister ikke hevder at man ikke kan observere ulike årsakskjeder i naturen når «uforklarlige hendelser» skjer (mysteriet med «likkledet i Torino» er klassisk eksempel på dette[6]), men sanne teister vil ikke utelukke at helt uvanlige hendelser og helbredelser kan skje på grunn av et mirakel, ved Guds inngripen.
Det største mirakelet
I hverdagsspråket er vi som regel vant til å tenke at mirakler handler om fysiske helbredelser eller «englevakt» eller andre helt uforklarlige hendelser i den fysiske verden. Men som C.S. Lewis påpeker i sitatet i begynnelsen av denne artikkelen er det virkelig store mirakelet at Gud faktisk ble menneske! Tenk det, en hellig, evig og allmektig Gud, lot seg føde inn i vår historie under fattige kår og «tok bolig iblant oss». En Gud som selv kjente på kroppen hvordan det er å bli avvist, latterliggjort, hånt, pint og korsfestet, alt for menneskehetens skyld. Alt for å frelse deg og meg og gi oss evig liv. Det er det største mirakelet av alle!
[1] Lewis, C.S: Mirakler (Oslo: Luther forlag 2011) s.206
[2] Ibid s.26
[3] Ibid s.28
[4] På gresk er ordet for «over» supra. Derfor kaller også engelskmennene det for «supernatural».
[5] Troen på en personlig Gud.
[6] Du kan bl.a. lese mer om dette i Jostein Andreassens bok Likkledet i Torino (Luther forlag, 2011)
Artikkelen ble først publisert i magasinet Connect.