Kan man hengi seg til et større oppdrag uten å miste seg selv? Spider-Man gir en annen løsning enn vår kultur.
Spider-Man: Into the Spider-Verse er en av filmårets store overraskelser. Fortellingen om tenåringen som får superkrefter av et edderkoppbitt er ikke særlig ny. I løpet av de siste 20 årene har tre ulike versjoner av samme historie nådd frem til kinolerretet. Men denne gang tar anmelderne av seg hatten og hyller filmen som et friskt pust i en sjanger der man skulle tro man hadde sett alt før.
Denne versjonen oser av fortellerglede og begeistring for superheltsjangeren. Det kommer ikke minst frem gjennom en leken og modig animasjonsstil, som legger seg tett opp mot tegneserienes visuelle uttrykk.
Fortellingen dreier seg rundt Miles Morales, en afro-latinsk tenåring som strever med høye forventninger hjemmefra, en krevende hverdag på ny skole og en fortvilt opplevelse av å ikke passe inn i klassen sin. På toppen av det hele blir han bitt av en edderkopp og våkner opp som den nye Spider-Man. Miles må lære seg å beherske sine nye superkrefter, og det fort: Byen trues av at skurken Kingpin vil åpne en portal til en annen dimensjon ved hjelp av en superakselerator. Dersom ingen stopper ham, blir New York jevnet med jorden.
«Med store krefter følger stort ansvar», sies det. Men for Miles er dette urettferdig, han har slett ikke valgt de nye kreftene sine, og han føler seg langt fra skikket til å utføre Spider-Mans oppgaver.
Hva gjør man når man tildeles en rolle eller en oppgave man tilsynelatende ikke passer inn i?
Vi lever i en kultur som vektlegger viktigheten av å være seg selv. Filosofen Charles Taylor beskriver dette som «autentisitetens tidsalder». I stedet for å hengi seg til normer og rollebeskrivelser man mottar fra andre, står alle mennesker overfor det samme livsprosjektet: Å realisere den man ønsker å være, akkurat slik man selv vil.
Det er mye fint med det. Sammenliknet med tidligere tider står man mer fritt til å forme sitt eget liv uten å være bundet av bakgrunnen sin. Men en av farene er at sosiale bånd blir mindre forpliktende. Dersom noen av relasjonene dine hindrer deg i å være den du ønsker å være, hvorfor skal du beholde dem?
Superheltene tenker annerledes. De tviholder på ideen om at man har en forpliktelse til å gjøre godt mot andre, selv om de ikke tjener på det selv. Det kan til og med koste mye. Superhelter blir sjelden til av å kartlegge egenskapene og interessene sine, for deretter å finne rollen der dette kan realiseres. De finner oppdraget sitt når noens nød tvinger dem til å handle.
_________________________________________________________________
Se gjerne dette korte klippet der Tony Watkins forteller om hvordan menneskelige lengsler kommer til uttrykk i superheltfilmer:
_________________________________________________________________
«That person who helps others simply because it should or must be done, and because it is the right thing to do, is indeed without a doubt, a real superhero», sier Stan Lee i et sitat etter rulleteksten.
I Spider-Man: Into the Spider-Verse blir Miles Morales blir en sånn helt. Når byen trues, trer han på seg Spider-Man-drakten, selv om den er mange nummer for stor. Han er langt ifra god nok for oppdraget, men etter mange tabber og skuffelser får han erfare at drakta sitter bedre og bedre til tross for at den ikke var hans egen.
Som kristne tror vi alle mennesker er skapt av Gud og kalt til å følge ham inn i verden. Det er utfordrende å formidle i en kultur som vektlegger viktigheten av å være seg selv og ikke la seg styre av andre. Passer man inn? Kan man være seg selv og samtidig overgi seg til Guds hensikt for livet sitt?
I Spider-Man:Into the Spider-Verse er det nettopp ved å gi seg til oppdraget at Miles finner ut hvem han er og hva han dypest sett vil.
En av de mest talende scenene er når Miles kjøper Spider-Man-drakten i en kostymebutikk. Bak kassen står en animert versjon av Stan Lee, den legendariske tegneserieskaperen som nylig døde 85 år gammel. Når Miles bekymrer seg for om drakten vil passe eller ikke, sier Lee:«Den passer etter hvert. Det gjør den som regel.»
På samme måte kan man frykte å miste seg selv i møte med Gud. Men det er nettopp i møte med Kristus at vi formes til det vi er skapt for å bli, selv om vi kan kjenne at «drakten føles for stor».
_________________________________________________________________