Hvis du spør meg hvem jeg er, kan jeg svare på to måter: Jeg kan gi deg noen grunnleggende opplysninger om yrket mitt, alderen min og hvor jeg kommer fra. Eller jeg kan gi deg en fortelling.
Tro meg, fortellingen er alltid mer spennende.
Fortellinger har en annen effekt enn opplysninger. Fortellinger berører oss. De viser hva som er målet, hva som er problemet og hva som er løsningen. De inviterer oss inn i en verden der man kan finne mening, verdier og håp.
Selv er jeg kristen og identifiserer meg med Bibelens fortelling. Jeg kan ikke unngå å legge merke til at mange mennesker i dag har avskrevet denne fortellingen. Hva er den erstattet med?
Fortellingen om individet
En av de mest etablerte fortellingene i vår kultur er historien om det enestående og frie individet. Vi går aldri lei av å se filmer og lese reportasjer om individet som bryter løs fra andres forventninger og blir fri til å være seg selv og følge drømmene sine.
Et eksempel på dette er Disney/Pixar sin animasjonsfilm Modig (2012). Her møter vi hovedpersonen Merida, som elsker å skyte med pil og bue, ri på hest og boltre seg i villmarka. Men Merida har et problem. Hun er prinsesse av Skottland. Og det forventes at prinsesser kler seg pent og holder seg unna bueskyting. Når foreldrene vil tvinge henne inn i et ekteskap, blir Merida nødt til å ta grep.
Vi følger Merida i kampen for å endre sin egen skjebne. Hun gjør tabber, men også store heltedåder. Den viktigste lærepengen gjengir hun på slutten av filmen: «The destiny lies within you. You only have to be brave enough to see it».
Slik er det ofte i fortellingen om det enestående og frie individet. Løsningen ligger på innsiden av mennesket selv.
Ligger løsningen på innsiden?
Det er mye jeg setter pris på med fortellingen om det enestående og frie individet. Jeg kan relatere til problemet – smerten over å ikke bli forstått og anerkjent som man er. Jeg kan relatere til lengselen etter en tilstand der man kan være seg selv fullt og helt.
Likevel henger jeg ikke alltid med på svarene som blir gitt. For all del, det er mye flott på innsiden av mennesker, men det er også en salig røre. Noen ganger trenger jeg ikke en klapp på skulderen og tommel opp, men jeg trenger tilgivelse. Dessuten tror jeg mennesket lengter etter mer enn å realisere seg selv. Vi lengter også etter noe utenfor oss selv: Det gode, det skjønne, det rettferdige.
Det er kanskje derfor jeg identifiserer meg mer med en annen fortelling.
En bedre fortelling
Jeg kjenner meg mer igjen i fortellinger som Oppdrag Nemo (2003). Der klovnefisken Nemo gjør noe dumt, blir tatt bort fra faren sin og plassert i et akvarium i Sydney, men der faren gjør alt for å vinne ham tilbake. Eller Batman-filmen The Dark Knight Rises (2012). Der Gotham er okkupert av onde krefter, men der helten vender tilbake fra eksil, bekjemper det onde og ofrer seg selv for å redde byen. Eller Frost (2013). Der isen som dekker kongeriket kommer på innsiden av Anna, og bare et tegn på selvoppofrende kjærlighet kan tine det frosne hjertet hennes.
Her er det ikke først og fremst helten jeg identifiserer meg med, men den som trenger helten. Den som har et hjerte av is, som trenger å bli tint. Den som sitter støkk i et akvarium, men blir fortalt de gode nyhetene: «Faren din leter etter deg og har gjort alt han kan for å redde deg.»
En slik fortelling er det jeg finner i Bibelen. Noe har gjort at jeg vil leve midt i den, med dens mål, mening og verdier.
Sånn er det med gode fortellinger, de har en evne til å sette hjerter i brann. Hvordan svarer man når kristne verdier blir utfordret av andre alternativer? Jeg har ikke noe fasitsvar her. Men det funker dårlig å gi opplysninger og påstander som respons på en fortelling. Det blir som å si til en ild at den bør slutte å brenne. Kristne må fortelle en bedre fortelling. En fortelling som kan forankres i virkeligheten med troverdighet. En fortelling som etterleves med integritet.
Artikkelen ble først publisert i ukeavisen Korsets Seier.