I En dag uten krig uttrykkes vår felles lengsel etter nettopp «en dag uten krig».
Av Eivind Algrøy
Julen 1914 lå franske, tyske og skotske soldater i en blodig skyttergravkrig i Flandern. Dødstallene var blitt skyhøye og de desillusjonerte soldatene hadde ikke mye håp om julestemning. Filmen En dag uten krig (2005) forteller den ekstraordinære historien om hvordan soldatene som ved et under la ned våpnene, og endte opp med å feire jul sammen ved fronten under første verdenskrig. Det ligger en forunderlig sterk symbolikk i at menn og kvinner som skal bekjempe hverandre i stedet legger ned våpnene og sammen nyter de vakre tonene og ordene i «Stille Nacht» som ble sunget av en av soldatene, den tyske stjernetenoren Nikolaus Sprink.
Julen er i større grad enn noen annen kristen høytid blitt forbundet nettopp med fred. I julen reagerer vi særlig sterkt om noen opptrer fiendtlig eller om noen lider. Det strider mot «julens ånd». Også i populærkulturen ser vi at denne fortellingen om julen som en fredens tid tas opp. Julen er tiden der Kevin McAllisters foreldre kommer hjem igjen (Hjemme Alene), Brad og Kate endelig kommer overens med familien (Anywhere But Home) og George Baily finner ut at livet likevel er verdt å leve (It´s a Wonderful Life).
Soldatene som la ned våpnene og gav seg hen til julefreden i 1914 ble straffet for å ha sveket landet sitt. De unnslapp dødsstraff, men skal ha blitt spredt til andre kampområder. Det ble med den ene dagen uten krig. Den populærkulturelle fortellingen om julen lover heller ikke så mye mer. Et pusterom i hverdagen, en dag der til og med uteliggerne får sitte nykjemmet rundt bordet og spise seg mette på julemat. En tid der ulikheter overvinnes og kjærligheten seirer. Så er det tilbake til hverdagen.
Når vi går inn i adventstiden og julen nærmer seg er det interessant å reflektere rundt hvordan vår samtid ser på julen. Vi lever for eksempel med flere parallelle fortellinger, som i liten grad blandes sammen. Historien om julen som en endeløs egotripp der betalingsterminalene går varme og fjorårets rekord slås grundig av nordmenn med fornyet kjøpekraft, eksisterer fredelig ved siden av historien om julen som en tid der hjertevarmen flyter fritt og naboer rekker ut en hånd til hverandre. Alle kan vi ha godt av å tenke gjennom de ulike julebudskapene som omgir oss i desember måned, og analysere vårt eget forhold til dem.
Budskapet om fred har utvilsomt blitt hengende ved julen siden englene jublet på marken foran lamslåtte gjetere. Bibelen omtaler da også nyhetene om Jesus Kristus som et fredsbudskap. Men hva har egentlig det lille barnet i krybben å komme med som kan føre til «fred på jorden», slik englene taler om? Og har i så fall denne freden noe med fredsbudskapet som forkynnes i populærkulturen i den stadig mer omfangsrike juletiden?
På en måte er det noe vakkert ved at så mange filmer, TV-serier og bøker dveler ved vårt behov for en oase av fred, rettferdighet og lykke. Når noen kan bli kvalme av den overpyntede, blinkende og stearinfylte familiejulen er det kanskje fordi det i kjernen av klisjéen ligger noe som treffer oss alle på et dypere plan. Kan det være at vi i vår felles menneskelige erfaring alle har en lengsel etter «en dag uten krig»?. En dag der alt det vakre gjenoppstår, der alle mennesker får spise seg mette, og der mor og far blir venner igjen. 
Men den lille gutten i krybben «vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham.» Jesus Kristus ble mer enn et barn lagt på strå. Han utfordret menneskenes rettferdighetssans på en så overveldende måte at folk rundt ham til slutt utbrøt at ingen kan nå fram til frelse etter hans standard. Skulle Guds Sønn vandret blant oss i Norge i dag kan det nok hende at vi ville fått problemer med å få ham til å ligge stille i krybben under julespillet. Det kan godt være at han ville pirket i forholdet mellom hvor mye vi bruker på oss selv og hva vi deler med andre. Kanskje ville han ropt ut at hvis vi ikke kler og trøster de minste i samfunnet, så kler og trøster vi heller ikke ham.
Det er ikke tvil om at fredens evangelium innebærer et nåtidig oppgjør med det onde og urettferdige. Likevel ligger den virkelige kimen til fred i Jesu ord til oss som frustreres over motsetningene og paradoksene i våre liv og kjenner oss som kamelen foran nåløyet: «Det som er umulig for mennesker, er mulig for Gud». Julens virkelige fredsbudskap er at krigen en dag skal ta slutt for alltid. Kanskje er broen mellom Bibelens og populærkulturens juleevangelium nettopp denne felles visjonen om julen som «en dag uten krig»?